Hvorfor sier ikke Straffeloven at det er mennesker med diagnosen kjønnsinkongruens som skal beskyttes, når det er det som er tilfellet?
Den historiske høyesterettsdommen som kom sist fredag viser at innlemmelsen av «kjønnsidentitet» i Straffeloven pr. 1. januar 2021 gjør at Høyesterett nå anvises til å bruke et radikalt nytt fremmedspråk om kjønn, som kun gir mening for en minoritet blant oss. Dens konsekvente bruk av grammatisk feil pronomen på fornærmede, der vi offisielt på norsk bruker «han» for hankjønn og «hun» for hunkjønn, gir dommen en uheldig fremtoning utad av en identitetspolitisk holdningskampanje. Her skal noens kjønn brått forstås som objektivt å være en indre identitet og ikke en fysisk kropp. Det er en språkkulturell urett mot kollektivet.
Enda mer alvorlig er at fremmedspråket skaper en partisk ramme for rettens egen tolkning av saksforholdene, der språkkultur og verdensbilde til minoritetsparten favoriseres fremfor majoritetsparten. Det er en urett mot det ytrings- og tankefrie individ.
Dommen skriver at det er den første setningen som gjør de tre andre setningene straffbare. Denne setningen lyder som følger: «Perverse mannegriser som permalaiver (spiller permanent rollespill, red.anm.) at de er småpiker har vel strengt tatt ingen injurierende kraft.»
Ytringen er «kvalifisert krenkende på grunn av fornærmedes kjønnsidentitet». Jeg antar retten ikke mener setningen i seg selv utgjør å nedvurdere noens menneskeverd (selv gitt dommens punkt (12) om paragraf 266). Ingen reagerer i denne størrelsesordenen når vanlige menn ikke rent sjeldent kalles både pervers og mannegris.
Det vil si at det er lovlig å si ytringen til en mann uten kjønnsinkongruens, mens man i dette tilfellet får 15 dagers fengsel og 15.000 kroner i bot i straff for å si det til en mann med kjønnsinkongruens. I lovens øyne er det altså ikke innholdet i setningen som gjør den kvalifisert krenkende, men et annet, utenforliggende forhold.
Med prinsippet om likhet for loven til grunn er det da essensielt, mener jeg, at vi bruker et språk om dette forholdet som er likt for alle parter: et felles, nøytralt kjønnsspråk.
Dommen viser derimot at innlemmelsen av «kjønnsidentitet» i Straffeloven pr. 1. januar 2021 gjør at Høyesterett nå anvises til å bruke et radikalt nytt fremmedspråk om kjønn som kun gir mening for den ene part. Dette skaper en partisk ramme for rettens egen tolkning av saksforholdene, der den enes verdensbilde og språkkultur favoriseres fremfor den andres.
Les også: Spredte usannhet om transaktivist
Fremmedspråkets fremmedgjøring, eller hva språket gjør med oss
Formålet med innlemmelsen er å gi ekstra vern til dem med en type kjønnsidentitet «som bryter med forventningene til omgivelsene». Vernet gjelder ikke dem «som har en kjønnsidentitet (…) som samsvarer med det biologiske», altså resten av oss.
Straffelovens nye språkdrakt tar det hermed for gitt at alle har en kjønnsidentitet, som et tillegg til kroppen. Dette løsriver over 98 prosent av Norges kvinner og menn som ikke har diagnosen kjønnsinkongruens, fra vår kjønnede kropp – konseptuelt og juridisk. Dette er dessuten stikk i strid med vår språkkultur.«Kvinne» er majoritetskulturens navn på hunkjønnskroppen.
Fremmedspråket leder også Høyesterett til å trivialisere sivile konflikter rundt kjønn til å handle om holdninger. Når tiltalte kaller fornærmede for en mann, tar han «feil» av kjønnet «hennes» fordi han bare har hatt «feil forventninger». Lovteksten tar à priori parti med fornærmede. Men tiltalte har ikke «feil forventninger» – han har et språk. Herfra følger hans verdinøytrale virkelighetsoppfatning, hvorav tiltalte agerer overfor fornærmede som han gjør med alle menn i jenteklær som kaller tiltalte for drittsekk. Kompromissløs og også hjerterå forhandling av ens sosiale kontrakt er ikke i utgangspunktet urimelig.
Tiltalte har også erfaringer: som menneske har han erfart fornærmede ved sitt gamle mannsnavn. For fornærmede er kanskje forestillingen om «mannen han var» lagt «død», men med hvilken rett kan han kreve slik mental skrinlegging hos tiltalte, av hans indre, erfaringsbaserte forestilling?
Presedensen som settes på dette punktet, er særlig ubehagelig. Hva med foreldre som «deadnamer» sitt eget barn – skal de også kastes i fengsel?
Dysforien har skylden (ikke tiltalte)
Kjernen til problemet er hvordan innlemmelsen av «kjønnsidentitet» i Straffeloven fjerner helt diagnosen fra rettens forståelse av transpersoner. Dette er høyrelevant der retten vektlegger fornærmedes opplevelse, som alle instanser har gjort her.
Oslo Universitetssykehus forklarer at har man kjønnsinkongruens, utvikler man som oftest sterk kjønnsdysfori, som tilsvarer angst- og depresjonssymptomer. Dysforien driver frem ønsket om å bli «akseptert som en person av det opplevde» – altså fysisk motsatte – kjønn. Videre har «mange pasienter med kjønnsinkongruens/-dysfori behandlingstrengende psykiatrisk samsykelighet og utviklingsforstyrrelser». I den grad fornærmede er en mann med dysfori vil han oppleve et psykiatrisk og abnormalt sterkt ubehag ved påminnelser om hans faktiske kjønnede kropp og fortid. I så tilfelle har fornærmedes opplevelse en annen årsak enn bare tiltaltes ytringer.
Hadde retten anerkjent fornærmedes patologiske sensitivitet ville de umulig lagt hans selvrapporterte ubehag utelukkende på tiltaltes skuldre. Innad denne konteksten trenger ikke ytringene til tiltalte å nedvurdere noens menneskeverd, men å avvise deres sosiale krav om aksept. Studier viser at sosial aksept kan dempe angst- og depresjonssymptomene hos transpersoner, så det er naturlig at de stiller det. Men et press fra Høyesterett mot å gjøre sivilbefolkningen til ufrivillige terapeuter og ordskiftet til gruppeterapi, går langt utenfor formålet om å påvirke «alminnelig holdningsdannelse», som økt vern er blitt argumentert for med. Det er fornærmede som må ta ansvar, som alle andre voksne, for sin egen diagnose opp mot å fungere godt i samfunnet – ikke tiltalte.
«Det avgjørende er hvordan den alminnelige leser vil oppfatte» ytringene, skriver dommeren. Men Straffeloven retten baserer seg på, er selv i utakt med den vanligtalende befolkning. Solidaritet med en sårbar pasientgruppe er selvsagt en kjernesunn verdi. Men språkpolitisk ordbruk i redegjørelsen av saksforholdene påvirker dommernes vurdering av rimelighet, alminnelig oppfatning, tiltaltes sosialt kjønnede kontekst og vektlegging av fornærmedes opplevelse.
Med grunnleggende rettsprinsipper og tung statlig maktbruk på vektskålen kan ikke retten tillate seg å vekte snillhet over virkelighet.
Her må vi sette halen på sannhetsgrisen. Vi må gi økt vern for kjønnsinkongruens, ikke «ens kjønnsidentitet», som felles, nøytralt kjønnsspråk i Høyesterett.
Les også: Har politikerne tenkt over konsekvensene av postmoderne kjønnsteori i lovverk og læreplan?
