Rødt-politiker Sofia Rana (R) har gått ut på Twitter i et forsøk på å mobilisere motstand mot relanseringen av en Nansen-bok på Litteraturhuset i Oslo. Hun ønsker utgivelsen og bokbadet stanset for å være «patriotisk» og «identitær».
Bokbadet arrangeres av Tore Rasmussen og hans forlag, Legatum. Boken som skal diskuteres er «Fridtjof Nansen – a Book for the Young», første gang utgitt i 1898. Nå gis den ut på nytt, med forord av Rasmussens samarbeidspartner, Bjørn Christian Rødal.
Rasmussen ble i 2018 anholdt på flyplassen og nektet innreise til London på grunn av sine «verdier og holdninger», etter en fortid i ekstreme Vigrid. Rødal på sin side var inntil 2018 nestleder i partiet Alliansen, ledet av holocaust-fornekter Hans-Jørgen Lysglimt Johansen.
Det er med andre ord ikke vanskelig å forstå at Rana og andre ønsker å ta avstand fra arrangementet og forlaget til Rasmussen og Rødal.
Å skulle stanse en bokbad fra å bli arrangert er likevel prinsipielt galt.
Les også: Subjekt mener: Feil å forby kjønnsteori
Rødt-politikerens blindsone
I likhet med Sians demonstrasjoner risikerer motdemonstrantene å gjøre seg selv en stor bjørnetjeneste. Til tross for at koranbrenningen har foregått i mer enn ti år, er det først de siste par årene Sian har fått massiv oppmerksomhet. Mye på grunn av deres motdemonstranter, som tidvis er voldelige, eller som foreslår forbud som løsning på problemet.
På samme måte kan det å nekte Tore Rasmussen å mobilisere til bokbad på Litteraturhuset i Oslo bidra til å gjøre dem til ytringsfrihetsmartyrer, en tittel de i utgangspunktet ikke fortjener.
Verst er likevel idéen om å skulle betimeliggjøre sensur av sine meningsmotstandere.
Rana mener at det ikke er sensur eller således «brudd» på ytringsfriheten at Litteraturhuset i Oslo velger å ikke gi Rasmussen en scene. Det stemmer. Litteraturhuset har verken makt eller mandat til å sensurere noen, det er det kun myndighetene som kan gjøre, selv om også sinte mobber og aktivister kan gjøre ytringsklimaet så utålelig at mange velger å holde munn.
Litteraturhuset har derimot det fulle og det hele ansvaret for å kuratere et program i eget hus, og det er sant at de er berettiget til å utelukke Rasmussen, dersom de av kunstneriske eller redaksjonelle grunner ikke ønsker å ha ham der.
Men Rødt-politikeren behøver ikke å drive med regelrett sensur for å oppføre seg kritikkverdig. En reell fare for sensur viser seg nemlig å være i Ranas blindsone. For når en politiker i Oslo bystyre går hardt ut mot en kulturscene for å leie ut sine lokaler til en politisk motstander av Rana, er ikke sensuren langt unna.
Rana bør, hvis hun har respekt for folks egen meningsdannelse, være varsom med slike uttalelser. Det er liten grunn til å betvile at hun med slike ytringer bidrar til politisk føring av det frie kulturlivet, gitt hennes posisjon som politiker. Rana bør kjenne sine privilegier, og være varsom med å misbruke dem.
Kan slå tilbake på Rødt
I beste fall er det altså snakk om brudd på armlengdes avstand-prinsippet, og det kan bidra til en nedkjølingseffekt, altså at flere kvier seg for å ytre seg. Det er svært uheldig for sluttbrukerne, da vi trenger modige litteraturhus som tør å presentere for oss både de upopulære og de politisk ukorrekte meningene. Det er opp til oss som brukere av Litteraturhuset å besøke arrangementet eller ikke, og vi behøver ikke i denne grad politikere som skal beslutte hva som er sunt for oss og ikke.
Rasmussen har gjort og sagt mye kritikkverdig. Men det må være mulig for folk som har tatt feil valg og sagt dumme ting i fortiden, å komme seg videre. Man kan ikke utestenges fra offentligheten for all fremtid basert på en trøblete fortid.
Det er dessuten en umulig oppgave å komme frem til en bred enighet om hvem som skal holdes utenfor det gode selskap. Flere vil nok mene at Sofia Rana og hennes kommunistiske meningsfeller i partiet Rødt også bør nektes en scene.
Det bør de selvsagt ikke. Men dersom Rana og hennes meningsfeller legitimerer boikott som strategi, må de regne med å bli utsatt for lignende kampanjer selv. Rana bør ha tillit nok til sine egne politiske standpunkter til å ikke nekte andre å uttale seg.
Heldigvis lar ikke Litteraturhuset seg diktere av aktivister på sosiale medier, ei heller av sittende bystyremedlemmer. Det er klokt og prinsippfast av Litteraturhuset. Nå må vi andre hegne om et modig litteraturhus.
Så langt har Sofia Rana gitt arrangementet mer oppmerksomhet enn det fortjener, og avslørt en blindsone i egen ytringsfrihetsforståelse. Fokuset burde heller vært på å løfte frem Nansens innsats for flyktninger og hans humanitære og fredsskapende arbeid som generalsekretær i Folkeforbundet – som sikret ham Nobels fredspris i 1922.