Avisen Dagens næringsliv advarer i dag mot reaksjonære krefter i inn- og utland:
«Når Fox, FRP, Rolness og Sløseriombudsmannen alle koser seg på automatikk, bør man være på vakt.»
Det handler om det etter hvert mye omtalte forskningsprosjektet «How Norway Made the World Whiter» (NorWhite), som har fått 12 millioner av Forskningsrådet.
Historien om hvordan det norskoppfunnede pigmentstoffet titandioksid (TiO2) skal ha bidratt til å fremme rasisme, har nå gått sin «seiersgang» fra Nettavisen til Fox News, New York Post og mange andre internasjonale medier.
DNs kommentator Eva Grinde mener at problemet i denne saken ikke er at norske forskere får masse skattepenger for å spre skrudde, politiserte teorier, men at noen kritiserer det.
Og hun har merkelappene klare. Det handler om «slagkraftige og høyrøstede woke-allergikere og samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness og Sløseriombudsmann Are Søberg», som «i sin iver etter å arrestere det de mener kun er moter og trender, selv blir blinde aktivister».
Vår kritikk kan, ifølge Grinde, få alvorlige konsekvenser: «Med et slikt nivå på debatten risikerer vi at verden blir et dummere og flatere sted».
Hva sier faktasjekkerne?
Global forflating av fornuften bør helt klart unngås. Men hva slags dumheter arresterer Grinde oss for? Bare hennes egne stråmenn:
«Forskerne sier hverken at hvit maling er rasistisk, eller at Norge er et ondt og rasistisk land, så vidt jeg kan skjønne. De kritiserer heller ikke folks hudfarge.»
Nei. Men hverken Are Søberg eller jeg har påstått dette. Det vi har påstått, er at forskerne knytter det hvite fargestoffet til rasisme, og utbredelsen av kolonialistiske holdninger. For eksempel med slike formuleringer: «Although Norway is not a conventional colonial power, this project will show how the country has played a globally leading role in establishing white as a superior color.»
Stemmer ikke dette?
Her kan vi faktisk vende oss til en rimelig nøytral dommer. Nemlig faktasjekkerne i nettstedet Snopes, som ifølge Wikipedia beskrives som en «well-regarded reference for sorting out myths and rumors on the internet».
Snopes har tatt for seg den sterke versjonen av påstanden, slik den lød i en av de internasjonale overskriftene: «The Norwegian Government Is Funding Research in 2023 to Find Out if White Paint Is Racist».
Snopes mener at beskrivelsen er upresis, men ikke helt urimelig. De siterer de norske forskerne på at TiO2 «have created conditions for the emergence of attitudes toward color that could be said to be socially toxic». Og at det samme stoffet «not only led to an aesthetic desire for white surfaces, but was also connected to racist attitudes.»
Snopes’ dom er at påstanden er «mostly true».
Bjelken i Grindes øye
Så hvordan kan DNs kommentator komme til den motsatte konklusjon?
Ved å fokusere utelukkende på prosjektets ikke-kontroversielle sider, og se bort fra alle de nevnte sitatene. Samtidig siterer hun bare spissformuleringene til kritikerne, og nevner ikke at jeg for eksempel skrev: «Det skal innrømmes at prosjektet virker litt mindre idiotisk når man har lest hele artikkelen [i Nettavisen].»
Eva Grinde gir altså en meget forenklet og skjev framstilling av både prosjektet og kritikken. Samtidig som hun vil belære oss om verdens nyanser: «Fullt så enkel er ikke virkeligheten.»
Hva verre er: Grinde er selv blind for hele teorigrunnlaget for NorWhite. Nemlig «hvithetsteori», som forskerne selv klart og tydelig knytter til aktivisme og antirasisme:
«Whiteness is one of today’s key societal and political concerns. Within and beyond academia worldwide, actions of revolt and regret seek to cope with our racial past. In the pivotal works in whiteness studies within art and architecture history, whiteness is understood as cultural and visual structures of privilege. (…) This project will show how Norway has played a globally leading role in establishing white as a superior color.»
I denne sammenhengen er det helt umulig å lese siste setning annerledes enn at Norge, gjennom å spre og reklamere for pigmentstoffet, har bidratt til å fremme sosiale og politiske holdninger om hvit overlegenhet i verden.
Nå er det for så vidt fullt mulig å hevde en slik påstand. Men da burde det kanskje være som en konklusjon etter å ha gjort forskningen. Ikke et premiss for forskningen selv – eller for søknaden om forskningspenger.
Men dette er hovedkjennetegnet ved hvithetsteori og andre lignende «kritiske teorier», som de senere årene har fått innpass på høyere læresteder i den vestlige verden: Man forutsetter det som skal vises. Forskningen handler utelukkende om å lete etter bekreftelser. Og de finner man som regel, uansett hvor søkte eller trivielle de måtte være. En annen «hvithets»-forsker ved Oslomet, pekte nylig på fraværet av melaninrike nordmenn i Kvikk lunsj-reklamen.
Det er lov å le
Vi kan nok være ganske trygge på hva slags funn de 12 millionene til NorWhite vi gi oss. Vi kan også være trygge på at de vil bli knyttet til nordmenns rasistiske holdninger i dag, og ikke bare holdningene på 1920-tallet (da pigmentstoffet ble lansert, med en del reklamebilder som skjærer i dagens øyne). Og vi kan være trygge på at norsk presse ikke vil rette noe kritisk søkelys mot det vitenskapelige grunnlaget for denne type forskning, men si klart fra om de observer nye «allergiske» reaksjoner fra anti-woke-hold.
For Grinde er ikke alene. Aftenpostens Andreas Slettholm slo i forrige uke fast at det ikke er forskerne eller Forskningsrådet som er «dumme», men Sløseriombudsmannen som hevder det. Are Søberg svarte godt for seg i samme avis, blant annet ved å sitere fra en artikkel av NorWhite-forskerne der (den arkitektoniske) modernismens hvite vegger hevdes å ha «ryddet vei for kulturelle rasisme og hvit overlegenhet».
«Her er det lov til å le», skrev Søberg. Men ingen i avisredaksjonene ser ut til å le, og Grinde ignorerte Søbergs svar fullstendig. Og for to uker siden hadde Morgenbladet seks sider (pluss forsiden) om NorWhite, på prosjektets egne premisser, med lettvint avfeiing av kritikken.
Les også: Jamal Sheik starter ny rasismeorganisasjon med Märtha Louise
Forakt for vanlig folk
Men – Eva Grinde peker på en interessant ideologisk mekanisme. Dette handler absolutt om å «kose seg på automatikk». For når en rekke «tvilsomme» debattanter og medier på en reell eller innbilt høyreside (innbilt i mitt tilfelle) reagerer på én måte, føler noen et akutt behov for å reagere motsatt, og «kose» seg med å ta ned kritikken så fort som mulig. Det er en velkjent logikk: Når FRP eller Fox eller ….. (fyll ut selv) sier at himmelen er blå, må jeg si at himmelen er rød.
I dette ligger også en god dose forakt for vanlig folk. Noe Grinde ikke engang gidder å legge skjul på. Slik starter hun artikkelen:
«Det forskes utvilsomt på mye sært. Du og jeg kan når som helst sperre øynene opp og rope: Hva? Går mine skattepenger til dette? Er verden blitt gal? Og applausen (klikkene, hjertene, kommentarene) vil sitte løst blant hordene som tross alt i all hovedsak lever sine vanlige liv innenfor forutsigbare rammer, og stort sett mener det samme som naboen.»
Tanken på at «hordene» (sic!) skulle reagere ut fra common sense og rettferdighetssans, synes fjern. Og enda fjernere virker tanken på at en selv, som medlem av meningseliten i rikspressen, også lever liv innenfor svært forutsigelige mentale rammer, og stort sett mener det samme som kommentatoren i naboavisen.
Les også: «Komidust» med forklaringsproblem
