«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»
Arnulf Øverlands udødelige ord er dessverre mer aktuelle enn noensinne når vi ser utviklingen i verden, og «Europa brenner» igjen.
Men her hjemme har enkelte kunstorganisasjoner greid å vri appellen til å bli noe annet:
Du skal ikke tåle den friheten som rammer deg selv. Og føler du urett, skal du – med Øverland si: Det er sørgelig, stakkars oss!
«Stille solidaritetsmarkering»
I dag går norske kulturarbeidere – innen kunst, musikk, dans, litteratur, tv, teater og film i en «stille solidaritetsmarkering» foran den iranske ambassaden til støtte for sine kolleger i Iran. Aksjonen har oppslutning fra disse fagforbundene:
Creo, Dramatikerforbundet, Norsk pen, Den norske forfatterforening, Forfatterforbundet, Norske filmregissører, Forbundet frie fotografer, Fotogalleriet, Freemuse, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk teater og orkesterforening, Norske billedkunstnere, Nopa, Norske dansekunstnere, Norsk operasangerforbund, Norske kunsthåndverkere, Norsk oversetterforening, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk komponistforening, Gramart, Navio, Safemuse, Tegnerforbundet, Norsk filmforbund, Virke produsentforeningen, Grafill, Norsk sceneinstruktørforening, Balansekunst, Musikkforleggerne, Den norske forleggerforening, Skuespillerforbundet, Avistegnernes hus og Norske kulturarrangører.
Man merker seg spesielt at Norske dansekunstnere er med på aksjonen. Det er bare drøyt halvannet år siden organisasjonen fikk mange av de samme kunstnerorganisjonene til å skrive under på et opprop mot ytringsfrihet – i Norge.
Det er i alle fall slik det ble oppfattet. Også av et flertall av medlemmene i Forfatterforeningen, som etter hvert protesterte mot underskriften fra sin egen forening, og fikk trukket støtten tilbake. De innså at oppropet var basert på udokumenterte påstander om hets, trusler og trakassering, og tok til orde for scenenekt av den såkalte Sløseriombudsmannen, Are Søberg.
Dette ble klargjort i innspillsbrevet som Norske dansekunstnere sendte til Ytringfrihetskommisjonen samme dag som oppropet. Her ble Søbergs Facebook-virksomhet framstilt som en direkte fare for kunstnere. Han «benytter tendensiøse virkemidler og budskap som genererer noe som må beskrives som hatlignende holdninger mot enkelte kunstarbeidere».
I samme brev ble Anki Gerhardsen hengt ut for å stille kritiske spørsmål til bransjemedias dekning av saken. Og Mímir Kristjánsson og Shabana Rehman for å delta i forestillingen «Sløserikommisjonen».
Men mer urovekkende: Flere ganger i brevet etterlyste Norske dansekunstnere «verktøy» for å kunne bruke mot Sløseriombudsmannen: «Kunstnernes straffe- og sivilrettslige «verktøykasse» er tom. Kunstnerne står uten reelle muligheter til å reagere mot diskriminerende og trakasserende ytringer og handlinger.»
Det var umulig å lese dette som annet enn et ønske om strengere lover, eller i det minste strengere håndheving av eksisterende lover. Dansekunstnerne henviste selv til paragraf 185 («hatytringsparagrafen») og til likestillings- og diskrimineringsloven paragraf 13 om trakassering og seksuell trakassering.
«Utsatte kunstnere»
Man var såret og sint og ønsket tiltak, fordi andre brukte ytringsfriheten på måter som var ubehagelig for en selv. Det var det inntrykket man fikk fra sentrale aktører på kunstfeltet i 2021.
Samtidig avslo medlemmer av Norske dansekunstnere å delta på Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte i Drammen. De avslo å møte kommisjonen på andre uformelle måter. Og de avslo mer nylig å stille opp i NRKs dokumentar om Sløserikommisjonen.
En enkel todelt strategi: Man ønsker å nekte en brysom meningsmotstander scene. Og man nekter selv å stille opp for å begrunne og dokumentere sine egne sterke anklager mot ham.
Og nå skal altså det som ligner foreningen «Vi Som Vil Ha Ytringsfrihet, Men Bare på Våre Premisser», ut i gatene i et «stille fakkeltog» for sine kolleger i Iran, som lever under et blodig, totalitært prestestyre. Det er ikke engang hykleri. Det er noe enda verre.
Disse hjemlige demonstrantene, som lever verdens frieste og tryggeste kunstnerliv, sponset og beskyttet av stat og myndigheter, tror at de selv tilhører samme gruppe av «utsatte kunstnere» som de som blir forfulgt, torturert og drept i diktaturer. Og de mener de skjønner hvordan det er å få sin ytringsfrihet innskrenket, fordi de har opplevd det selv.
Prinsippløst
Og utrolig nok har de støtte av Safemuse, en norsk organisasjon som arbeider for kunstnerisk frihet og trygge arbeidsforhold for forfulgte kunstnere over hele verden. Dette skrev Jan Lothe Eriksen, nåværende seniorrådgiver og daværende leder, i Scenekunst i 2021, da debatten om Sløseriombudsmannen raste:
«Vi som arbeider med ytringsfrihet for truede og forfulgte kunstnere rundt omkring i verden ser at klimaet blir vanskeligere og vanskeligere også i Europa. I en stadig mer polarisert verden med store spenninger mellom nasjoner, kulturer, politiske partier og samfunnsnormer, møter stadig flere kunstnere store utfordringer i utøvelsen av sitt virke. Og vi kjenner igjen disse mekanismene for trusler og forfølgelse. Kunstdebatt er positivt og helt nødvendig. Og det er greit at man skal tåle motstand og kritikk. Men ikke trusler, hets og åpenlys rasisme.»
Disse påstandene – som retter seg både mot Sløseriombudssmannen Are Søberg og mot «Sløserikommisjonens» regissør Morten Traavik – er altså fortsatt udokumenterte. Til tross for at Traavik har utlyst en dusør på 200.000 kroner til de som kan framlegge bevis på dem.
Lothe Eriksen fortsatte i den høye stil:
«Hvem tar egentlig ansvaret for å samle opp trådene og stoppe hullet når samfunnet rakner i et hjørne? Når enkeltkunstnere trues? Når politianmeldelser blir henlagt? Når politikere sørger for budsjettkutt til norsk kunstliv med henvisning nettopp Sløseriombudsmannen. Vi trenger ikke anonyme ombudsmenn som dette i norsk kunstliv.»
Hva mente Safemuse vi trengte i stedet, nå som «stadig flere kunstnere er engstelige for å kunne uttrykke seg»? Et verneombud for norske kunstnere, lagt under Norges institusjon for menneskerettigheter.
Demonisering av kritikere og krav om «safe space» for egne medlemmer, kjennetegner debattstilen til mange av de som i dag markerer sin støtte til ytringsfrihet – i Iran.
Og aktører i kunstlivet som ikke har fulgt partilinjen, har fått merke det. En av dem som har gitt scene til Søberg og Traavik, Hege Knarvik Sande, skriver i en fersk artikkel i Samtiden: «Ytringsfrihetskommisjonen har rett. Det er tegn som tyder på at det er for lite rom for uenighet og kritisk diskusjon i deler av kunstfeltet. Jeg har selv erfart det.»
Da hun som leder av Kulturytring Drammen («Kulturytring skulle være en arena for politikkutforming, og det krever et rom hvor ulike meninger brytes mot hverandre») ga scene til Søberg og Traavik, ble hun møtt av boikott – store deler av perioden bak lukkede dører, med utydelig avsender, fordi hun bidro til å «legitimere mobbing av kunstnere».
Da hun fikk jobb som direktør i Danse- og teatersentrum, kom et hemmelig(!) opprop fra 37 scenekunstkompanier og enkeltkunstnere som krevde at hun skulle fratas stillingen. Da Danse- og teatersentrum inviterte aksjonistene til et dialogmøte, dukket bare to opp.
Igjen: Harde anklager, skjulte aksjoner, ingen vilje til debatt. Knarvik Sande avslutter kronikken med noen gode prinsipielle betraktninger om dette:
«Når en boikott ikke foregår som en del av offentligheten, når boikotten ikke formidles med et tydelig budskap, blir handlingen også utydelig som ytring. Da er det er også svært vanskelig å komme med motsvar til den, for ikke å si umulig. Konsekvensen er at en slik boikott dermed fremstår mer som et forsøk på manipulasjon enn som en reell boikott med et uttalt budskap som en del av en offentlig samtale.
Når deler av kunstmiljøet går imot sine egne kunstnerkolleger for å boikotte et kunstverk, så kan det bety liten toleranse for kunstnerisk ytringsfrihet i eget felt (…) Det er viktigere å være på det som oppfattes på moralsk rett side, enn å være på kunstens side og kjempe for frie ytringer i kunstfeltet.»
Og vi kan i dag legge til: Det er viktigere å stå på moralsk rett side for ytringsfrihet på kunstfeltet i fjerne land, enn i eget land.
Les også: Tiden for berøringsangst er forbi. Nå må Norge legge press på Iran
