Pang! Leif Osvold ønsker seg en Ibsen-debatt, og skyter derfor i alle retninger i håp om å treffe et eller annet: Ibsen er en dårlig forfatter! Norske kritikere er feige og helt ukritiske når det gjelder Ibsen! Norske teatre moderniserer verkene i håp om å aktualiser et tomt og meningsløst stoff! Alt var bedre før – se til Shakespeare!
Første skudd: «I mine øyne er Ibsen enormt overvurdert. Bortsett fra de to mesterverkene «Peer Gynt» (1867) og «Brand» (1866) er hans skuespill banale i handlingen, og personene er blodfattige». Smak og behag. Det er ingen borgerplikt å være Ibsen-tilhenger. Det er faktisk mange som er enig med Osvold, men også mange som er uenige. Se neste skudd!
Andre skudd: «Jeg kan ikke huske å ha lest noe negativt eller kritisk om hans kunst». Da må det være lov å spørre hvor mange anmeldelser Osvold har lest. Ibsens skuespill har hatt en komplisert resepsjon. Bøkene ble anmeldt som litterære verker da de kom ut i perioden 1850–1899, og uenigheten blant særlig de norske kritikerne i Ibsens samtid er legendarisk. Tenk bare på Knut Hamsuns berømte kritikk av Ibsens mangel på psykologisk innsikt, med dramatikeren sittende taus og stirrende på første rad. Bøkene ble også anmeldt i ulike land da de ble oversatt, og da også med en enormt sprikende resepsjon. Av naturlige grunner kommer det sjeldent nye anmeldelser av disse verkene i dagens presse – men det finnes en robust og omfattende forskningslitteratur skrevet av og for spesialister, og her finnes det et vell av kritiske perspektiver på Ibsen.
I den internasjonale Ibsen-bibliografien over forskningslitteraturen finnes det over 38.000 poster! I tillegg til den litterære kritikken blir skuespillene anmeldt i forbindelse med de etter hvert tusenvis av teateroppsetninger i alle verdens land, inkludert Norge. Det er mulig å spore noen røde tråder i Ibsen-resepsjonen, men avstand i tid og rom skaper også store forskjeller i vurderingene av Ibsens verker. At ikke Osvold har fått med seg dette mangfoldet i mottakelsen av Ibsen, er synd, men forståelig, siden omfanget og uenighetene er til tider overveldende, også for en Ibsen-forsker.
Les også: Kritisere Ibsen? Gud seg forbarme, slikt noe gjør man da ikke!
Mange motstridende eksempler
Tredje skudd: «Hver gang Ibsen settes opp i våre dager, er det i modernisert form. Det kan ikke skyldes annet enn at regissøren mener at teksten og persongalleriet er så banalt at det trenger en helt ny setting for å fungere». Osvold har tydeligvis gått glipp av vårens Ibsen-snakkis, nemlig Ibsen museum og teaters oppsetning av «Sancthansnatten», hvor hovedpoenget synes å ha vært å komme nærmere en estetikk og en form for humor slik den opprinnelig ble praktisert på midten av 1800-tallet, gjennom en rekonstruksjon av datidens spillestil. Da vi så dette stykket, lo jeg og en annen Ibsen-forsker så høyt at vi ble hysjet på – det var som å bli lukket inn i en fremmed, herlig verden som jeg tidligere bare hadde lest om.
Og så har vi det årlige «Peer Gynt» ved Gålåvatnet, der man tøyer grensene til kitsch og nasjonalromantikk så langt at oppsetningen plutselig kan oppleves, hvis solnedgangen og stemningen treffer riktig, dypt rørende og som stor kunst, til tross for den moderne tilskuerens innbitte ironi og skepsis.
Fjerde skudd: «Listen and look to Shakespeare! Han bruker hele registeret: hat, sjalusi, begjær, sinne, misunnelse, kjærlighet, hevn, sorg, spas, redsel og galskap. Når Ibsen er i nærheten av å beskrive slike følelser, blir det så tamt at det blir flaut». Igjen, smak og behag. Jeg personlig blir rørt av de små, nesten usynlige men skjebnesvangre følelsesendringene. Jeg har mer tro på dem enn på de storslagne emosjoner. Heller en tvetydig Ellida Wangel, som like før det blir for sent innser at den store lidenskapen hun har båret på, har forhindret utviklingen av en rolig og varm kjærlighet, enn en melodramatisk Hjalmar Ekdal, som er blind for hvor skadelig hans narsissistiske behov er for andre.
Ibsen har konsekvent vært skeptisk til det storslåtte og heroiske. At jeg kjenner meg igjen i dette og opplever det som deilig befriende og menneskelig, betyr ikke at alle andre behøver å mene det samme, heller ikke Osvold.
Jeg synes også Ibsen virker kjedelig og banal, helt inntil jeg åpner en av bøkene og begynner å lese. Da sier det virkelig «pang!».
Les også: Mimmi Tamba spiller Solveig i «Peer Gynt». Det er det flere som reagerer på