Akkurat som i dag var prostitusjon et omstridt og aktuelt tema også i 1886, der en åpen debatt ble hindret av autoritær bruk av lovverket. Dette fikk maler og forfatter Christian Krohg erfare da han 20. desember for 136 år siden utga romanen «Albertine». Den handlet om en ung sypike som ble voldtatt av en politimann, og siden ble skjøvet ut i et liv som sexarbeider i Kristiania (Oslo).
Dessverre for Krohg var partiet Venstre på den tiden ikke så liberale. Justisministeren i Johan Sverdrups Venstre-regjering besluttet nemlig å beslaglegge boken allerede dagen etter utgivelsen. Denne beslagleggelsen er aldri blitt formelt opphevet.
Les også: Bohemprinsessen Oda Krohg var 1800-tallets svar på en it-girl
Et uheldig signal
Grunnen til at datidens makthavere mislikte Krohgs bok, var at han retter krass kritikk mot datidens rammeverk for prostitusjon. Systemet baserte seg på at politiet registrerte alle damer og jenter de mistenkte var prostituerte. Disse måtte gå til kontroll hos politilegen, med hensikt å få bukt med kjønnssykdommene som på den tiden var utbredt i hovedstaden. Krohg var kritisk til at problemet ble løst på denne måte, fremfor å tilby bedre muligheter for arbeid og livsopphold til alle de unge damene som slet med å få endene til å møtes.
Selv om Krohg hadde en viss forståelse for menn som oppsøkte prostituerte, ofte som følge av ensomhet, fordømte han prostitusjon som en umoralsk og uetisk virksomhet. Bohemen hadde mange støttespillere. Nærmere 5.000 arbeidere gikk i det som var et av de aller første store demonstrasjonstogene i norsk historie.
Og bare ett år senere vant disse frem, da regjeringen besluttet å slå ned på prostitusjon i hovedstaden. De skulle også ha opphevet beslagleggelsen av romanen til en av Norgeshistoriens største kunstnere.
Selv om romanen etter den første verdenskrig har vært utgitt uten at myndighetene har grepet inn, er det nå på sin plass å formelt oppheve beslagleggelsen.
Skoleelever skriver og diskuterer fortsatt Albertine, som også var motiv for Krohgs kjente maleri «Albertine i politilægens venteværelse» (1885-1887). Sensuren burde absolutt også være en del av opplæringen, men det sender er merkelig og uheldig signal til skoleelevene at staten ennå ikke har kommet seg videre og beklaget overtrampet.
Les også: Saksøker bibliotek etter «sensur»
