Skuddene utenfor London pub rammet en minoritet, de skeive. En annen minoritet, muslimer, og mange muslimers meget problematiske forhold til skeivhet har i etterkant blitt mye debattert, fordi gjerningsmannen skal ha ropt «allahu akbar» da han skjøt. At han ikke representerer alle norske muslimer, er opplagt, men islams fravær av aksept overfor skeive har på en snodig måte satt disse to minoritetene i en delikat situasjon.
Tidligere har man kunnet heie på begge minoritetene uavhengig av hverandre, men i tiden etter London pub-skuddene ser man at minoritetene settes opp mot hverandre. Mange opplever at de må velge hvilken av minoritetene de kan heie på.
Påtagelig berøringsangst
I Norge er vi vant til å rangere, finne ut hvilken aktør som trenger mest støtte. Vanligvis vil gruppen som er svakest, ansees som mest støtteverdig. Men hvilken av gruppene «skeive» og «muslimer» er svakest?
Premissene for svakhet blir nærmest umulig å bli enige om når det gjelder skeive vs. muslimer, men det er ikke her problemet ligger: Det ligger i selve rangeringen. Vi kan ikke bruke skalaen svak vs. enda svakere, minoritet vs. enda mer utsatt minoritet når disse to gruppene settes opp mot hverandre. Det sier seg selv at rangering ikke gir noen mening når den ene gruppens religion ikke vil at den andre gruppen skal eksistere.
Politikere flest, og pressen spesielt, har vært redde for å støte disse minoritetene, og berøringsangsten overfor gruppenes såreste punkter har vært påtagelig. Intensjonen har vært god, men nå trengs det nye koster.
For en som har vært vant til å ha sympati med svake grupper, er situasjonen forvirrende. For muslimer må den være vanskeligere. Muslimer er ikke ansvarlig for skuddene ved London pub, men det er enklere å lukke øyne og ører enn å åpenlyst støtte de skeive hvis skeivhet er et problem for dem.
Les også: Ytringer er ikke handlinger
Skeives rettigheter er kommet for å bli
For skeive, som har vært vant til å sympatisere med svake grupper, er den like vanskelig. Hvis skeive føler seg tvunget til å velge, vil de føle seg nødt til å ta parti med sine egne. De kan selvsagt gjøre som stortingspresident Masud Gharahkhani, hevde at «hatet som drev gjerningsmannen ikke har noe med religion eller bakgrunn å gjøre». Det kan hjelpe en liten stund, men blir uansett en utsettelse av problemet: Alle vet jo at islam ikke tolererer skeive. Bakgrunnen til gjerningspersonen blir uansett sekundær, det er islam som er problemet.
Skeive – sammen med mange andre – nedkjempet folkets, politikernes og statskirkens homoundertrykkelse. Men en statsreligion er noe helt annet enn en minoritets religiøsitet. Skeive vil ikke miste de rettighetene og den aksepten de har fått, og dette setter muslimer under press. Noen vil ikke være fornøyd før en imam lykkønsker et homofilt par i en norsk moské.
Skeive vet mye om aksept og utestengelse, og skeive flest aksepterer at muslimer er hele mennesker. Etter skuddene ved London pub blir det vanskeligere å insistere på denne aksepten hvis den ikke snarest oppleves gjensidig. Mange skeive kommer etter hvert til å gi opp aksepten hvis ikke praktiseringen av islam i Norge endrer seg.
Det er lenge siden Stonewall-opprøret mellom skeive og politiet. De skeive hadde fått nok av undertrykkelsen og gikk til voldelig motangrep. Vi må akseptere at vold finnes. Vi kan ikke late som at vold ikke eksisterer, og tro at politiet kan skjerme oss fra all vold. Det er altfor naivt. De som trodde at vi kunne fjerne vold fra samfunnet – eller avlære menneskeheten voldsbruk – må våkne opp.
Hvis det ikke skjer tydelige endringer, kan et norsk opprør komme til å ende i voldelighet mellom skeive og muslimer. I mellomtiden holder det ikke at «norske politikere kappes om å renvaske islam», som Kaltham Alexander Lie skriver i Dagbladet 12. juli.
Eller som Sara Azmeh Rasmussen skriver i Vårt land 12. juli: «Må jeg virkelig forklare enda en gang at islamkritikk ikke nødvendigvis er ondsinnet?» Hun sier også at «norske biskoper som har religiøs autoritet, aura og moralsk tyngde, kan lykkes med å presse prosessen noen steg fremover og vise veien for muslimske ledere i Europa.» Alle som har mulighet til å påvirke, bør altså kjenne sin besøkelsestid.
Les også: Skeive muslimer fortjener bedre enn dette
De klokeste blant oss må på banen
Skuddene ved London pub skapte et veiskille. Det var én som skjøt, men resten av oss – skeive, heterofile, muslimer, politikere og folket – har nå en mulighet til å bestemme hva den nye retningen blir for skeive, muslimer og resten. Det krever klokskap. Skal dette gå bra, må de klokeste skeive, de klokeste muslimene, de klokeste politikerne og de klokeste innen humaniora og andre på banen.
De må bruke sin klokskap aktivt i debatter og i sosiale medier, hvis ikke vil forvirringen etter 25. juni feste seg. Døra står på gløtt en stund til, men ikke så lenge.
Alle vil unngå smerte. Den svakeste gruppen har mest av nettopp det. Hvis mengden smerte er utgangspunktet for diskusjonen etter skuddene ved London pub, er jeg redd muligheten for endring går i vasken. Hvis de som styrer debatten den nærmeste tiden, rangerer én gruppe over den andre, og derav tar mest hensyn til den svakeste gruppen, vil dette ikke gå bra.
Begge minoriteter må være med i samtalen. Det vil kreve stor utholdenhet.