Digitale teknologier har de siste årene fått gradvis mer og mer plass i hverdagen, fra den private sfæren til offentligheten og helt inn i skolevesenet. Har teknologiprodusenter skapt en uerstattelig monopol på å tilfredsstille våre behov?
Når vi introduserer de digitale mediene i skolen, må vi sørge for at vi i tillegg til å gi de nødvendige ferdighetene til å beherske teknologien som et verktøy, gir elevene tilstrekkelig god undervisning om disse medienes rolle og funksjon i samfunnet.
Mesteparten av kommunikasjon skjer i dag via sosiale medier, der barn og ungdom spiller alternative og ulike roller i forskjellige situasjoner, i søken etter sin egen identitet. Denne baserer seg ofte på bilder og videosnutter de eksponeres for på sosiale medier som Tiktok og Instagram.
Alle typer kommunikasjon skjer på den forutsetningen at de involverte, både produsenten og mottakeren, bruker samme type språk. Dette gjelde både ansikt til ansikt og for mediert utveksling av informasjon. Det er da nødvendig å kunne benytte seg av samme teknologi som alle andre, og de store teknologiselskapene har jobbet lenge for at de fleste har blitt avhengige av dem i hverdagen.
Hva gjør vi med dette?
Mange unge blir fremmedgjort
Kroppsspråket, som er en viktig del av mellommenneskelig kommunikasjon, er ikke lenger mulig når man skriver til hverandre, og emojis er kun en delvis erstatning. De eneste som virker oppmerksomme på dette, er de som fortsatt er skeptiske til de nye teknologiene, hovedsakelig eldre som oppfatter sosiale medier som tomme og overfladiske, og frykter at kontakt i den virkelige verden gradvis forsvinner. Men de er ikke de eneste.
Forskning viser at ikke alle ungdommer føler seg hjemme i denne delingskulturen, og at noen av dem føler at presset for å alltid måtte sammenligne seg selv med andres utseende og liv, som på sosiale medier ofte er overdrevet, er dypt unødvendig. Mange som sletter kontoene sine føler seg bedre og får mer selvtillit.
Betyr dette at dagens teknologimonopol kun er midlertidig?
Det er vanskelig å si. Det har gått for lite tid fra starten av denne digitale revolusjonen, og vi er fortsatt deltakere i et stort, globalt eksperiment, som ingen helt aner konsekvensene av.
Steve Jobs lot ikke barna sine røre en iPad eller en iPhone, og på kvelden satt han og barna rundt bordet og hadde samtaler om bøker og samfunnsaktuelle hendelser. Ettersom mange utvikler usunne forhold til teknologien hadde det vært lurt å begynne å tenke på en universell metode for å holde avhengighet i sjakk, som man gjør med tobakk, alkohol og narkotika.
Les også: Med Twitter kjøpte Elon Musk bevis på FBIs innblanding i 2020-valget
Klare for frihet?
Det er noen tegn til bedring. Appen Hold er et eksempel. Den skal hjelpe deg å bruke mobilen mindre ved å generere et nytt behov, nemlig å tjene opp poeng som kan brukes i ulike kiosker og butikker. Det er kanskje ikke den riktige veien å gå det heller; å bruke ny teknologi til å bekjempe eldre teknologi kan fort bli en rekursiv spiral som ikke fører til noe bedring.
Et annet eksempel er trenden #BookTok, som sprer seg på Tikok, der et voksende antall ungdommer kryper tilbake til godstolen for å lese bok i papirformat.
«We are in great haste to construct a magnetic telegraph from Maine to Texas; but Maine and Texas, it may be, have nothing important to communicate,» skrev filosof og forfatter Henry David Thoreau om tomheten som kan medfølge teknologiske fremskritt.
«Det er ikke noe jeg savner», sa jenta som slettet Snapchat, mens hun enkelt og elegant forteller indirekte at på samme måte som vi skaper våre egne digitale behov, kan vi bryte ut av dem, og da kan også monopolet til teknologigigantene brytes.
Om vi er klare for den friheten, er en annen sak.
Les også: Hollywoods hykleri: Dette viser hvor ille sladderpressen kan være