Når vi hører om ungdommen, handler det ofte om at det er synd på dem.
Den ene undersøkelsen etter den andre viser at de unge har det vanskelig. I en rapport fra velferdsforskningsinstituttet Nova fra 2017 rapporterte opptil 60 prosent av unge kvinner i siste år av videregående at de opplevde «veldig» eller «ganske mye» depressive symptomer.
Aalborg universitet i Danmark offentliggjorde i 2022 en rapport der hele 44 prosent av de unge uttrykte opplevelse av mistrivsel. Nylig har en stor undersøkelse fra USAs nasjonale helseinstitutt, CDC, avdekket at 3 av 5 tenåringsjenter opplever lengevarende perioder av tristhet.
De unge melder om utdannings- og kroppspress, og antallet diagnoser på angst og depresjon øker. Det har også blitt klart at Meta lenge har hatt detaljert kunnskap om det vi alle egentlig har visst lenge: at selvfølelsen blir påvirket ved å være aktiv på sosiale medier. Særlig gjelder dette Metas plattform Instagram, og spesielt for ungdom.
Heldigvis arbeider gode psykologer og sosiologer med å finne ut hva dette handler om. Og politikere står i kø etter hver ny undersøkelse med bekymrede miner, mens ministre – jeg tenker på Bent Høies vakre tale til ungdommen under koronakrisen – føler med de unge hjerter.
Det er flott at ekspertene prøver å finne ut hva som er galt, og at det politisk finnes vilje til å hjelpe. Samtidig er det betydningsfullt at vi tenker så mye over om ungdommen har det bra eller ikke. Det har vi ikke alltid gjort. Det er betydningsfullt at foreldregenerasjonen solidariserer seg med ungdommen. At vi forstår og behandler.
Synet på ungdommen har endret seg. En form for ungdom er i ferd med å forsvinne, og en ny er i ferd med å oppstå.
Rotløs ungdom
I de gode gamle dagene – jeg tenker på perioden fra 50-tallet til årtusenskiftet – var det ikke synd på ungdommen. Den tradisjonelle ungdomskulturen fødtes i et opprør mot foreldregenerasjonen.
Ta en titt på James Deans skulende holdning på plakaten for «Rebel without a cause» – «Rotløs ungdom» på norsk – fra 1955. Jeg er sikker på at foreldregenerasjonen ikke syntes det var synd på ham. Og jeg er ganske sikker på at han ikke ønsket hjelp fra dem.
Og det skulle bli verre. I England trer ungdommen, som en egen distinkt gruppe, inn i den kollektive bevisstheten med opptøyene på de engelske feriestedene sommeren 1964.
De engelske mediene satte i gang en moralpanikk som er helt avgjørende for forståelsen av den tradisjonelle ungdomskulturen. Man mente at samfunnsordenen var truet. Foreldre var bekymret. De unge på gaten ble ikke inkludert eller forstått. Man forsto ikke hvordan de så ut, ikke deres musikk, ikke deres holdninger. Man visste ikke hvor det skulle ende, man hadde jo aldri sett en punker før.
Og motsatt: Den eneste konstant blant de mange skiftende subkulturene som, med deres forskjellige musikk og stiluniverser, kjennetegnet den tradisjonelle ungdomskulturen, var forakten for foreldrenes kultur. Punkere, anarkister og nihilister og rockerne dyrket en frihet utenfor samfunnet. Heavy metal-kulturen var satanisk – men først og fremst var de sure. Sure på samfunnet generelt og på den eldre generasjonen spesielt.
Tekstene i de musikalske uttrykkene var ekstremt fiendtlige – langt inn i de populære segmentene. Tar man en titt på sanger som The Whos «My Generation» (1965), Sex Pistols’ «Anarchy in the UK» (1977) eller Rage Against the Machine «Fuck you! I won’t do what you tell me» (Killing in the Name of) (1992), blir man overrasket over voldsomheten av det hatet man møter. Seek and destroy.
Eller rettere sagt: det blir man ikke. Vi har jo blitt vant til det. Tenk på de mange rituelle uttrykkene for sinne i heavy metal-kulturen. Vi vet jo at de ikke er ekte sure. At sinnet har blitt en del av uniformen. En accessory. Like obligatorisk for menn i metal-miljøet som kvinnevesken er det i feminin popkultur. Det ser først og fremst kult ut.
Dette bringer oss tilbake til nåtiden.
Les også: Venstresiden kan ikke la høyrepopulister dominere debatten om ungdomskriminalitet
Dagens unge
Potensialet for forargelse er forsvunnet.
For de unge i dag er det umulig å provosere en eldre generasjon som selv var opprørere. Og det er jo på sin måte fint. Foreldrene er ikke lenger redde. Tenk på det: nå kan man dele kulturelle preferanser med ungdommen. Ta sin unge datter med på Heavy metal-festivalen – en helt ufattelig ting for bare 20 år siden.
Generasjonskløften er i ferd med å forsvinne akkurat på det området hvor den var dypest: det musikalske. Generasjonene kan nå sammen dyrke felles musikalske interesser – akkurat som de kan dele interessen for sport, film eller strikking. Sagt på en annen måte: De unge har nærmest sluttet å høre på sin egen musikk. De hører på vår. De unge er ikke lenger kulturelt definerende. De er ikke lenger kreative. Men de er heller ikke lenger farlige.
Bevares, sier den opplyste leseren, det er vel fortsatt et generasjonsgap på miljøområdet? Det er også noe med nye former for digital kultur, gaming og bestemte sosiale medier som de unge har for seg selv. Men det er ikke ungdommen som har oppfunnet miljøkrisen. Også den stammer fra 60-tallet og foreldregenerasjonen.
Det samme gjelder de politiske aksjonsformene og mange av de retro-arkadespillene som de unge nå kaster seg over i stedet for å lage sine egne. Det er foreldre og forståelsesfulle lærere som sørger for at elevene får fri til klimabrøl og Fridays for Future. Også miljøkampen er en kamp som generasjonene i stor grad kjemper sammen. Et politisk språk de deler.
Greta Thunbergs indignasjon er sannsynligvis mer ekte enn Metallicas. Men hun deler den med sine foreldre. Hun har faren sin med på seilturen over Atlanteren, og med inne i salen når hun snakker til FN. Vi forstår hennes kamp. Og vi er ikke redde for henne.
Hun skuler ikke på oss på samme urovekkende måte som James Dean. Men hun spiller heller ikke i et band. Det kommer ikke noe ny musikk ut av Greta Thunberg.
Les også: Danskene vil legalisere cannabis. Dette mener de norske ungdomspartiene
