«Vi opplever svært vanskelige tider,» sier vår steinrike statsminister – som lader elbilen sin i stortingsgarasjen for å spare penger.
En stigende rente, inflasjon, høye matpriser, økende drivstoffpriser og galopperende strømpriser holder på å bli en dødelig cocktail for mange nordmenn. Nordmenn som i mindre og mindre grad viser forståelse for statsministerens råd om at dette bare er noe vi må tåle.
Forskning viser at selvmordstallene øker i økonomiske nedgangstider. Vår økonomiske situasjon har mye å si for vår psykiske helse. Det som forebygger psykiske helseplager og selvmord, er at vi har en meningsfull tilværelse der vi bidrar til noe, gjerne i fellesskap med andre. Det holder ikke å bare ha råd til å dekke primærbehov som transport, mat, medisiner og en varm bolig. Vi har også behov for tilhørighet, betydningsfulle relasjoner og penger til å gjøre ting som gir innhold og glede i hverdagen.
«At det går noen bedrifter konkurs i en økonomi som vår, det skal vi leve med», sier statsministeren. Men det er ikke alle som overlever dette. Om du har en liten bedrift, er ringvirkningene etter en konkurs store. Driver du eksempelvis en frisørsalong som går konkurs, mister du arbeidsplassen din og et sted å gå til. Du mister den daglige rutinen og relasjonen dine til kollegaer og kunder. Du mister altså både nettverk, jobb, sosial status, levebrød og hele livsgrunnlaget ditt. Da er selvmord for noen dessverre en utvei.
Les også: Hvor mange skal bli drept før det etableres nok psykiatriske sengeplasser?
Sendrektighet og likegladhet
Mange av problemene som folk nå opplever, er i stor grad påført oss av de samme politikerne som nå sier at dette bare er noe vi må tåle. Det er ingen reell grunn til at energilandet Norge skal behøve å slite med høye energipriser, med påfølgende konkurser og arbeidsledighet. Men så er da årsakene også politiske.
Det samme gjelder psykiatrien som er satt til å behandle dem som rammes av regimet. Psykiatrien har vært nedbygd over mange år med det resultat at vi i dag bare har en tredjedel av sengeplassene vi hadde for 30 år siden. I tillegg kommer en kraftig befolkningsvekst på grunn av innvandring, i stor grad av mennesker som i forskjellig grad allerede er traumatiserte. Politikerne svarer med en opptrappingsplan for psykisk helse, men den skal ikke offentliggjøres før i 2023.
Så hvorfor denne sendrektigheten og likegladheten med følgene av sine egne handlinger? Å bygge opp psykiatrien er ikke noen Wittgensteins gåte som må utredes, fordi det uansett vil resultere i at vi må øke bemanningen og antall sengeplasser – og dette kjenner vi strukturen av på forhånd.
Problemet mitt som klinisk psykolog er at mens politikerne forsøker å finne ut hvorfor strøm- og drivstoffprisene har gått i været (noe de fleste utenfor politikken forstår utmerket godt allerede), og mens byråkratene skal utrede enda et problem, så dør folk i kø.
Statsministerens råd om at dette bare er noe vi må lære oss å leve med, hjelper ikke selvmordskandidater. Det som kjennetegner denne gruppen, er jo nettopp at de ikke klarer å leve med det. Hvor mange skal vi tåle å miste?