Det var en bitende kald lørdagsmorgen jeg møtte opp ved gode, gamle og grønne Deichman for å se det aller første Arnulf Øverland-foredraget, 21. januar 2023.
Dørene åpnet klokken ti, og en kolonne av hutrende publikummere ble sluset gjennom flyplassikkerheten. Så bar det opp til midstalen med scene under Axel Revolds freske. Innendørstemperaturen var for øvrig ikke stort bedre; kommunen ser ut til å stramme inn også ved viktige Oslo-besøk. Etter en drøy time var salen full. På et av VIP-setene på første rad lå det en lapp med ett ord: PST. Dét alene satt en markeringstusj-strek under tematikken for denne dagen.
Etter en kort innledning av Trond Enger inntok Charlie Hebdo-redaktør Gérard Biard scenen med én arm i fatle. Tidlig i sin monolog understrekte han viktigheten av det franske begrepet laïcité, som kort sagt betyr sekularisme i praksis.
Separasjon av religion og stat er en grunnpillar for et fungerende demokrati, slo Charlie Hebdo-sjefen fast. Birard bygde videre på sitt sekulære argument med tre ord han mener må holdes adskilt: tro, tilbedelse og religion. Der tro er en helt individuell tilnærming og tilbedelse er tro i praksis, blir selve religionen et instrument for å fremme totalitære dogmer. Nettopp her finner man grunnleggende demokratiske verdier i kollisjonskurs med verdenssamfunnet, der bagateller kan bli livsfarlige.
Et argument på vikende front
Som avistegner er jeg bevisst på bildets potensielle slagkraft og støtende effekt. Men der printmedia henvendte seg til en bestemt mottaker, gir digitalalderen alle tilgang på alt. Hvem som helst kan klippe, lime og re-kontekstualisere. Selv med amatørmessig bilderedigering kan det som egentlig er anti, bli pro, og omvendt.
Et enkelt bilde kan transformeres, og gjenoppstå i en helt annen form etter noen rundganger i den bunnløse internetteteren. Karikaturer, som er ensidige i sin kommunikasjon, er spesielt utsatt. En enkel tegning kan fortolkes som en krigserklæring som må bøtes med menneskeliv.
Etter det grusomme terrorangrepet mot seg i 2015 ble satiremagasinet Charlie Hebdo en martyr for ytringsfriheten. Men man trenger ikke studere massemediene lenge for å se hvilken retning tidsånden faktisk peker. Slik Birard selv eksemplifiserte i foredraget, har The New York Times ikke bare nektet å printe Muhammed-karikaturer, men også utfaset all avistegning totalt. For en som forsøker å holde faget ved like, er dette frustrerende, men ikke spesielt overraskende.
Dagens journalistikk skal angivelig utføres med den reneste samvittighet, i et forsøk på en slags globalisert allemanns-respekt som ikke kan misforstås og i hvert fall ikke støte noen. Da finnes det ikke lenger rom for satirikere. En karikatur skal derimot ikke bare være til forhåning av en bestemt person (levende eller oppdiktet), men et anslag mot en grunnleggende idé man mener er forkastelig.
Kort sagt er den kun et argument. Men selv når det i et fritt samfunn inviteres til debatt og motargumenter, er en skarp penn en liten match mot en spiss bajonett.
Les også: Twitter Files: Pressen skylder oss fremdeles en forklaring
Hvor frie er vi?
Gérard Biard inspirerte med sin ubestridelige appell til frihet. Men hvor frie er vi egentlig?
Kan man ikke si det man mener, og mene det man sier, er man ikke fri. Må man leve i isolasjon og under vakt, er man en fange. Satire blir umulig i et selvsensurerende emokrati som legger seg flat for fundamentalisme. Men en redaksjonell tegner skal være anarkistisk av natur; alt som er kritikkverdig, kan og nødvendivis bør kritiseres, uten at det koster en noe annet enn litt blekk.
«For at være en god Karikaturtegner maa man være kold som is lige overfor alle Meninger og alle Personer. Sympatier eller Antipatier eksisterer ikke. Framfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himlen eller paa Jorden, ikke engang for noget i Helvete!», sa tegneren Ragnvald Blix.
Les også: Mariann Enge bør ikke snakke for høyt om manglende integritet
