I desember 2021 døde den amerikanske biologen Edward O. Wilson, 92 år gammel. Gjennom et langt yrkesliv ble han ansett som en av biologiens aller viktigste bidragsytere. En høyt dekorert forsker, forfatter og humanist som mottok en rekke vitenskapelige æresutmerkelser for sitt arbeid. Men ved hans bortgang hadde det anerkjente tidsskriftet Scientific American en sak på trykk titulert «Det kompliserte ettermælet til E.O. Wilson», der de skrev at «vi må forholde oss til hans og andre forskeres rasistiske ideer hvis vi skal få en rettferdig fremtid.»
Biologifagets evolusjonære tenkemåter defineres nå altså som rasistisk i et etablert amerikansk vitenskapelig tidsskrift, og ettermælet til mannen som viet et langt liv til denne vitenskapen, blir således et grumsete problem. Det er så man må klype seg i armen, men Scientific American er ikke alene. Enda mer renommerte Nature har levert en rekke ideologiske og uvitenskapelige artikler de siste årene, som svermer for normativ identitetspolitikk og blant annet sår tvil om vitenskapens binære forståelse av biologisk kjønn. Som altså ikke må forveksles med kjønnsidentitet, kjønnsdysfori eller det grunnleggende menneskeverdet som ligger i retten til å være den man er og elske den man vil.
Blant andre saker som har vært på trykk i en gang så ærverdige Nature, finner vi nå overskrifter som: «For mange forskere sier fremdeles kaukasisk», «Systemisk rasisme. Vitenskapen må lytte, lære og forandre seg», «Psykiatri i skyggen av hvit makt». I Scientific American finner vi saker som: «Moderne matematikk konfronterer sin hvite, patriarkalske fortid», «Tiden er inne for å demontere rasestrukturene som preger global vitenskap».
Les også del 1 i kronikkserien «Den amerikanske kulturrevolusjonen»: Kritisk raseteori splitter USA. Slik fyrte en smal akademisk disiplin opp kulturkrigen
Hvordan kunne dette skje?
I en artikkel i nettmagasinet Quillette, titulert «Academic Ideologs Are Corrupting STEM. The Silent Majority Must Fight Back,» beskriver den internasjonalt meritterte kjemiprofessoren Anna Krylov hvordan The Royal Society of Chemistry nå har retningslinjer som pålegger redaktører å vurdere om forskningen de formidler, kan ha potensielt krenkbart innhold på bakgrunn av alder, kjønn, rase, legning, religiøse eller politiske holdninger, sivilstatus, fysisk utseende, nasjonalitet, sosial status eller funksjonshemning. På 50-tallet bannlyste for øvrig Sovjetunionen forskning på resonans i fysikk fordi det ble definert som «borgerlig pseudovitenskap.»
Anna Krylov bor og arbeider i USA, men er født og oppvokst i Sovjetunionen. I artikkelen trekker hun gryende paralleller mellom konformitetspresset og feighetskulturen som nå brer om seg i amerikanske forskningsmiljøer, og russiske forskeres ufravikelige lojaliteten til Sovjetunionens overvåkingsregime, som også var en motvillig, men helt nødvendig overlevelsesstrategi. Videre forteller hun hvordan hennes hjemby, Yzovka, ble omdøpt til Trotsk og deretter fikk navnet Stalino, etter at avhopperen Leo Trotskij ble «utvisket.» Så igjen ble byen kalt Donetsk, da Stalin, etter sin død, ble kansellert av Khrushchev.
Bølgen av statuer, bygninger, ærespriser, og til og med fysiske lover som nå fjernes eller får nye navn i USA, beskriver Krylov igjen som paralleller til hennes egen oppvekst i Sovjetunionen. Som hun sier: «Tidsåndens inngripen i forskning og utdanning er virkelig orwelliansk.»
Tilbake i juli 2020 skrev den verdenskjente astrofysikeren, Laurence Krauss, om den ideologiske beleiringen av naturvitenskapen i et innlegg i Wall Street Journal:
«På 80-tallet, da jeg var en ung fysikk- og astronomiprofessor ved Yale, var dekonstruksjonisme i vinden ved universitetets engelskavdeling. Vi naturvitere ristet på hodet av mangelen på objektiv intellektuell standard i de myke vitenskapene, symbolisert av bevegelsen som argumenterte mot objektiv sannhet i seg selv, med påstander om at alle krav til sannhet er farget av ideologisk forutinntatthet gjennom rase, kjønn og økonomisk makt.
Dette ville aldri kunne skje i de harde vitenskapene, med mindre de ble styrt av diktaturer. Som nazistenes fordømmelse av «jøde-vitenskap,» eller Stalins kampanje mot genetikk. Men i senere tid, særlig etter drapet på George Floyd, har ledende naturvitere adoptert språket om dominanse og undertrykkelse som tidligere begrenset seg til kulturstudiene. Der fungerte det for å fremme fagdisiplinen og sensurere motargumenter, og for å kunne fjerne folk fra lederposisjoner om forskningen deres angivelig støttet systemisk undertrykkelse. I juni 2020 besluttet American Physical Society (APS), som representerer 55.000 fysikere over hele verden, å «streike for sorte liv» ved å «stenge ned STEM» (Science, Technology, Engineering and Math).
APS stengte kontoret sitt, ikke for å protestere mot politivold eller rasisme, men for å forplikte seg til å utrydde systemisk rasisme og diskriminering i akademia. «Fysikk er intet unntak når det kommer til den kvelende effekten av rasisme i amerikaneres liv.» Mens rasisme i høyeste grad finnes i vårt samfunn, ble det ikke lagt fram data som tilsier at dette er et problem i forskningen, og som jeg har argumentert for andre steder, er det god grunn til å anta at denne påstanden er tvilsom.»
Krauss nevner flere eksempler på at noen av de mest velrennomerte institusjonene i akademia ble med på APSs omfavnelse av identitetspolitikkens inntog i naturvitenskapen. En lang rekke laboratorier og vitenskapsfakulteter ved universiteter ble med på streiken. Tidsskriftet Nature, som har et daglig nyhetsbrev med det de mener er de viktigste nyhetene innen forskning, kjørte saken «Ti enkle regler for å bygge et antirasistisk laboratorium.»
Ved Michigan State University ble det opprettet en protestkampanje mot visepresidenten i forskningsavdelingen, fysikeren Stephen Hsu, grunnet forskning på hvordan gener kan påvirke kognitive egenskaper. Dette kalte mobben for eugenikk. Han ble også beskyldt for å støtte forskning som omhandlet statistikk om politiskytinger, som ikke ga klar støtte til påstanden om at politiet påvirkes av rase. Innen en uke ble Hsu tvunget til å si opp sin stilling.
Ved Princeton, i juli 2020, skrev mer enn hundre fakultetsmedlemmer, inkludert mer enn 40 fra STEM-fag, et brev til rektoren med krav om å avvikle «det institusjonelle hierarkiet som opprettholder urett og skade.» Forslagene inkluderte en enhet som skulle overvåke og etterforske rasistisk atferd, hendelser, forskning og publiseringer fra fakultetet. Rasisme skulle defineres av en annen komité. Kravet inkluderte også at alle fakulteter skulle opprette en akademisk pris til forskning som er aktivt antirasistisk og utvider forståelsen av hvordan rase er konstruert i samfunnet.
Det er også forekommet flere eksempler på regelrett sensur og kansellering. En anerkjent kjemiker i Canada argumenterte mot mangfoldsrepresentasjon i de tilfeller der dette førte til at den best kvalifiserte ikke får jobben. For dette ble hans publiserte arbeid fjernet, og to redaktører som publiserte forskningen hans ble suspendert. En italiensk forsker ved Cern fikk sitt oppsatte seminar om statistiske forskjeller mellom kjønn i fysikken avlyst. Stillingen ved laboratoriet hans ble nedgradert fordi han antydet at forskjellene ikke nødvendigvis var på grunn av diskriminering.
Les også: De vil renske bøker for «problematisk» innhold. Skjønner de ikke selv hvor dumt det er?
Ukulturen brer om seg
Slik støtte til ikke-verifiserte påstander, fordømmelser av fagfellevurdert forskning og hele fagfelt som er upopulære, har negative ringvirkninger gjennom hele vitenskapen, mener Krauss. Han tror grunnen til at ikke flere står opp for vitenskapelige idealer er at mange akademikere er redde. Og med god grunn, for de ser hva som skjer med dem som prøver. Mange mister økonomisk støtte hvis de ikke kan vise til at forskningen forplikter seg til kampen mot angivelig systemisk rasisme og kjønnsdiskriminering. Dette er nå et vanlig krav blant mange av dem som fordeler forskningsmidler.
Krauss avslutter sin artikkel slik: «Hver gang vitenskapen korrumperes og blir et offer for ideologi, er det vitenskapelig framskritt som betaler prisen. Som i Nazi-Tyskland, Sovjetunionen og i Vesten på 1900-tallet, da rasistiske verdensbilder preget naturvitenskapen. Og under McCarthy-perioden, da forskere på venstresiden ble forfulgt. For å bremse denne utviklingen må forskningsledere, forskningsmiljøer og akademiske administratorer sammen gå ut offentlig. Ikke bare for ytringsfrihet i vitenskapen, men for vitenskapelig kvalitet som er uavhengig av politiske og ideologiske doktriner.»
Det er to år siden Krauss kom med denne formaningen. Oppropet lar vente på seg, mens ukulturen brer om seg. I år søkte fysikeren Sabine Hossenfelder om midler til å forske på hvordan det unge universet ekspanderte etter The Big Bang. Hun fikk søknaden i retur fordi den manglet en paragraf om forskningens relevans i forhold til kjønnsidentitet og mangfold.
Jeg tok et skjermbilde av tweeten i februar, men da jeg skulle hente lenken i forbindelse med denne teksten, var innlegget umulig å finne. Etter et grundig søk på Twitter ble det klart at Hossenfelder slettet tweeten dagen etter at den ble postet.
Jeg skriver altså en tekst om ideologisk beleiring og konformitetspress i naturvitenskapen. Da teksten er ferdig og jeg skal hente lenken til en oppsiktsvekkende tweet, viser det seg at fysikeren som skrev den, fjernet innlegget for å unngå uønsket oppmerksomhet og for ikke å støte de som forvalter forskningsmidlene. Med fare for å virke ubehøvlet, men i mangel av bedre ord: You just can’t make this shit up.
Neste tekst i serien om den amerikanske kulturrevolusjonen vil ta for seg nye holdninger til språkkontroll og kanselleringskultur blant ungdom.
