Et fascinerende og originalt prosjekt – men uferdig

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende å debutere som sakprosaforfatter i en alder av 26 med en åndelig selvbiografi.

Norsk-irakiske Ali Jones Alkazemis bok «Jeg, en kristen-muslimsk ateist» – med undertittelen «En ung manns religiøse reise» – kan vanskelig beskrives som noe annet. Bokens etos kommer ikke først og fremst fra at forfatteren er en filosofiutdannet teologistipendiat (selv om det kommer godt med), men har mest å gjøre med at Alkazemi, med varierende grad av forpliktelse, i ung alder allerede har rukket å snuse på, praktisere og gjennomleve en rekke religioner og livssyn.

Leseren får her følge ham fra muslimsk barnetro via ungdomsnihilisme og -taoisme frem til han mot slutten av boken blir døpt katolikk (med altfor mange omveier og avstikkere til å nevne). Det som forener hele reisen er Alkazemis åpne og oppriktig søkende, men også kontrære grunninnstilling. Som tittelkarakteren i «Gullhår og de tre bjørnene» smaker han på alle mulige trossystemer i et forsøk på å finne ett som er «akkurat passe».

Resultatet av Alkazemis ungdommelige alvor og forpliktelsesangst er både irriterende og interessant lesning.

Annonse

Boken er verdt å lese, kanskje spesielt for unge mennesker på en lignende søken etter svar. I likhet med forfatteren har jeg selv alltid vært interessert i filosofi og religion med håp om å finne en retning og et kall, men i motsetning til ham har jeg aldri vært troende. Selv om jeg anerkjenner at det kan være meningsfullt å leve innenfor et religiøst livsdrama, klarer jeg ikke å befri meg fra den nietzscheanske innsikten at det er noe grunnleggende livsfiendtlig ved å anse mennesket som falt og befengt med arvesynd.

Les også: Fragmenter fra Alkazemis reise: Vær skeptisk til Instagrams spirituelle coacher

Pragmatisk religiøsitet

Nyateismen – det tidlige 2000-tallets store internettkulturkrig – har vi også begge vært opptatte av. Alkazemi forsøker heldigvis ikke å argumentere for religion på rasjonelt grunnlag, en diskusjon han nok vet at han ville ha tapt og kanskje heller ikke er så interessert i.

Argumentet ligger nærmere det man finner hos den amerikanske filosofen og psykologen William James, som i sin briljante «Varieties of Religious Experience» (1902) beskriver verdien av individets umiddelbare religiøse erfaring. Religion handler uansett ikke egentlig om å komme frem til en abstrakt, filosofisk sannhet, men om å finne løsninger for det levde enkeltlivets eksistensielle utfordringer.

I tråd med en slik pragmatisk, provisorisk og nokså sekulær religiøsitet er moralen i Alkazemis bok at det ikke finnes noe slikt som en «akkurat passe» tro. Slik sett viser «Jeg, en kristen-muslimsk ateist» seg å være en sofistikert bok. De som vet litt om mystikk og teologisk via negativa, vet også at skillet mellom gudstro og ateisme ikke er så tydelig som den eksoteriske karikaturen av kristendommen vil ha en til å tro.

Alkazemi forstår at det viktige ikke er dette simple, epistemologiske enten-eller vedrørende Guds eksistens, men i hvilken grad våre religiøse forestillinger avhjelper eller forverrer det personlige livsdramaet som vi har levd oss inn i.

Les også: Hadde vært flaut, hvis det ikke var så bra

Martyr og tyrann

En dyp og tilbakevendende del av Alkazemis livsdrama er skillet mellom martyr og tyrann som han lærte av islam som barn. Fortellingen om martyren Husayn og den tyranniske kalifen Yazid blir et bilde som han bruker til å rettferdiggjøre blant annet sitt eget utenforskap som andregenerasjonsinnvandrer i Norge, og sitt eget – for det meste milde – forfølgelsesvanvidd.

Og det han etter hvert opplever som et fortrinn med det kristne syndsbegrepet er anerkjennelsen av at vi alle har både en arketypisk martyr og en tyrann i oss. Alkazemis «kristen-muslimske ateisme» bunner dermed i et ganske sympatisk, humanistisk kall til toleranse og aksept for menneskelige motsetninger.

Da boken ender med omvendelsen til katolisisme – ærlig talt en motereligion for øyeblikket – er det vanskelig ikke å tenke at også dette forsøket på forpliktelse vil vise seg midlertidig.

26 år gamle Alkazemis eksistensielle rastløshet tar vel ikke slutt med dette? Men det åpne og uferdige ved prosjektet er kanskje en styrke ved en bok som forstår religion som reise og ikke destinasjon. Som uforbederlig nietzscheaner skulle jeg bare ønske at flere unge plukket det beste fra fortiden og brukte det til å skape sine egne filosofiske synteser istedenfor å overta og videreføre tradisjonelle religioner. I den grad vi må fortsette å være religiøse, så håper jeg vi er det på Alkazemis måte – men må vi fortsette å være religiøse?

Les også: Fragmenter fra Alkazemis reise: Vi må ta religion mer på alvor. La oss bringe flere seremonier inn i de tusen hjem