Morgenen 3. april kunne NRK melde at Sand-brødrene har kommet til Surnadal som reddende engler. En bygd der det visstnok ikke har skjedd stort siden Stage Dolls hadde konsert der på slutten av 80-tallet.
Overskriften? «Kan Sand gjere Surnadal stolt?»
Stolt. Som om Surnadal ikke allerede har noe å være stolt av.
Det er særlig to ting som gjør artikkelen problematisk. Det ene er den klassiske og utslitte dikotomien: her kommer verdensstjernene fra storbyen og skal redde bygda, som om det ikke finnes kunst og kultur der fra før. Det er en fortelling som er like provinsiell og pinlig som den er grunnleggende feil. Det andre er at artikkelen har langt mer preg av reklame enn journalistikk. Den er så ukritisk og glorifiserende at den knapt er til å skille fra en pressemelding sendt fra Sand-familien selv.
Begge deler gjør Norge dummere. Og derfor har jeg for første gang i mitt liv skrevet en klage til NRK.
Les også: Gjenåpner Veneziabiennalen for Putin: – Ville du invitert en seriemorder på hagefest?
Her er klagen
Artikkelen fremstiller Surnadal og Todalen som et sted med lite kulturliv og behov for impulser utenfra. Dette gir et misvisende bilde og usynliggjør et eksisterende kunstmiljø. Som allmennkringkaster har NRK et særlig ansvar for å speile geografisk og kulturelt mangfold. Etter min vurdering gjør artikkelen det motsatte.
Jeg opplyser for ordens skyld at jeg er medeier i Surnadal Billag, som drives av kunstner Jon Arne Mogstad, som jeg også er gift med. Jeg bor i Kristiansand og er direktør for Kristiansand kunsthall. Min klage gjelder ikke konkurranseforhold, men NRKs fremstilling av kulturlivet i regionen og allmennkringkasterens ansvar for å speile mangfoldet.
Jeg har først tatt saken opp direkte med distriktsredaktør Charlotte Ervik i NRK Møre og Romsdal gjennom e-poster i perioden 3. til 4. april 2026. Redaksjonen fastholder at formuleringene er akseptabelt «fargerikt språk» i en portrettartikkel. Jeg er ikke enig i denne vurderingen.
Artikkelen bærer preg av et forhåndsbestemt narrativ der tilreisende kunstnere fremstilles som noe nytt og banebrytende, mens eksisterende lokalt kulturliv forblir
usynlig.
Les også: Jaffery vil slå sammen kulturetater: – Skaper usikkerhet
Brudd på NRK-plakaten
Artikkelen er etter min vurdering i strid med flere punkter i NRK-plakaten:
Punkt 1 d – Redaksjonell uavhengighet: NRK skal verne om sin integritet og opptre uavhengig av personer eller grupper med interesser i saken. Journalisten oppgir selv i en offentlig Facebook-kommentar at ett av premissene for artikkelen var å bidra til å styrke kommunens omdømme etter en lokal skandale. Når omdømmehensyn blir et redaksjonelt premiss, svekkes den kritiske distansen.
Punkt 3 a – Geografisk mangfold: NRK skal reflektere det geografiske mangfoldet i Norge. Artikkelen fremstiller Surnadal og Todalen som et kulturelt tomrom som trenger impulser utenfra, og usynliggjør det lokale kunstmiljøet som allerede finnes.
Punkt 3 c – Speile mangfoldet i samfunnet: NRK skal speile mangfoldet i det norske samfunnet. Artikkelen gir et ensidig bilde der én aktør får all oppmerksomhet, mens andre etablerte kunst- og kulturaktører i regionen ikke nevnes.
Punkt 3 f – Bred variasjon av norske kunstuttrykk: NRK skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av kunstuttrykk. Artikkelen vier all oppmerksomhet til én aktør og utelater eksisterende kunstaktivitet i området.
Punkt 4 d – Tematisk og sjangermessig bredde: En artikkel som i hovedsak videreformidler kunstnernes egne påstander uten kritiske spørsmål eller kontekst, oppfyller ikke kravet om bredde og uavhengig journalistikk.
Hovedpunkter i klagen
1. Bruken av betegnelsen «verdskunstnaren Vegjørn Sand».
Artikkelen bruker betegnelsen «verdskunstnaren Vegjørn Sand» på en måte som fremstår som redaksjonens egen karakteristikk. «Verdenskunstner» er en hedersbetegnelse med sterke kvalitetskonnotasjoner og gir inntrykk av bred internasjonal anerkjennelse. Bruken fremstår som ukritisk og uten tilstrekkelig faglig forankring.
Distriktsredaktøren forklarer i korrespondanse at begrepet er ment som en geografisk beskrivelse. «Verdenskunstner» er imidlertid ikke et geografisk nøytralt begrep, men en verdiladet karakteristikk.
2. Misvisende fremstilling av «flytting av Galleri Sand fra New York».
Artikkelen skriver at Aune og Vegjørn Sand «flyttar Galleri Sand frå New York til Todalen». Dette gir inntrykk av at et aktivt galleri flyttes fra New York til Nordmøre. Galleri Sand stengte for ordinære publikumsbesøk i New York allerede i 2017. De senere årene har virksomheten i hovedsak bestått av pop-up-utstillinger i Norge.
Formuleringen skaper derfor en dramatisk kontrast mellom «New York» og «den gløymde dalen» som fremstår mer som markedsføring enn journalistikk.
3. Fremstilling av initiativet som noe unikt og «forut for si tid».
Artikkelen rammer inn utsagn om at «bygdene i Noreg er framtida» og at initiativet er «forut vår tid» uten tilstrekkelig nyansering. Kunstnere og kulturaktører i Surnadal og på Nordmøre har i flere tiår arbeidet med samtidskunst i rurale strøk. Surnadal Billag har blant annet gjennomført internasjonale utvekslingsprosjekter som ViViFiCAR (2020–22) i samarbeid med Ci.Clo (Portugal) og samarbeid med Novasit (Tsjekkia).
Videre bor og arbeider flere etablerte samtidskunstnere i Surnadal og Todalen.
Professor emeritus Jon Arne Mogstad har hatt internasjonal virksomhet gjennom flere tiår, med blant annet residency ved MoMA PS1 i New York, utstillinger ved institusjoner som Kiasma og Moderna Museet, og er representert i samlinger som Nasjonalmuseet og Kode.
Kunstnerne Siri Skjerve og Toril Redalen er begge mottakere av Statens kunstnerstipend og arbeider aktivt internasjonalt, med utstillinger ved blant annet Nasjonalmuseet, Saatchi Gallery i London og Kohler Art Museum i USA, samt deltakelse i større utstillingsprosjekter og biennaler. Begge er representert i offentlige samlinger som Kode og Kube.
Dette utgjør et aktivt og internasjonalt orientert samtidskunstmiljø i regionen. At dette ikke nevnes i artikkelen, bidrar til et misvisende bilde av kunstlivet i Surnadal og Todalen.
4. Risiko for monokultur og parallelle kunstoffentligheter
Fremstillingen bidrar til å etablere en snever forståelse av hva kunst i regionen er.
Når én aktør presenteres som den som «bringer kunsten» til et sted, samtidig som eksisterende kunstmiljøer usynliggjøres, kan resultatet bli en monokultur.
I små lokalsamfunn er medieoppmerksomhet, politisk støtte og publikumsinteresse begrensede ressurser. En slik framstilling kan bidra til å skape parallelle kunstoffentligheter, der ett prosjekt får definisjonsmakt, mens eksisterende samtidskunstmiljøer marginaliseres. Som allmennkringkaster har NRK et særlig ansvar for å synliggjøre mangfoldet, ikke bidra til en innsnevring av kunstfeltet.
5. Omdømmehensyn som redaksjonelt premiss Journalisten oppgir i en offentlig Facebook-kommentar at kjente kunstnere kan bidra til å gjøre kommunenavnet «stolt igjen» etter et vanskelig år. Dette er et forståelig motiv, men ikke journalistikk. Når omdømmehensyn blir et premiss, svekkes den kritiske distansen. Resultatet fremstår som positiv profilering snarere enn uavhengig journalistikk.
Jeg ber Kringkastingsrådet vurdere om artikkelen er i tråd med NRKs samfunnsoppdrag som allmennkringkaster, herunder plikten til å gi et nyansert og representativt bilde av kulturlivet i hele landet og plikten til å drive uavhengig journalistikk.
Jeg er positiv til nye initiativ i distriktet og ønsker alle som satser på lokalsamfunnet lykke til. Klagen gjelder utelukkende NRKs håndtering av saken som sstatskanal med særlige forpliktelser til saklighet, balanse og kritisk distanse.
Les også: Kunstkamp på Kunstsilo: Kjemper om 150.000 kroner
Slik svarer NRK
Under er svaret fra NRK, signert Charlotte Ervik, distriktsredaktør Møre og Romsdal:
Cecilie Nissen sitt innlegg stiller viktige spørsmål om kva kulturjournalistikk skal vere og ikkje vere. Mykje av det er det lett å vere samd i, ikkje minst at NRK har eit ansvar for å løfte fram ulike kunstuttrykk både tematisk og geografisk. Så er det litt vanskelegare å vere samd i at alle krava til breidde i NRK-plakaten skal vere oppfylte i ein enkelt artikkel.
Reportasjen «Kan Sand gjere Surnadal stolt» handlar om møtet mellom dei konkrete kunstnarane og bygda. Den gir seg ikkje ut for å vere verken kunstkritikk eller gi eit heilskapleg blikk på kulturlivet i Surnadal, men er ein featureartikkel som rommar både humor og skråblikk. Den er elles ikkje den einaste omtalen vi har av eit geografisk område vi dekker jevnleg i våre lokale flater, men representerer eit augeblikksbilete av eit litt uvanleg møte.
Når vi omtalar at bygda har behov for å kjenne seg «stolt», er det i lys av at Surnadal den siste tida har levd med skuggen av ei mykje omtalt sak som omhandlar skuldingar om overgrep. Galleriopninga blir av fleire oppfatta som ei positiv hending i kontrast til dette.
Ordet «verdskunstnar» kan heilt sikkert oppfattast på fleire måtar. I denne samanhengen har vi brukt det til å vise at Vebjørn Sand har jobba internasjonalt, utan at det er eit hovudpeoeng i teksten. Vi viser også til at dei to kunstnarane på ulikt vis har jobba i New York, mellom anna at dei har hatt eit galleri der. Rammeforteljinga i artikkelen er galleriopninga i Todalen, som ein kontrast til at dei tidlegare har jobba i andre omgjevnader.
Hovudpersonen hyller opplevinga han har hatt av å oppdage Bygde-Noreg. Han er sitert på at han trur at mange fleire vil gjere det same – at han slik sett er «forut sin tid». Slik sett føyer han seg inn i rekka av kunstnarar som deler ei positiv erfaring og ønskjer at andre skal dele opplevinga.
Les også: Fyller 80 år og feirer med dødsbo: – Hvorfor vente til man er død?
Slik svarer Aune Sand
Aune Sand henviser til sitt meningsinnlegg i Driva:
Vebjørn Sand er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, Kunstakademiet i Praha og på The Art students League of New York.
Begreper kan nok oppfattes ulikt, og nok også brukes ulikt. Når man snakker om en «verdensmann» så tenker man nok på et menneske som behersker det å reise, og trives med å bevege seg blant verdens kulturer.
Begrepet «verdenskunstner» kan nok også peke mot flere ting; at en kunstner trives med å være aktiv over hele verden, eller er omtalt, eller fått anerkjennelse internasjonalt.
Her er noe av Vebjørn Sands internasjonale virke de siste 27 årene:
Han har stilte ut i kunstmetropolen New York i det unike familiegalleriet der fra 2009-2017. Det var en omfattende presentasjon av ham både som billedkunstner og prosjektskaper. Galleriet lå mitt i indrefileten av legendariske West Village på Manhattan, og skilte seg på flere måter ut blant New Yorks gallerier med sine fem etasjer og spektakulære takterrasse.
Som prosjekt og installasjonskunstner har han fått mest oppmerksomhet internasjonalt. Han har malt eller jobbet med omfattende kunstprosjekter på alle kontinenter. Etter hans turné «Ad Fontes – Art and projects » som ble støttet av The American institute of Architects, og the American architectural foundation – som åpnet i Octagon i Washington DC i 1999, besøkte utstillingen hans Minneapolis, San Francisco og Seattle i USA.
Hans mest kjente prosjekt internasjonalt er :«The Leonardo bridge project» som først ble vist på Astrup-Fearnley Museet i Oslo i 1998, og så vist på Victoria and Albert Museum i London i 2006, så Chicago Museum of Science and Industry i 2006 og Denver Museum of Science and Nature i 2006.
Leonardo-prosjektet har som formål og oppføre en improvisasjon – basert på Leonardos skisse av en bro fra 1502 på alle kontinentene. Siden det aldri hadde vært bygget noe i full skala etter Leonardo når det gjelder hans arkitektur og ingeniørkunst, så vakte dette en helt spesiell interesse.
Dronning Sonja åpnet den første Leonardobroen som spenner over E18 i Ås utenfor Oslo i 2001- der det ble mediadekning over hele verden, med alt fra CNN til andre ledende medier.
Her er et lite knippe sitater fra noen artikler:
«… a bridge to everywhere!» – Jan Morris, Wall Street Journal, nov 5th 2005.
«Leonardo, if you could only have lived to see this day» – Peter Hall, The New York Times nov 8th 2001
«Masterpiece» – Wall Street Journal nov 5th 2005
One of the «Five coolest bridges on earth» – Wired Magazine, Jan 2005
«Thankfully the heavens created others to do the job» – Daniel S.Levy, Time Magazine, April 10th 1999
Etter at Vebjørn Sand kom tilbake fra Antarktis for tredje gang, så laget han en stor utstilling ved FNs hovedkvarter i NYC sammen med FN og den norske FN delagasjonen. Klimaprosjektet hans: «Live Ice» klarte å reise fire Leonardo-Isbroer: Antarktis, Dronning Maud Land 2006, ved FN bygningen 2008, llulissat Grønland 2009, Cop 15 København 2009.
Logistikken og gjennomføringen av disse prosjektene var svært komplisert, og to broer ble bygget under ekstreme polare forhold.
Det spektakulære Leonardo prosjektet ble omfattende dekket bl.a av Al Jezeera, og National public radio, National Geographic channel og BBC world laget saker.
Den foreløpig siste Leonardobroen – (en trekonstruksjon) er reist ved Leonardos ikoniske slott: Clos Lucé i Amboise, Frankrike 2016.
Vebjørn Sand har jobbet med Leonardo prosjektet flere steder, men det mest ambisiøse er et samarbeid med et tyrkisk arkitektkontor om et 240 meters spenn over det Gylne Horn i Istanbul.
NRK2 sendte programmet om Vebjørn Sands Leonardo-bro og det tyrkiske samarbeidet i 2012 – som var laget av TRT, som er Tyrkias nasjonale allmennkringkaster.
Tema: Dokumentaren fulgte Vebjørn Sands arbeid med å realisere Leonardo da Vincis tegninger fra 1502, som opprinnelig var ment for sultan Bajazet II og broen over Det gylne horn i Istanbul. Prosjektet vakte så stor oppsikt i Tyrkia at det ble satt i gang planer om å bygge broen i full skala etter samme tegninger i selve Istanbul, et arbeid Sand var sentralt involvert i. Dette tyrkiske prosjektet har blitt satt på vent.
Leonardo prosjektet hans er omtalt i utallige tidsskrifter, publiasjoner, bøker, radio og tv selskaper verden over – siden det har en slik historisk interesse.
Som maler er det hans arbeid med andre verdenskrig som han har fått mest oppmerksomhet for. Dette er nok fordi han er ganske alene om å jobbe med dette temaet som maler. Mens filmskapere, forfattere og dokumtar-filmskapere kontinuerlig jobber med andre verdenskrig, så har billedkunsten knapt rørt temaet.
Donald Kuspit er en av USAs mest fremtredende kunstkritikere, og er den som har satt seg best inn i Vebjørn Sands arbeid med Andre Verdenskrig – og forsvart ham. Kuspit ser på Vebjørn Sands valg om å male figurativt i en modernistisk tid som en modig og nesten revolusjonær handling. Han kaller ofte denne retningen for «New Old Masterism». Motvekt til konseptkunsten:Kuspit har ofte kritisert moderne kunst for å være «tom» eller rent dekorativ. Han hyller Sand for å bringe dybde, emosjonell tyngde og moralsk alvor tilbake i maleriet.
Dette ser man særlig gjennom prosjekter som Roseslottet, Scener fra andre verdenskrig og hans store Guernica serie, som han utviklet i Baskerland.
«Sand er historiemaler på flere en en måte: «hans verk fremkaller kunsthistorien samtidig som de også formidler samfunnshistorie. På tross av Sands moderne maleriskhet, er og blir han en tradisjonalist. Han lager mesterverk fremfor eksperimenter.» (oversatt til Magasinet Kunst nr 6 2011 fra NYC utstillingskatalogen til Scenes from Second World War).
Vebjørn Sand har de siste åtte årene viet seg helt til Roseslottet i Holmenkollen, som av Time Magazine ble kåret til : «One of the hundreds greatest paces to see in the World» I 2021. Tyske TV selskaper som ARD , Deutsche Welle og ZDF er blandt de som har laget omfattende innslag.
Etter at Stortinget den 26.mars fredet Roseslottet som nasjonalt minnesmerke og læringsarena – vil prosjektet jobbe mot å forsterke stedet som en internasjonal destinasjon.
Han har opp igjennom årene holdt en rekke presentasjon og foredrag i USA, Asia og Europa, og sist ble Vebjørn Sand – i 2025 invitert av Ambassaden i Washington DC til to eventer der han var hovedfiguren.
Den 4.desember holdt han en presentasjon i forbindelse med at Roseslottet var en del av regjeringens markering av frigjøringsjubileet – 80 år siden frigjøringen.
I fjor sommer holdt han et foredrag for internasjonale diplomater i Washington DC om «bro-bygging». Da var Leonardo-bro prosjektet temaet; og det universelle ved kunsten som kan bidra til dialog i et spent politisk klima.
P.S Fra 2017-2023 sto Gallery Sand West Village på lager i New York, i 2023 kom dette i kontainer til Norge og siden stått på vårt Atelier/lager i Onsøy. I januar 2026 ble alt fra New York flyttet til Galleri Sand/ Museum Nordmøre.
Og så vil jeg si tusen for alle vidunderlige år med familien på reise over hele verden! Det startet i Kairo 1990, hvor Marianne og jeg filmet åpningsscener fra Spillefilmen Dis, Dis får 35 år senere verdenspremiere på en av de mest prestisjetunge film teatrene på Manhattan høst 2026.
Marianne og jentene står nå i april/ mai og maler på et tak i west village New York City, bilder som skal vises på Galleri Sand Nordmøre/ Museum.
Alba Aulie, vår eldste datter, viste i påsken sin avgangsutstilling på Manhattan fra fire år på School of Visual Art, verdens fremste kunstskole. Andrey, min sønn, filmskaper og kunstner, har de siste ti årene representert Galleri Sand i New York.
Galleri Sand jobber intensivt med nye prosjekter og har de siste tolv måneder vært på reise til Paris, Champagne, Barcelona, Roma, Venezia, Sicilia, Sveits, København, Japan, Toscana og vidunderlige Nordmøre.
Vårt kunstneriske virke og kunstreiser er finansiert av vår familie ved salg av vår kunst.
