Det er ikke mangel på Jesus-filmatiseringer. Derfor er det spennende å se historien fortalt gjennom en annens reise: Maria Magdalena sin.
★ ★ ★ ☆ ☆ ☆
«Maria Magdalena» (2018) er en film som tar utgangspunkt i en av evangelienes mest fremtredende skikkelser, og hun skal ha vært ved Jesus’ side under korsfestelsen – og den første som så ham etter oppstandelsen.
Filmen viser til en annen bakgrunn enn den som har blitt vanlig i populærkulturen: Her er hun ikke prostituert, som blant annet utforskes i «Jesu siste fristelse» (1988), eller hans kone. Dette føles riktig.
Filmen er regissert av Garth Davis, som alt har gjort seg bemerket med sin forrige film Lion. Også denne gangen forteller han en historie på tvers av landegrenser og kulturer.
Maria (spilt av Rooney Mara) er jordmor og fisker i fiskerbyen Magdal en gang etter døperen Johannes’ død. Samfunnet er mannsdominert, dessuten i en urolig tid, og ønsket om messias og håp står sterkt hos det jødiske folket. Marias familie vil gifte henne bort, noe hun ikke føler er riktig for henne. Hun blir ikke hørt, som fører til desperasjon. Dette vises gjennom en sterk scene der hun søker tilflukt i synagogen. Besøket får familien til å bekymre seg, og de tilkaller en helbredende rabbi (Joaquin Phoenix) for rense henne fra hennes indre demoner.
Sjarmløs frelser
Rooney Mara i rollen som Maria gir ikke fra seg for mange utrykk, men til gjengjeld gir Joaquin Phoenix litt vel mange. Valget av Phoenix som Jesus er ikke åpenbart, og hans såre tolkning av rollefiguren gir utrykk for å være fjern og en smule tafatt. Appellen Jesus har til sine disipler, da særlig Judas (Tahar Rahim) og Peter (Chiwetel Ejiofor), virker ikke ektefølt.
Dybden i forholdet til Maria og Jesus er heller ikke utdypet nok. De starter flere fine samtaler, Davis tar seg for lite tid i disse scenene, og som konsekvens av dette blir de små smakebitene på filosofiske forståelser av hverandre og deres tro lite minneverdige og på grensen til banale.
Selv om Jesus får mye plass er ikke dette noen storslagen film om Guds sønn, men heller om en enkelt kvinnes søken etter å finne sin plass hos Gud, og hennes kamp for å bli hørt. Filmen er lavmælt, og gjør aldri for mye ut av seg, noe som kler fortellingen. Mot slutten vil det for noen sikkert føles litt snaut, og dette har mye å gjøre med Davis’ regi, som haster seg gjennom flere viktige scener i fordel for flere eviglange nærbilder av sakte-rennende tårer nedover uttrykksløse ansikt. En ide som regissøren ser ut til å ha forelsket seg i.
Like pen som tam
Filmen følger seerne gjennom kjente scener fra evangeliene i nydelige bilder, og behagelig produksjonsdesign. Dessverre blir det rene utrykket for snilt. Etter at Maria forlater familien sin til fordel for Jesus og hans apostler, blir hun med på deres misjonering. De sover under åpen himmel i fri natur. Det gir derfor lite mening at Marias klede er like hvitt i siste scene som første.
Det er vanskelig å kjenne på fattigdommen og undertrykkelsen som blir snakket om når filmen har et såpass sterilt utrykk. En sekvens med Maria og Peter blir filmens beste bidrag til å skildre elendigheten og grusomhetene som rammet de lokale. Her blir det naturlig å dra paralleller til flere av de samme områdene i dagens Midtøsten, noe filmen burde gjort mer av.
Scenen Maria deler med Peter er bare en av mange der fotograf Greig Fraser viser at han vet å utforske rom og miljøer. Publikum får et inntrykk av hver by som besøkes, en kvalitet som forsvinner i siste akt, etter ankomsten i Jerusalem, der mange bibelske scener er utelatt for å ikke miste fokuset på tittelfiguren. En bedre løsning ville vært å flette Maria inn i Jesu lidelser, for eksempel en korsfestelsesbønn eller et farvel til Jesus på korset. Noe som kunne gitt rollefiguren større dybde og sårhet, og gitt tilskuerne en større forståelse av Jesus’ apell.
Med en spilletid på cirka to timer føles filmen nesten litt kort. Det mest interessante er samtalene og personene de møter i sin misjonering. Mye av tiden som blir brukt på tårer nedover glatte kinn kunne heller vært gitt til dette, slik de kunne satt skikkelig preg, fremfor å formidle halvhjertet filosofi, slik det kjennes nå.
Garth Davis har regissert en nydelig film, men dessverre overgås skjønnheten av mangelen på substans. Å gi Maria Magdalena sin egen film er også en god ide, men som dessverre ikke er verdig utførelsen i filmen med samme navn. Dermed finnes nok andre filmer om påskedagene å se hjemme som heller er å anbefale, enn kinoaktuelle «Maria Magdalena».
