Det er fortsatt en relativt skjev fordeling av kjønn på filosofistudiene i Norge, og det er synd at det skal være slik i et fag som virkelig burde appellere til alle, på tvers av enhver gruppetilhørighet.
Men når mange mener botemidlet er å øke andelen pensumtekster skrevet av kvinner, kan jeg ikke følge dem. Én ting er at det kanskje ikke spiller noen stor rolle for rekrutteringen av jenter. En annen og viktigere ting er at tankegangen strider nettopp mot fagets iboende universalisme.
Den allmennmenneskelige, universelle appellen gjør det forkastelig å la faglige kvalitetsvurderinger underordnes rekrutteringshensyn – like forkastelig som i medisin- og ingeniørstudier, eller i et hvilket som helst fag egentlig. For å innse det – tenk litt på den tilsvarende prioriteringen av proletarforfattere som skjedde i Sovjetunionen.
Denne prioriteringen kunne i utgangspunktet ha noe for seg, gitt vanlige arbeideres problemer med å hevde seg i det litterære establishment. Men når de aller fleste mennesker i dag vil mene at det etter hvert bar galt av sted, hva beror det på? Jeg tror det beror på at man satte en strek over vår fellesmenneskelige, gruppeuavhengige evne til kvalitetsbedømmelse.
Sannheten avhenger ikke av avsender
Det vises ofte til at naturvitenskapelig objektivitet er uavhengig av klasser, kjønn, legning eller etnisitet. Men vel så viktig kan det være å reflektere over sakens subjektive side; hvordan vi tenker for å avdekke sannheter – prøver du å finne svaret på et intellektuelt problem, gir det ingen mening å spørre deg selv «Hva skal jeg som kvinne, som arbeider, som homofil mene om X?», i stedet for det enkle «Hva skal jeg mene om X?»
Er det spørsmål om å hevde sine interesser, stiller jo saken seg annerledes. Men det er ikke det du vurderer når du vurderer hva som er sant eller usant, eller hva som virkelig har kvalitet på et område. Du bruker din evne til å tenke saklig, ikke minst når du kritiserer andre for å ikke gjøre det. All ære, derfor, til dem som i senere år har bidratt til at flere kvinnelige filosofer er hentet frem fra historiens glemsel.
Dermed kan også disse tenkerne respekteres gjennom å få sine arbeider vurdert som bidrag til den fellesmenneskelige dialogen. Og om noen før har vært i tvil om kvinners intellektuelle kapasitet, er det i hvert fall umulig å være det i dag, når så mange av dem hevder seg på linje med sine mannlige kolleger. Slik ser vi også tydelig at det ikke er noen relevant forskjell på filosofiske tekster skrevet av kvinner og menn.
Les også: Filosofien skal ikke representere annet enn sannhetssøken
Underslår likheten
En helt annen sak er ønsker om å prioritere en type forskjellsfeministisk filosofi. Det er parallelt til å ville prioritere marxistisk arbeider-filosofi uavhengig av forfatternes klassebakgrunn. Men da er nettopp uavhengigheten et poeng – og feminismen må hevde seg i konkurranse både med marxisme og alle mulige andre ismer.
I debatten om slike prioriteringer kan klasse og kjønn trekkes inn for å belyse dannelsen av bestemte fagmiljøer, og jeg har min private, lille forklaring på den skjeve kjønnsrekrutteringen: Internasjonalt domineres faget av en analytisk filosofi med til tider temmelig nerdete problemstillinger – som slik de sosiokulturelle kjønnsforskjellene har utviklet seg, kanskje særlig appellerer til gutter og menn?
Den dominansen får man i så fall ta det som en utfordring å motarbeide, i fri og åpen diskusjon. Å se det som et generelt mål å øke andelen kvinnelige pensumforfattere, er noe annet. Det er å underslå den grunnleggende likheten i kvinners og menns fornuftsevne som gjør det mulig å bedømme det de bidrar med, uavhengig av kjønn (og seksuell legning).
I faglige sammenhenger er det rett og slett respektløs reduksjonisme å si at noen tenker som de gjør i kraft av sitt kjønn eller sin klassebakgrunn.
Les også: Hvorfor er det få kvinnelige filosofer? Svaret bør merkes med en trigger warning