• Han har samarbeidet med artister som Brockhampton, Mk.gee og Charli XCX, og trekkes frem som en nøkkelinspirasjon for artister som Bon Iver og Justin Bieber.
• Spilte på Øya-festivalen lørdag 15. august
Vi er på Øyafestivalen. Dag tre. Ett år og noen dager har gått siden Mk.gee, kameraten som hjalp Dijon finne stilen sin, spilte på Øya til terningkast 5 av undertegnede. Artistens første opptreden i Norge står for tur.
Til sammenligning med turneen 34-åringen har gjennomført på vei inn mot festivalsommeren, passer dette settet godt på Øyas Sirkus-scene. Lyden kler den lange rekkevidden, og det sprikende og kaotiske lydbildet som ville blitt klaustrofobisk i et mindre lokale, har aldri hørtes bedre ut.
Les også: Nei, Øya-programmet er ikke dårlig. Det er derimot musikksmaken din
Kjemien er til å ta og føle på
Oppsettet minner om Bon Iver, en av Dijons mange samarbeidspartnere.
Bon Iver er et prosjekt som selvfølgelig styres av Justin Vernon, men som aldri ville vært det samme uten de titalls musikerne som har bidratt underveis og på sitt vis. På låten «Day One» fra Bon Ivers album «Sable, Fable» (2025) bidrar nettopp Dijon, i det Vernon selv har beskrevet som en overlevering av stafettpinnen til neste generasjon.
Det ser ut til å ha vært en vellykket overrekkelse.
Trommene rister Sirkusteltets vegger i gang via «Talk Down» fra debutalbumet, som utføres med en leken komp som minner som en 2000-talls chopped & screwed-remiks av den vanligvis hektiske hitten. Å cashe inn med én-til-én versjon på publikumsfavoritter er tydeligvis ikke på agendaen.
Kjemien mellom Dijon og band er til å ta og føle på. Selv om soloartisten Dijon går under eget navn, summer det blant publikummere som referer til Dijon som «dem».
Les også: Derfor kræsjer Arendalsuka med Øyafestivalen i år
Pappaplate
Debutalbumet «Absolutely» har vokst til å bli en slags kultklassiker for det moderne album, med god drahjelp fra live-filmen med samme navn, hvor albumet unnfanges i sanntid og hvor det kjennetegnende jam-session-konsertformatet fikk fotfeste.
Oppfølgeren ble annonsert en uke før utgivelsen, med tittelen «Baby», etter sønnens navn, og var en feiring av kjærligheten til hans nye liv som pappa. Det var vanskelig å ikke tenke tilbake til Chance The Rapper’s desidert svakeste plate sentrert rundt ekteskap og familiestiftelse, «The Big Day» fra 2019, med et snev av bekymring. En av de mest beryktede og mislykkede publikumsmottagelsene i nyere hiphop-historie som resulterte i kansellert turné og karrierekvaler. Samme skjebne lå heldigvis ikke i vente for Dijon Duenas.
Optimismen, lekenheten og hengivenheten på «Baby» balanseres mesterlig i en spennende kontrast til en JPEGMAFIA-kodet lo-fi-produksjon. Det som ellers kan være fremmedgjørende tematikk for dem som ikke har opplevd gleden av å få barn, oversettes til universale, men like personlige låter de fleste kan kjenne seg igjen i.
Tematunge «Another Baby!» går av skaftet, og erklærer med med uovervinnelighet og store bokstaver at mannen er klar til å bli pappa, igjen. Å føle seg sett av noen som får de fjerneste topper til å se ut som et par trappetrinn, skildres på «Higher».
Les også: En utstilling full av glimrende kunstverk. Men museet er mest opptatt av politikk
En kaotisk genistrek
Dijon står omringet av bandet i sirkelformasjon, hvit T-skjorte, vide bukser og et par grillz i øvre tannrekke for anledningen. Svetten drypper allerede på låt tre, og det for hver låt virker det mer og mer som om vi har vært så heldige å få være med på band-øving.
Det improviseres, lekes, og trommisen er ikledd Volvo-T-skjorte og sutter på en sigarett mens trommestikkene får gjennomgå.
Det oser en slags alminnelighet av multitalentet. Han ser ikke ut som en superstjerne, og skillet mellom artist og publikum er, rent estetisk, ikke særlig stort. Jeg er overbevist om at selv en selverklært Dijon-stan hadde slitt med å kjenne ham igjen på en søndagsåpen Joker.
Han er relaterbar både i musikk og karakter, noe som bidrar til at både musikken og artisten er så lett å like. Gjengen med blide karakterer på scenen som på smittsomt vis storkoste seg gjennom hele set-listen, røsker i hjerterøttene med «Rewind» og kveldens sterkeste vokalfremføring leveres.
De tidligere sterke linjene til Frank Ocean, Bon Iver og Mk.gee viskes ut for fullt, og bakgrunnsspor fra tidligere konserter er forlengst glemt når nok et gitarskifte dras frem på blottstilte «Rodeo Clown».
Stemmebåndet får kjørt seg under kveldens siste Prince-emulering og kveldens hovedinstrument dras til det mest skranglete på smilebånd-fremkallende «Kindalove» til en verdig avslutning.
I et musikklandskap preget av en skremmende likegyldighet til menneskeskapt musikk, der produsentlegend Timbaland er blitt medeier i AI-musikkselskapet Suno og Tygas AI-slop-konseptalbum «$TARFACE» nylig ble belønnet med knusende 0,0 fra Pitchfork, representerer Dijon et emosjonelt og kulturelt skifte som burde vært åpenbart forlengst: Polert er ut, ufiltrert er inn, og den mektigste musikken oppstår i fellesskap.
Selv om tilstedeværelsen på hitlistene trolig vil utebli, kommer innflytelsen hans unektelig til å fortsette å merkes på tvers av musikklandskapet. Dijon har kommet for å bli.
Det blir levert en kaotisk genistrek av en stue-konsert, med telepati-lignende band-improv og en konsertopplevelse som fremstår som én stor en stor kjærlighetserklæring. En hyllest til et publikum som tåler å bli utfordret, til monogami, kona og heltene som kom før ham.
Å være nybakt pappa har aldri hørtes kulere ut.
Les også: Renate Reinsve roter seg inn i et mareritt. Regissøren finner ikke veien ut
