Av og til må vi alle stoppe opp å ta et eksistensielt oppgjør. I de tider vi lever i nå, og som er forventet å fortsette en langstrakt stund til, er dette påkrevd. Det handler om å måtte ta et oppgjør om hvordan vi skal leve sammen i tider som utfordrer tanker og kjerneprinsipper som frihet, likhet, solidaritet og vekst.
Å leve en hverdag med høyere priser på blant annet boliglån, strøm og mat, krig i Europa og klimaendringer som stadig blir mer merkbare, gjør noe med oss alle og enhver. Spørsmålet vi må stille både til oss selv og våre medborgere, er følgende: Hvordan skal disse tidene forandre oss og vårt syn på det gode liv? Jeg mener at det her ligger mange interessante og nødvendige refleksjoner.
Jeg tror vi må etter all sannsynlighet, og for så vidt fornuft, nedjustere våre forventninger om økonomisk vekst og stadig god kjøpekraft.
Les også: For ti år siden var hun deprimert og nær konkurs. Nå hedres hun med pris
Det er vi som må tilpasse oss, ikke motsatt
På dette tidspunktet er det ikke rasjonelt å frustrere seg unødig mye over situasjonen med høyere priser. Manglende innfrielse av forventninger er særs bestemmende på hvorvidt vi føler en form for skuffelse eller ei. Disse forventningene kan variere fra å være svært realistiske til å være ypperst urealistiske, nesten som et fjernt og søkt ønske om noe uten oppbyggende beviser.
Mitt poeng med å fremheve dette er følgende: Kanskje er det sunt for oss å nå tenke mer rasjonelt over det som skjer? Jeg sier ikke at forventningene skal settes ned en gang for alle, men at de nå bør justeres i en tid som definitivt er ekstraordinær for Norge, Europa og det øvrige verdenssamfunnet. Vi kan ikke forvente at vår kjøpekraft og øvrige økonomi skal være upåvirket i en tid der vi, blant annet, har krig i Europa og mangel på energi. Vi er nødt til å tilpasse oss denne situasjonen. Da kan vi ikke forvente for eksempel å få innvilget en makspris på strøm og solide lønnshopp. Det er ikke en realistisk forventning per nå.
Og kanskje berører vi her et tema som bør strekkes også langt utenfor situasjonene omkring høyere priser, krig og klimaendringer? Kanskje den psykiske helsen og vår livsglede kan få seg et realt løft dersom vi blir i stand til å erkjenne tingenes tilstand. Jeg tror vi alle, og særlig den unge delen av befolkningen, har godt av å utvise mer tilbakeholdenhet, måtehold og takknemlighet i våre hverdager. Vi må bli trygge på oss selv, slik at vi kan bidra inn i fellesskapet på best mulig måte. For det er nemlig slik, som den store hovedregel, at det er vi som skal tilpasse oss samfunnets rammer. Ikke motsatt.
Les også: Trettebergstuen lovet et mannsutvalg uten kvinner. Derfor ombestemte hun seg
Flere uføre og deprimerte
Hvis vi forventer et liv der det meste blir ordnet for oss, er det hverken en bærekraftig eller ønskelig forventning. Jeg må innrømme at jeg blir noe skeptisk og engstelig over utviklingen i den yngre delen av befolkningen. En studie viser til at antall uføre i alderen 18 til 39 år, i perioden 2015-2020, gikk opp med hele 58 prosent. I løpet av de siste par årene har det kommet flere skremmende og opprørende rapporter om de unges psykiske helsetilstand. Blant annet har bruken av antidepressiva i alderen 15 til 19 år økt med brutale 30 prosent i perioden 2012-2020.
Jeg vil avslutte med å oppfordre til solidaritet, raushet og nøkternhet. Vi står alle i en tid som krever mye av oss. Jeg mener det er fornuftig at vi nå endrer litt på tankegangen. Stadig økonomisk vekst er verken mulig eller ønskelig. Vi har forsynt oss grovt av naturens verdier for å oppnå dagens levestandard. Det kan ikke fortsette.
Kanskje går vi en tid i møte der vi må tenke på nytt angående hva som er viktig i livet? Jeg håper i alle fall det.
