Det har vært godt å se hvordan Shabana Rehman den siste uken er blitt anerkjent som den pioneren hun var. Hyllesten er unison fra alle leirer. Hun får begravelse på statens bekostning. Det snakkes til og med om et monument. Alt vel og bra. Jeg støtter alt sammen. Det er likevel noe som gnager litt midt i sorgen og de store ordene. Det det ikke snakkes om.
Det er nesten helt stille i avisspaltene og alle sosiale medier-postene om den kampanjen som ble ført mot Shabana, Født fri og Stovnerrevyen våren 2019, og varslene som ikke lenge etter førte til prosessen som til slutt endte med at Født fri gikk konkurs og måtte legges ned. Det er lærdommer som burde vært lært den gangen, som ikke er lært enda.
Alle som hadde litt kontakt med henne i denne perioden, vet hvor sterkt det gikk inn på henne, og hvor hjelpeløs hun følte seg. Dokumentaristen Vegar Aase, som har fulgt Shabana de siste fem årene, sier det slik i et intervju med Dagsavisen 30. desember: «Prosessen rundt Født fri plaget henne mest. Det kom fram i opptaket jeg gjorde, at det som fortsatt plaget henne mest, var prosessen rundt Født fri og den uretten hun mente ble begått mot henne og stiftelsen. Det satt fortsatt i kroppen hennes.»
Vikarierende motiver
Det som skjedde med Født fri, er komplisert, og Shabana var ikke uten feil. Likevel blir det raskt åpenbart for den som tar seg tid til å gå inn i saken, at den prosessen hun ble dratt gjennom, mest lignet på noe Franz Kafka kunne diktet opp på en dårlig dag. Den grundigste journalistiske gjennomgangen av Født fri-saken er skrevet av Morten Strøksnes, og ble publisert i Dag og Tid 30. oktober 2020. Det er en uvanlig lang og grundig sak, som alle bør lese, men to ting Strøksnes skriver, er verdt å sitere.
Slik beskriver han varslet som satte i gang prosessen:
«[Det er] ting i varselbrevet som må kallast sladder eller vondsinna personkarakteristikkar av Shabana Rehman. For henne har merksemd vore «det saliggjørende mål», står det til dømes. Det var hennar jobb, som ein av to tilsette, å skape blest om alle dei 30 prosjekta dei gjennomførte. Varselet er fullt av formuleringar som oser av den personelge forakta avsendaren har for Rehman. Om varsel er ein sakprosasjanger, og det vert stilt krav om at denne sjangeren skal vere påliteleg, sakleg, faktafokusert og etterprøveleg, er varselet mot Født fri eit reint makkverk. Etter mitt syn er det ufatteleg at eit statleg direktorat ikkje berre har tatt det på djupaste alvor, men òg nekta dei varsla å forsvare seg mot denne tiraden som har så mange nedsettande karakteristikkar og påviseleg feilaktige skuldingar. Og der det er så lett å sjå at varslarane kan ha vikarierande motiv.»
Hva kan disse vikarierende motivene ha vært? Strøksnes peker på det opplagte: Født fri og Shabana beveget seg i et kontroversielt politisk felt der mange sterke interesser, sterke personligheter og verdier sto mot hverandre. Han skriver:
«Æresvald, overgrep, integrering, individets fridom frå patriarkalske og religiøse strukturar. Ser du for deg ein skikkeleg spleisa gjeng som i forbrødring og søsterskap kjempar saman for eller mot dette? Gløym det. Det er eit felt med sterke motsetningar av politisk og kulturell art. Bak smilande ytre der kanskje alle dei riktige tinga blir sagde, ligg det kanskje ein kvardag av konfliktar rundt pengar, status, religion, politikk, identitet og meir. Her finn ein alt frå strengt religiøse folk til dei mest radikale disiplane av kritisk teori. Der er høgresider, venstresider, interessekonfliktar og mange sterke personar. Desse miljøa speglar kort sagt det norske samfunnet generelt – pluss litt ekstra, på grunn av det store spennet i livssyn og bakgrunn.»
Sagt annerledes: Det Strøksnes beskriver, er den hverdagslige sannheten om den kulturturkrigen som fortsetter å suge luften ut av det liberale sentrum i politikken, og der målet sjelden er kritisk samtale, men å tvinge kritikere til taushet og underkastelse. Akkurat nå er «krigshandlingene» på sitt mest polariserte og mest kompromissløse i kjønnsdebatten. De hadde trengt en Shabana nå.
Jeg skrev selv om angrepene på Stovnerrevyen og Shabana i VG høsten 2019. Jeg tror det jeg skrev den gangen, står seg ganske godt i ettertid:
«Den manglende evnen til å skille klassisk liberale stemmer fra reelle fremmedfiendtlige rasister er et definerende kjennetegn ved det identitetspolitiske tankesettet, og forklaringen på hvorfor ytringsfriheten er den menneskeretten den identitetspolitiske venstresiden er minst opptatt av. Et spesielt stygt eksempel er kampanjen som ble ført mot Stovnerrevyen våren 2019. Her ble virkemidler hentet rett ut av den amerikanske kulturkrigen brukt til å stemple minoritetselever på Stovner som rasister.
Det er umulig å ikke lese kampanjen mot Stovnerrevyen som et forsøk på å kneble organisasjonen Født fri «by proxy». Født fri, som ledes av Shabana Rehman, hjalp elevene på Stovner med å sette opp revyen, og eksisterer for å kjempe mot sosial kontroll i innvandrermiljøer. Problemet de identitetspolitiske aktivistene har med Født fri, oppstår trolig fordi de forveksler kamp mot ukultur i enkelte innvandrermiljøer med et angrep på alle innvandrere, og det flerkulturelle Norge generelt.
Konsekvensen av denne vrangforestillingen er at det blir umulig for dem å se forskjell på reaksjonære innvandringsmotstandere og liberalere som prøver å stå opp for alle menneskers rettigheter som individer, uavhengig av hvor de måtte komme fra, hva de tror på, hvem de liker å ligge med, eller hvilken farge de har på huden.
Shabana Rehmans prosjekt, helt siden hun entret offentligheten på slutten av 1990-tallet, har vært et kompromissløst forsvar for individets frihet. Noe hun i perioder har betalt en høy personlig pris for. VG-journalist Shazia Majid skriver om Rehmans kamp i et interessant kapittel i boken «Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner.» Majid beskriver hvordan hun har gått fra å være svært kritisk til Rehman, til å bli en alliert. I boken konkluderer hun: «Tåler vi at en Shabana blir truet og hetset og sjikanert, vil kvinnehaterne komme etter oss andre neste gang.»
Det Majid skriver om Rehman, gjelder også generelt. Identitetspolitiske aktivister bør derfor tenke grundig gjennom hvilke krefter det egentlig er de stiller seg bak når de velger å gjøre Født fri og andre liberale krefter til fiender i den antirasistiske kampen. Og ikke minst: hvem som har mest å tape på det.
Les også: Shabana Rehman hedres med begravelse på statens bekostning
Råd fra et forbilde
Vi gjør lurt i å minne oss selv om at ikke alle aktivister som påstår de er på «rett side av historien» nødvendigvis er det. Det er en viktig lærepenge fra prosessen mot Født fri og Shabana. Det er for seint å gjøre om igjen den uretten Shabana ble utsatt for, og som kostet henne så mye. Det vi kan gjøre, er å forsøke er leve litt mer etter Shabanas prinsipper når kulturkrigen raser rundt ørene på oss.
Da hun var medlem i Ytringsfrihetskommisjonen, ba kommisjonen henne om å gi sine beste råd til andre som ønsker å bidra i den offentlige debatten. Her er tre av dem:
- Offentligheten tilhører oss alle. Din stemme, uansett bakgrunn, posisjon eller utgangspunkt, er en del av vårt demokrati.
- Du kan bli lei deg og såret når du blir kritisert. Det er ikke feil, det er naturlig – du er et menneske. Det er ikke forbudt å føle seg krenket. Men det er ingen unnskyldning for å sensurere andre eller deg selv.
- Noen debatter tar tid. Noen er forutseende, andre frykter endringer. Vis raushet. Frihet, åpenhet og folkeopplysning finner alltid vei.
En sunn ytringskultur er noe vi må skape sammen. Det kommer til å kreve ganske mye mer toleranse og takhøyde i debatten enn mange i dag er villige til å gi sine meningsmotstandere. Jeg kan ikke tenke meg et bedre forbilde enn Shabana Rehman for å bevege oss i en mer liberal og konstruktiv retning.
Les også: Shabana Rehman (1976-2022): Kvinnen som ikke lot seg skremme av maskingevær
