Dette rådet strider mot mye av det som har vært sagt om entreprenørskap de siste årene. Vi har blitt fortalt at vi skal dele ideene våre, teste dem i markedet, snakke høyt om dem og invitere andre inn tidlig i prosessen.
For kunstnere og små aktører i kreative næringer er virkeligheten ofte en annen.
Store ravner flyr over landskapet. De ser ideene før de er realisert, plukker dem opp, tar med seg det som er lett å kopiere og lar resten ligge igjen på bakken. Det som ofte forsvinner, er nettopp det viktigste: erfaringen, fagkunnskapen, de kunstneriske valgene, metodene, nettverkene og årene med arbeid som gjorde ideen verdifull i utgangspunktet.
Les også: Brukte én million kroner på Charlie Kirk-statue – ingen vil kjøpe den
Når de store aktørene overtar
Én ting er kunstig intelligens, som på sekunder kan hente ut hva vi måtte ønske fra enorme mengder eksisterende materiale og levere omarbeidede versjoner.
Noe annet er når kommuner, kulturinstitusjoner, museer eller kommersielle virksomheter gjør det samme.
Mønsteret går igjen.
En kunstner eller kreativ aktør utvikler en idé. Det har gjerne gått med måneder eller år på å teste, feile, justere og bygge opp kompetanse. Deretter presenteres ideen for en kommune, et museum, en festival eller en potensiell samarbeidspartner. Responsen er positiv. Ord som «interessant» og «spennende» florerer: «Dette bør vi se nærmere på. Send oss gjerne en nærmere beskrivelse av hva du tenker deg. Vi kontakter deg.»
Men så skjer det ingenting.
Eller enda verre: Kort tid senere dukker det opp et prosjekt som ligner påfallende mye på det som ble presentert. Forskjellen er bare at det nå gjennomføres av institusjonen selv. Egne ansatte er satt på oppgaven. Budsjettet er større. Markedsføringen er bedre. På utsiden står den som faktisk utviklet ideen.
Jeg har fått nok av å se dette skje, og jeg vet at jeg ikke er alene.
Når jeg holder kurs for kunstnere og aktører i kreative næringer og spør hvor mange som har opplevd at ideene deres er blitt overtatt, kopiert eller gjennomført av andre uten at de har fått kompensasjon eller mulighet til å delta videre, rekkes mange hender i været.
Altfor mange.
Her er noen konkrete eksempler som jeg selv eller kunstnere jeg har jobbet med over tid, har opplevd.
En liten kulturbedrift presenterer et festivalkonsept for en kommune. Kommunen avslår eller viser liten interesse. Kort tid senere lanseres et lignende tiltak i kommunens egen regi.
En kunstner er i kontakt med en organisasjon for å høre om den kan bidra som samarbeidspartner, hovedsakelig ved å stille med lokaler og tilby opplegget til medlemmene sine. Kunstneren blir bedt om å sende over hele idégrunnlaget: «Så skal vi se på det.» Etterpå hører vedkommende ingenting. Senere gjennomføres deler av konseptet av organisasjonen selv. Organisasjonen får innvilget millioner til dette.
Store aktører tar kontakt fordi de ønsker kompetanse. De leier inn kunstneren for å lære om metoder, teknikker eller arbeidsformer. Etter et kurs eller noen møter velger de å gjennomføre prosjektet selv ved hjelp av egne ansatte.
Andre ganger brukes søknadsprosesser som en slags gratis idébank. Prosjektet får avslag, men store elementer fra ideen dukker senere opp i kommunale eller institusjonelle satsinger.
Senest i går så jeg en annonse fra en stor, anerkjent institusjon som plutselig skulle starte en aktivitet for barn og unge, ikke ulik en idé jeg selv la frem for dem bare seks måneder tidligere.
Les også: Falsk «Sverre Bjertnæs» prøver å lure deg
Verdien ligger bak ideen
Problemet er at mange ser på ideen som selve verdien – det er den ikke. En idé alene er sjelden verdt så mye.
Verdien ligger i alt som finnes bak ideen.
Den ligger i menneskene som har utviklet den.
Den ligger i den spesialiserte kompetansen som er bygget opp gjennom praksis og utdanning. I nettverkene som er bygget opp. I forståelsen av målgruppen. I metodene som er utviklet gjennom prøving og feiling. I detaljene som gjør at et prosjekt faktisk fungerer.
Derfor blir kopiene ofte svakere.
De mangler den opprinnelige drivkraften. De mangler forståelsen for hvorfor prosjektet ble skapt. De mangler ofte den kunstneriske kvaliteten, nyansene og erfaringen som gjorde ideen god i utgangspunktet.
Når de store aktørene systematisk henter ideer fra de små uten å involvere dem videre eller kompensere dem, svekkes kulturfeltet.
Hvorfor skal kunstnere og andre aktører i kreative næringer bruke måneder eller år på å utvikle nye konsepter dersom belønningen er at andre overtar dem?
Vil vi ikke at de beste ideene skal få blomstre?
Og er ikke sjansen størst når de som faktisk har utviklet ideen, får muligheten til å gjennomføre den – eller i det minste delta i prosessen?
Les også: «Både NRK og Nasjonalmuseet bør spørre seg hvordan de greide å gjøre fienden sin så heit»
Kjøp kompetansen – ikke bare ideen
Mitt råd til kommuner, kulturinstitusjoner og andre større aktører er derfor enkelt: Når dere møter en god idé, ikke tenk: «Dette kan vi gjøre selv.»
Tenk heller: «Hvordan kan vi få med oss dem som skapte dette?»
Gjør en av tre ting:
· Kjøp kompetansen.
· Ansett kunstneren.
· Inngå samarbeid.
La rett og slett idéhaverne få eierskap til utviklingen.
Da får dere ikke bare ideen. Dere får også kunnskapen, erfaringen og kvaliteten som ligger bak.
Til tilskuddsgivere har jeg en oppfordring:
Våg å satse på de små.
De har kanskje ikke de største administrasjonene. Men det betyr ikke at kvaliteten er lavere. Tvert imot.
Ofte er det de små aktørene som står for de mest originale ideene, de sterkeste kunstneriske uttrykkene og de mest innovative løsningene.
Skal barn og unge, publikum og lokalsamfunn få de beste opplevelsene, må dere også tørre å investere i dem som skaper dem.
Ikke bare i aktørene som er store nok til å overta ideene.
Les også: Ble erklært inhabil før utdeling. Likevel fikk styrelederen stipend fra sitt eget kunstsenter
