I går skrev undertegnede kommentaren «Når kunsten sponser kunstkritikken» – om hvordan det har blitt trend blant store kulturinstitusjoner å arrangere kritikerkurs for å «styrke» eller satse på kritikken.
Der mente jeg at dette vil virke totalt mot sin hensikt. At slike samlinger av kunstnæring, kunstnere og kunstkritikere vil bygge opp under kunsten som en elitistisk interesse, skyve fra seg folket og i tillegg til etablere journalistisk sett inhabile forhold mellom kunstnæring/kunstnere og kunstkritikere.
Samme dag publiserte vi en replikk av kunstkritiker Maria Horvei. Hun er en av de seks deltakende skribentene i Astrup Fearnley Museet og Talent Norges «kritikksatsning» og «[følte] for å rette opp visse misforståingar Danby Choi banar veg for».
Om å bane Horvei
Horveis replikk poengterer ikke at jeg tar feil. Hun ønsker derimot å rette opp visse misforståelser som jeg muligens «baner vei for», og mener det skal være fort gjort å «korrigere»:
«Slik Choi framstiller saka, kan ein som lesar tru at det prosjektet som eg har gått inn, går ut på at seks kritikarar skal skrive ein anmeldelse av ein Astrup Fearnley-utstilling, betalt av Astrup Fearnley-museet. Det er altså ikkje tilfelle; det er vanskeleg å sjå kven som skulle hatt interesse av eit slikt opplegg.»
Men jeg har da aldri skrevet at seks kritikere skal skrive en anmeldelse av en Astrup Fearnley-utstilling, og å basere sin argumentasjon på at en leser potensielt kan misforstå min kronikk er dessuten både ytterst søkt, og dernest en undervurdering av leserne.
Horvei må slutte å skrive replikker som om det var en kunstkritikk. For det jeg faktisk skrev, er noe helt annet, og en motsetning:
«Astrup Fearnley Museet har riktignok som mål at deltakerne i kritikerprosjektet skal publisere tekstene sine i museets utgivelser i 2019. Skribentene får sikkert en spesiell tilgang til kunstnerne de samarbeider med, og et betalt oppdrag for å skrive om Astrup Fearnley-kunstnere i museets egne kataloger er ikke nødvendigvis et demokratisk problem.»
I det hele tatt er det merkelig at hun vil gjøre så stort poeng ut av dette, for hun stjeler jo rett og slett mitt.
Om å betale regningen
Videre kritiserer Horvei krass-retorisk: «At Chois definisjon av kunstkritikk verkar å vere einsbetydande med anmeldelser som munnar ut i ein (smaks)dom, får han setta på eiga rekning».
Jeg har heller aldri skrevet noe sted at kunstkritikk er ensbetydende med anmeldelser som resulterer i en smaksdom. Riktignok skriver hun at «det virker slik»: Det er altså hennes tolkning av det jeg faktisk skriver.
Maria Horvei må slutte å tolke det jeg skriver, og heller lese det slik det står. For det jeg skriver er at kunstkritikken må være kritisk: De største kulturinstitusjonene bør ikke stå som redaktører og undervisere bak det de kaller kunstkritikk om kunstnere som skal stilles ut på egen institusjon. En slik tekst ligger nærmere reklame- enn kritikk-sjangeren.
Selvfølgelig kan teksten i seg selv være fantastisk formulert, basert på god research og god kunstformidling, jeg leser hele tiden sånne, men når oppdragsgiveren er institusjonen selv – og når Vinduet-redaktøren forsvarer at dette er en kritikk-satsing – er dette med på å svekke den frie pressens troverdighet. Rett og slett fordi at man ikke bør stole på «kritikk» som er bestilt av en oppdragsgiver med kommersiell interesse i teksten. Slik svekker man kritikernes troverdighet, som er farlig i en blomstrende tid for fake news.
Når Horvei skriver at jeg bør ta hennes tolkning av min kronikk – på min regning, kokes problemet ned til essensen av det. Problemet med ukritisk kulturjournalistikk er nettopp at dette ikke står på min eller Horveis regning til slutt, men på demokratiets.
Om tillit
Her om dagen var jeg på Oslo Journalistklubbs debatt om alternative medier på Kulturhuset, hvor Sintef-forsker Petter Bae Brandtzaeg presenterte tallene: 21 prosent av Norges befolkning har ingen eller liten tillit til norske medier. Etter hva jeg husker fra journalistutdanninga var den 14 prosent for noen år siden.
Med tiltak som Dansekritikerrørsla og Plattform for ung norsk kunst og kritikk mener jeg at man ytterligere er med på å bygge den ned.
«Om Choi vil ha slutt på praksisen der museer og institusjonar tingar kunsthistorikarar og kritikarar til å skrive essay som følgje til ei utstilling, kan han godt formulere den tanken fullt ut.»
Men det mener jeg altså ikke. Slike tekster er fine og flotte, men ikke kall det kritikk. Og i hvert fall ikke en styrking av kritikken, slik som begge prosjektene kaller det. Det er rett og slett skamløst og undergravende overfor de som faktisk bedriver etisk, kritisk og fri formidling av kunsten.
Så når Horvei føler for å «rette opp» misforståelser som jeg potensielt baner vei for, foreslår jeg heller at hun selv passer på hvilke kritikksatsninger hun tar del i.
For de virkelige misforståelsene og fallgruvene som nå banes vei for, er at kritikken skal kunne presenteres av de som selv skal kritiseres. Vi må fortsette å skrive om kunst i alle sjangre, men kritikk-sjangeren må beholde sin etikk, kritikk og frihet.
Her kan du lese pressemeldingen som Talent Norge og Astrup Fearnley Museet har publisert.
