Man trengte ikke være spåkone for å forutse medienes nedsabling av Senterpartiet og andre kritikere av de nye kostholdsrådene.
Norske kommentatorer elsker å gyve løs på Senterpartiet nå. Nok en gang er dette bondepartiet i utakt med tidsånden, gjennom brillene til et lite segment av Oslos øvre middelklasse i hvert fall.
«Senterpartiet slakter de nye kostholdsrådene – men mangler kjøtt på beinet,» skriver Joacim Lund i Aftenposten.
Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, kaller i likhet med Lund motstemmene for «kjøtthuer», og foreslår økt skatt på kjøtt. Grunnen er visstnok at kjøtt er usunt, ifølge «godt dokumentert forskning». Dette er selvsagt pølsevev, hvis vi på død og liv skal bruke tamme metaforer.
De nye kostholdsrådene som ble sendt på høring av Helsedirektoratet fredag før påske, anbefaler en kraftig endring i det norske kostholdet. Av bærekrafthensyn anbefales det å spise vesentlig mindre enn 350 gram rødt kjøtt i uken. Rødt kjøtt anbefales ikke erstattet med annet kjøtt, men med mer grønt og belgfrukter.
For første gang er bærekraft tatt med i betraktningen, og EU har gitt oppskriften – som vanlig praksis er blitt i «norsk» politikk. Dessverre har Senterpartiets Jenny Klinge helt rett når hun advarer om at rapporten ikke tar hensyn til matproduksjonssystemene i Norden. Dette støttes av to forskere fra Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio), Audun Korsæth og Arne Bardalen, som trakk seg fra arbeidet grunnet dårlig faglig fundering.
Det er ikke bare norske produksjonssystemer som ikke tas hensyn til. Også sunn fornuft går ut vinduet når byråkrater og deres mest lydige forskere skal forsøke å redde kloden ved å kontrollere maten på tallerkenen din.
Kjøtt er sunt. Ultraprosessert mat er usunt
Personlig spiser jeg ikke rødt kjøtt hver dag, men de dagene jeg gjør det, kan mengden overstige 350 g. På ett måltid (sammen med grønnsaker). Fordi jeg forbrenner svært mye energi i løpet av en dag, slik vi forøvrig også anbefales av Helsemyndighetene.
Skulle jeg byttet ut alle disse kaloriene og proteinene med belgfrukter som bønner, hadde jeg nok produsert like mye metangass som en fullvoksen ku. Det gjelder mange. Allerede nå sliter rundt hver femte nordmann med en form for fordøyelsesplager. For de fleste mennesker er belgfrukter mye mer arbeid å fordøye enn kjøtt, og det smaker ikke i nærheten av like godt – evolverte signaler fra kroppen om hva den vil ha. De fleste vil heller lytte til egen kropp enn til helsebyråkrater som ber dem veie maten før hvert måltid.
Betyr dette at alle som spiser mer kjøtt enn staten anbefaler, utsetter seg for en sakte død? Fører vår preferanse for dyrelik på menyen til økt sjanse for diabetes type 2, kreft og hjerte- og karsykdommer?
Personlig tror jeg ikke det, selv om jeg håpet det var slik da jeg for noen år siden levde som vegetarianer. Om sammenhengen mellom kjøttinntak og dårlig helse var så krystallklar som Gunnar Stavrum og mange andre tror, kunne man skattet kjøtt som sigaretter. Men der bevisene er bunnsolide for at røyking fører til sykdom, er bevisene for at kjøtt gjør det samme, meget tvilsomme.
En viktig kilde for kjøttanbefalingene i den nye rapporten er en forskningsartikkel, hvor Benjamin Matthew Clarsen er hovedforfatter. Til Aftenposten sier Clarsen imidlertid at forskningen ikke støtter å sette en så lav grense. Han er kritisk til avgjørelsen, og peker på at tolkningene av datagrunnlaget i studien er blitt kraftig kritisert i etterkant, attpåtil av de samme forskerne som kom frem til den merkelige konklusjonen om at rødt kjøtt var spesielt farlig.
Hvorfor er det merkelig å tro dette? Fordi kjøtt inneholder alle de essensielle aminosyrene og inneholder mer vitaminer og mineraler per gram enn så å si all annen mat. Hvis kjøtt i seg selv var usunt, hadde det vært merkelig at folkegruppen som spiser mest kjøtt i verden, innbyggerne i Hongkong, også er de som lever aller lengst. Det er dessuten solid indikasjon på at kjøtt har vært en stor og avgjørende del av menneskers kosthold gjennom evolusjonen, og muliggjort vår raske utvikling av hjernekraft.
Men så har det seg slik at blant moderne mennesker, der mange er i så dårlig form at de så vidt kan sies å være samme art som forfedrene som sloss mot sabeltigere og utryddet mammuten, så finner enkelte studier en sammenheng mellom kjøttinntak og dårlig helse. Joda, folk som ofte drar på McDonalds og propper seg fulle av pommes frites kokt i giftig planteolje, med hvitt brød og en stor brus ved siden av, de spiser nok også litt mer kjøtt enn gjennomsnittet. Trening og grønnsaker liker de også dårlig, og vipps – så har forskerne et «oppsiktsvekkende funn» mediene villig skriver om.
Joacim Lund i Aftenposten har helt rett når han skriver at det «betyr det noe hva slags kjøtt folk spiser. For 50 år siden spiste folk stort sett rene stykningsdeler. I dag er omtrent halvparten av kjøttet prosessert. Det inkluderer pølser, bacon, kjøttdeig, burgere og kjøttboller, samt kjøtt på pizza og i ferdigretter.»
Denne differensieringen er fornuftig. Men fokuset på kjøtt er en skadelig distraksjon. For det er prosessert mat, og spesielt ultraprosessert mat som er synderne. Å skrike seg opp om at noe av dette inneholder moderate mengder kjøtt, tar fokuset vekk fra der det hører hjemme; på multinasjonale selskapers forsøk på å selge oss så mye som mulig søppelmat ved å hijacke belønningssystemet vårt.
Det er dette skillet mellom ekte mat og «mat» laget i en fabrikk som vi burde opplyse om. For det er her skillet går for når man bør lytte til kroppen sin og ikke: Å henge med venner føles godt fordi det er bra for oss – sosiale medier lurer oss ved å utnytte disse følelsene. Å ha sex føles godt fordi det er bra for oss – pornoindustrien lurer oss ved å utnytte disse følelsene. Kjøtt og frukt er godt fordi det er bra for oss – og nå kan du resten av reglen.
Les også: Når går pornoalarmen?
Elendig forskning uten en klar retning
Ernæringsforskningen låner kredibilitet fra medisinen, som de gjerne deler fakultet og fag med ved universitetene. Men nivået er vidt forskjellig, mye fordi man ikke kan gjøre kontrollerte studier på mennesker over tid for å finne ut hvilken mat som er sunnest. Kvalitetsforskjellen mellom den beste medisinske laboratoriumsforskningen og ernæringsvitenskapens spørreskjema-forskning kan nesten sammenlignes med forskjellen mellom astronomi og astrologi.
Observasjonsstudier er svært usikre, og vi har de siste tiårene knapt kommet nærmere en konsensus om hva som er best mat for mennesker. En studie fra noen av verdens beste ernæringsforskere viser at iskrem er bra for oss. Nesten alle vanlige matingredienser blir koblet til kreft i en eller annen studie. Og verdensledende forskere tok på 60-tallet imot bestikkelser for å spre historien om at fett og ikke sukker er hovedårsaken til hjerte og karsykdommer – 60 år senere kjøper fortsatt nordmenn fettredusert mat fordi de tror det er lurt.
Sannheten er at hele ernæringsfaget, samt både matanbefalinger og -praksis, er mye mindre basert på solid kunnskap enn vi liker å tro. Næringsinteressene til bedrifter og myndigheter i USA har derimot en mye større rolle enn vi liker å tro, slik Marion Nestle skriver om i boken «The Politics of Food and Nutrition Policy» (2013).
Det er her norske myndigheter må kjenne sin besøkelsestid. Norge bør for all del ikke bygge ned kjøttproduksjonen, slik de nye rådene legger opp til. Ikke bare taper bøndene penger på det, alle taper. Norge har nemlig ikke forutsetninger for å dyrke annen mat på de samme arealene vi i dag har beitedyr. Joacim Lund er inne på et fornuftig spor når han skriver:
«Norge [har] store arealer med gress og lyng (ikke menneskemat) som kan spises av beitedyr (menneskemat). Tilgangen til vann er kjempegod. Dyrehelsen er god. Norske bønder bør produsere både planter og kjøtt samtidig som de reduserer klimaavtrykket. Hvilket de jo jobber hardt for å få til, blant annet med en ambisiøs klimaavtale med myndighetene. Slik kan man bidra til den europeiske forsyningssikkerheten. Norge kan selge kjøtt slik Norge selger laks.»
Det er nemlig ikke slik at norsk kjøtt er klimafiendtlig. Globalt står kjøttindustrien for 14,5 prosent av klimagassutslippet. I Norge utgjør derimot jordbruket som helhet 9.4 prosent av norske utslipp, der kjøttindustrien står for litt over halvparten. Ved å legge ned hele kjøttindustrien hadde vi altså bare redusert klimagassutslippet vårt med rundt 3 prosent – fordi annen mat vi ville erstattet kaloriene med, også fører til utslipp.
Norsk kjøttproduksjon er dermed både sunn, bærekraftig og bidrar til en kritisk forsyningssikkerhet. Det er både uetisk og uklokt å ikke fortsette med det vi er blant de beste i verden på. Dyrevelferd og utslipp er ennå ikke bra nok, men det blir stadig bedre.
Dårlig forskning og myter er imidlertid ikke de eneste grunnene til å advare mot en radikal omlegging av matproduksjonen.
Les også: Er banksystemet i ferd med å kollapse?
Statens oppgave
I skrivende stund er vi inne i en periode med inflasjon som allerede er den høyeste på 25 år, og flere spår det vil bli verre.
Inflasjon fører til prisstigning og høyere renter, som i sin tur gir vanlige folk mindre kjøpekraft. De stadig høyere matvareprisene er i dag det mange folk kjenner mest på lommeboken.
Samtidig har de aller rikeste, både i Norge og internasjonalt, under koronaårene økt sine formuer så mye at vi trolig er inne i den største økningen i forskjellen mellom fattig og rik etter 2. verdenskrig. Som vanlig er det altså noen som profitterer på krisetider.
En vanlig effekt av økonomiske kriser og særlig inflasjon er mangel på grunnleggende varer – for eksempel mat. I boken «The Great Inflation and its Aftermath» (2008) skriver Robert J. Samuelson om hvordan inflasjon førte til skyhøye priser på blant annet egg i USA i 1966. Da president Lyndon B. Johnson ble fortalt av landbruksdepartementet at det ikke var særlig mye å gjøre, svarte han med å beordre en kampanje om farene med kolesterol i egg.
Poenget med å dra denne noe spekulative parallellen er ikke å si at EU og den norske staten gjør det samme med kjøtt akkurat nå. Men konteksten ligner. For mens den økonomiske eliten i World Economic Forum (WEF) i Davos spiser eksklusive biffer og pølser til nesten 450 kroner stykk, ønsker de at vanlige folk skal bytte ut kjøtt med insekter. Av hensyn til klimaet. Det er mer nærliggende å koble villfarelsene til det grønne skiftet, der det er vanlig praksis at store omveltninger tvinges gjennom uten solid kunnskapsgrunnlag.
Når Norges jordbruk allerede er bærekraftig, bør det derimot være statens fremste oppgave å sørge for nok produksjon av næringsrik mat til at ikke bare de rike har råd til den. Overskuddet kan eksporteres og markedsføres som «bærekraftig kjøtt». Slik vi gjør med den grønne strømmen vår.
Et sunt kosthold er mer et spørsmål om klasse enn om klima. Og jo færre som kjøper kjøtt, jo mindre må de som ser gjennom moralpanikken, betale. Ikke la deg lure.
Les også: Flere burde få øynene opp for trusselen World Economic Forum utgjør