Hva skal til for at vi opplever at våre folkevalgte faktisk representerer oss? Lite tilsier at de politiske partiene kommer til å drastisk endre valgprosessene internt. Det hadde selvsagt vært å foretrekke at partiene selv tenker nytt og i større grad tar initiativ til å bytte ut sine representanter. Det er vel blant annet dette […]
Hva skal til for at vi opplever at våre folkevalgte faktisk representerer oss?
Lite tilsier at de politiske partiene kommer til å drastisk endre valgprosessene internt.
Det hadde selvsagt vært å foretrekke at partiene selv tenker nytt og i større grad tar initiativ til å bytte ut sine representanter. Det er vel blant annet dette Kristian R. Andersen etterlyser i sin kronikk i DN 23. juli.
I motsetning til hva Civita-leder Kristin Clemet skrev som svar på Andersens kronikk, tviler jeg på at dette vil skje. Jeg er for øvrig helt enig med Clemet i at større grad av direkte demokrati, slik som strykning og kumulering også ved stortingsvalg, er et godt forslag. Da kan alle som stemmer på det enkelte partiet, faktisk i større grad være med på å påvirke hvem som skal representere seg.
En maksimal grense på to eller tre perioder sammenhengende på Stortinget tvinger partiene til å tenke nytt rundt hvem som kan representere dem.
Les også: Fremskynder de norske Epstein-høringene
Lettere å rekruttere folk med «vanlige» jobber
Åremålsstillinger i det offentlige er ikke særlig uvanlig, og 8–12 år på samme arbeidsplass er uansett lengre enn gjennomsnittlig ansiennitet i Norge. Dette kan gi representantene incentiv til å jobbe enda mer effektivt for gjennomslag i den tilmålte tiden de har av gangen.
Det vil ikke minst gjøre at de aktuelle kandidatene for valg lettere rekrutteres fra folk med «vanlige» jobber, slik Andersen etterspurte i sin kronikk. Innsikten i det ordinære arbeidsliv kan inspirere til å gjøre hardere prioriteringer, noe vi trenger i en tid hvor det advares mot sløsing og å bruke opp Oljefondet på krisepakker.
Dersom representanter har erfaring med å lede eller arbeide for en bedrift, kan dette være nyttig i forvaltningen av våre skattepenger. Det kan også gi politikere et innblikk i hvordan politikken som blir vedtatt, faktisk rammer bedrifter, som er sårbare for endringer i skatter og avgifter.
Jeg håper at flere også da tar innover seg at bedrifter og privatpersoner selv er de beste til å disponere egne midler, slik at skatte- og avgiftsnivået kan senkes.
En maksgrense kan også gi rom til å stifte familie og opparbeide seg arbeidserfaring, utenfor det hektiske og til dels isolerte livet som stortingsrepresentant. Dette uten at representanten mister muligheten til senere jobb i politikken. Det kan også bidra til å sprekke «politikerboblen» som mange hevder at finnes rundt mangeårige stortingspolitikere, og som kan skape avstand til folket og elitisme blant toppolitikerne.
Les også: Høyre-politiker slakter moské-markedsføring
Mulig med comeback
Kun mulighet for ett eller to gjenvalg før representantene må avtre, vil sikre tilstrekkelig kontinuitet, slik at ikke alle er nye ved starten av hver periode.
Med en maksimal sammenhengende periode vil det fremdeles være mulig med comeback etter en periode på «lufting» i vanlig arbeids- eller studieliv. Hvis velgere mener representanten gjorde en god jobb, er det ikke noe i veien for gjenvalg senere. Det ville også kunne vært et større demokratisk problem dersom vedkommende aldri kunne stilt til valg på nytt.
En aldersgrense, både øvre og nedre, er noe flere tar til orde for. Dette kan etter min mening være problematisk, både fordi det vil føre til manglende representasjon blant yngre og eldre i samfunnet, samt at det vil gjøre at en stor andel stemmeberettigede ikke er valgbare. Likevel er det for blant annet Høyesterettsdommerembetene en minstegrense på 30 år, noe som skal bidra til å opprettholde høyt erfaringsnivå. Øvre aldersgrense på 72 år gjelder de aller fleste arbeidsplasser, noe som tilsier at dette kunne vært relevant også blant stortingsrepresentantene.
Det er vanskelig å sette tilsvarende periodegrense ved kommune- og fylkestingsvalg siden det varierer lokalt hvor mange som er engasjerte nok til å stille seg disponibel til valg. Men også lokalt hadde det vært gunstig med hyppigere utskiftning. Likevel er fordelen med lokale politiske engasjementer at de fleste folkevalgte samtidig er i «vanlig» arbeid og bruker av sin fritid på kommunestyret eller bydelsutvalget. De har altså parallelt en kontinuerlig arbeidserfaring og kontakt med andre utenfor politiske kretser.
Les også: Sjokkert, trist og stolt: Altinget legges ned
Alle bør ha en reell stemme
Det er for mye å håpe på, som Clemet er inne på i sin kronikk, at mange skal melde seg inn og bli engasjerte partimedlemmer. Bare syv prosent i Norge er aktive i politisk arbeid.
Uansett tror jeg ikke det jevne partimedlemmet opplever at de har reell påvirkningskraft på hvem som ender opp på toppen av kandidatlisten. Det krever tid, kapasitet og engasjement for å ha faktisk mulighet til å påvirke. Dette er tid de fleste ikke har i en travel hverdag.
Som aktivt medlem av Høyre, Unge Høyre og nå Høyres studenter, er jeg veldig glad for muligheten til å være engasjert i ung alder. Men på tross av de mange timene brukt på politikk og partipolitikk ukentlig, opplever heller ikke jeg en direkte påvirkningsmulighet i øvre rekker.
Stortinget skal ikke være en karrieremulighet, det er et tillitsverv representantene aktivt skal være gitt av velgerne. Folket bør ha muligheten til å vurdere om representanten på toppen av deres liste faktisk er representativ og kvalifisert.
Vi må tenke nytt rundt hvordan vi velger å gi tillit. Alle bør ha en reell stemme!
Les også: Lars Løvold tar bladet fra munnen: – Det virket ikke som hun tok innover seg alvoret i situasjonen
