Siste bølge med spinnville strømpriser har bygget opp til en varslet tsunami, som nå skyller over oss fra Lindesnes til Kirkenes. Reaksjonene fra den delen av næringslivet som ikke ga opp, eller bukket under i av forrige bølge, lar likevel vente på seg.
Familier med bolig og fast jobb konkurrerer om matposene på fattighuset. Vanligvis bunnsolide bedrifter øker permitteringsgraden, mens passiv dødshjelp presser dem opp mot giljotinen – der Jonas, Erna og resten av tidenes tauseste opposisjon «følger nøye med» på det angivelig uunngåelige.
Bak dem står strømpriskriseforlatte drivhus og åkre med sine råtne, frostsprengte avlinger, og nedskalert eller konkursrammet næringsliv, så langt øyet kan se. Først når 1.000–1.500 TWh med gass påføres et par TWh strøm på toppen, i tillegg til vår sedvanlige nettoeksport på 15-20 TWh, er Norges energibidrag til EU godt nok.
Til tross for at ingen nekter for at dette er et piss i havet for broderfolket i sør. Til tross for at EU har plassert seg selv i denne situasjonen ved å gjøre seg avhengige av import fra Russland, samtidig som egen kapasitet for kjernekraft, kull og gassproduksjon er bygget drastisk ned. Og til tross for at EU vitterlig sløser med gassen, og sender 40 prosent til ren oppvarming, hvor utnyttelsen kun er en tidel av energiens kapasitet.
Sørover farer også norske opprinnelsesgarantier (bevis på fornybar energi, red.anm.), mens kontinentets brune utslippsmiks beises over Ola, Kari og det norske flagg. Mellom linjene leses erkjennelsen av at grenseløs markedsliberalisme, krydret med symbolhandlinger og påtatt solidaritet, er diplomatisk immun valuta.
Suverenitetsavståelse mot folkets vilje
De som påpeker at elektrifisering av sokkelen, tøylesløs krafteksport og forholdet til Acer og Nord Pool er valgt politikk og ikke naturlover, blir møtt med en tropofobisk frykt for virksomme tiltak, ispedd flåsing om at EØS-avtalen ikke er noe koldtbord. Det sistnevnte har sannelig makten også demonstrert, gjennom de 14.000 juridiske dokumentene som uanstrengt har inntatt riket siden EØS-avtalen kom i 1992. To år før folket avviste EU-medlemskap, for andre gang.
Er folkeviljen et koldtbord? Mens EØS-avtalen er et kolonialistisk regelverk, der den koloniserte skal sluke alt det koloniherren måtte komme med? Selvfølgelig ikke. Dessuten – hvis deler av en avtale viser seg å være uhensiktsmessig, så endrer man den. Det å «vente og se» og «følge nøye med» fungerer kanskje fint når man spiller inn naturdokumentar, men når man styrer et land, må man vel ta tilstrekkelige grep når løver kaster seg over fattigfolk, og når menneskeskapte flodbølger drukner næringslivet? Spesielt i et land der utjevning av forskjeller og arbeid til alle skal være et mål.
Hvis ikke tilrettelegger man for en utvikling der de største gribbene kan fylle tomrommet etter de som er blitt syke og svake av denne politikken, og gradvis ete seg inn i mangfoldet. Der stor fisk spiser mindre fisk, og verdier og makt bobler opp mot toppen av den korporative næringskjeden, som et pyramidespill av globale proporsjoner.
En utvikling som slett ikke trenger mer drahjelp fra myndighetene, i landet der de 400 rikeste i fjor økte sin formue med en tredjedel, fra 1.402 til 1.884 milliarder kroner. I tillegg til de 350 milliardene av norske selskapers overskudd som gjemmes i skatteparadiser sammen med norske formuer og ukjente eierskap til 250 vannkraftverk og 10.000 eiendommer.
Stortingets uvilje mot innsyn og korrupsjonstiltak
Hvorfor setter ikke myndighetene inn kraftig lut for å motvirke skjulte eierskap og maktstrukturer, og sentraliseringen av makt på stadig færre hender? Samt forsvarer norsk suverenitet, både ved å bremse forflytningen av makt til overnasjonale instanser, og ta nasjonens selvforsyningsgrad (40 prosent) og forsyningssikkerhet på alvor?
Kan deler av forklaringen leses av Stortingets interne praksis og uvilje mot innsyn i egen gjøren og laden, når Stortinget i år, for syvende gang, nektet å innføre et lobbyregister? Selv etter sterkt påtrykk fra Europarådets antikorrupsjonsorgan. Og etter lang tids kritikk for en omfattende svingdørpraksis der stortingspolitikere og statsråder fra en stortingsperiode til annen veksler mellom politikk og lobbyvirksomhet for de som har mest.
Internasjonalt samrøre
Tidligere i år brakte Aftenposten Innsikt kritisk lesning om FNs og dets organ WHO (Verdens helseorganisasjon) sitt strategiske partnerskap med World Economic Forum (WEF). WEF er som kjent lobbyorganisasjonen for verdens rikeste, som årlig arrangerer sitt mingletreff i Davos med klodens mektigste politikere, næringslivsledere og mediefolk (apropos svingdøren til lobbyvirksomhet: Allerede før Børge Brende forlot sin post som utenriksminister i 2017, hadde han fått jobb som WEF-president).
Avtalen ble av tidligere seniorrådgiver i FN, Harris Gleckman karakterisert som «et skup for de korporative lederne i Davos [som] gir kontroversielle selskaper uhindret tilgang til hjertet av FN». WHO, WEF og den globale vaksineanskaffelsesalliansen Gavi – unnfanget i nettopp Davos, med Bill Gates som gudfar, har sine hovedkontorer nærmest som perler på snor i Genève. Samtlige vestlige leverandører av koronavaksiner er partnere i WEF.
Den type uheldig samrøre er dessverre ikke uvanlig. I en grundig analyse i høst avslørte avisene Politico og Welt hvordan private tungvektere fikk bruke 100 milliarder kroner på korona-responsen, uten granskning fra myndigheter, og uten åpenhet rundt beslutninger. Hovedaktørene var her Bill & Melinda Gates Foundation, Gavi og tre andre organisasjoner som Gates har hatt en sentral rolle i. Vaksineutviklingskoalisjonen CEPI er blant disse, med WEF som medgrunnlegger, Brendes daværende sjef Erna Solberg som gudmor, og med hovedkontor i FHIs lokaler i Oslo.
Les også: Dommedagskulten må stanses
Åpenhet, integritet og vilje til å gjøre grep som virker
Samarbeid er viktig, men lukkede prosesser, uheldig samrøre og opphoping av makt utenfor demokratisk kontroll er ikke oppskriften på et godt samfunn. Økt mistillit og politikerforakt er resultatet når et bredt stortingsflertall tilsynelatende jobber for dette. Om så hele vindlobbyen, lakselobbyen, tidligere stortingspolitikere med ukjente oppdragsgivere og kuppvennlige tyske prinser valfartet samtlige 169 stortingskontorer hver eneste dag, ville ikke offentligheten fått vite om det. Dette er selvsagt ikke holdbart.
Det samme gjelder den manglende viljen til å snu alle steiner i strømpriskrisen, selvfølgelig også de som er direkte årsak til den, nemlig innretningen i Nord Pool, Acer og EØS-avtalen. Selv om dette kanskje vil svekke utsiktene til en toppjobb i Europa når man er ferdig på Stortinget.
Det er tross alt folket og demokratiet man jobber for, selv om praksis så visst tyder på noe annet.
Les også: En villet krise: Strømmen og drømmen om dårligere tider
