I mars 2020, idet Norge stengte ned, ble jeg innlagt på rusakuttmottaket, i påvente av min femte innleggelse på døgninstitusjon – for min opiatavhengighet. De to ukene som fulgte, var absurde: innestengt på et sykehus grunnet spredningen av korona, men selv bærer av et potensielt mye dødeligere virus: avhengighet.
Avhengig, men av hva? Dette spørsmålet rakk jeg å fundere mye på gjennom disse to ukene, da mine eneste nærkontakter var en sykepleier og tidligere DJ og en eldre kvinne,
som pleide å kjøpe og solgte dop i samme krets som meg.
Vi tre ble sittende i en provisorisk stue i enden av den smale sykehuskorridoren med laminatgulv og triste hvite vegger. Der satt vi og så gamle klassikere, diskuterte livet og spilte kort. Det var de beste tider, det var de verste tider.
Informasjonsflyten om viruset og nedstengningen var – sett gjennom 2022-briller – absurd og kanskje til og med forfriskende spartansk, sprikende og tilsynelatende improvisert fra medier og myndigheters side.
Ja, det var litt skremmende, men samtidig føltes det godt å samles på den måten, med (fremmede) mennesker av kjøtt og blod rundt seg med en verdensomspennende krise slående ut i full blomst utenfor gitterportene. Det føltes stemningsmessig litt som å sitte med hun du alltid har vært forelsket i, samtidig som en komet er på vei mot jorden, bare litt mindre Hollywood.
Hver kveld skjedde det imidlertid noe guffent og rart. Da lyset slukket og de sure nattevaktene ankom, var det rett i seng. En angst bredde seg i kroppen i det døren lukket seg bak meg, og jeg la meg til i plast-madrassen dekket av de karakteristiske sykehus-laknene. En følelse som ikke kunne kureres av den typen angst-medisiner man får på et slikt sted, men en dypere, mer eksistensiell angst.
Idet jeg lot nattens dose med benzodiazepiner få virke, og forhåpentligvis klare å karre meg til noen få timer søvn med en kropp som tross alt fortsatt var relativt abstinent, gjorde jeg som alltid når angsten melder seg på denne måten. Jeg tok opp mobilen. Scrollet litt på Twitter, Facebook, Instagram, og til slutt når jeg innså at jeg hverken trendet eller plutselig på mystisk vis hadde blitt en influenser som alle ville ha en bit av, innså jeg at det var fånyttes og vendte meg til min alltid trofaste venn: Youtube.
Om dokumentaren om Keith Moon fæle liv ikke holdt til å få søvn, fantes alltids 12 timer om Stalingrad i svart/hvitt. Jeg sovnet med en vond og rar følelse av å være i kontakt med alle og ingen, og kanskje aller minst med mitt eget følelsesliv.
Dagen etter sto jeg opp og merket at jeg virkelig gledet meg til DJ Sykepleier kom på jobb og Mary sto opp fra sin metadon-bakrus, for vi hadde en avtale om å samles på tv-stuen for å spille Bezzerwizzer og se på «Tatt av vinden» (1939). Det ble en suksess, proporsjonal med skuffelsen av igjen å bli stengt tilbake på rommet med iPhone som eneste følgesvenn. Etter to uker ble jeg skrevet ut og sendt videre til Blåkors med en uggen bismak i munnen. Hva slags følelser var det som egentlig oppsto der inne? I bilen kom jeg til å tenke på min første innleggelse på Aker, da jeg brukte tiden der på å lese Anthony Lloyds selvbiografiske beretning «Oh, My War Is Gone I Miss it So» (2001), om hans omvendte flukt fra et liv i rus og desperasjon i London til en brutal borgerkrig på Balkan som selvlært krigsfotograf: «Jeg ville numme smerten, og logisk sett var det å oppleve noe større enn meg selv, uansett hvor farlig og idiotisk, som å dra til en brutal krig av fri vilje, det beste jeg kunne komme opp med». Boken fikk meg til å tenke da, og kanskje enda mer nå.
To måneder senere står jeg en morgen utenfor Blåkors på det grønne gresset og nyter både stigende fravær av smerte og stigende vårsol. Siden sist har jeg, etter flere dunkle netter med den samme knugende angsten hver natt, bestemt meg for å gå av alle sosiale medier. Det var mest et primalt instinkt som følge at jeg rett og slett ikke ble fulgt, likt eller overhode kontaktet, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på eksakt hvorfor – kanskje var jeg bare glemt, generelt mislikt, eller rett og slett irrelevant for de fleste? At det faktisk var enda sterkere krefter i sving som førte til at jeg bestemte meg for å gå digital cold turkey, ble ikke klart for meg før senere.
Ring, ring
En dag ringer overraskende nok faktisk den nevnte telefonen, som den i perioden nærmest aldri gjorde. Og dette ikke var en hvem som helst, men en gammel venn som har betydd særdeles mye for meg. Johann Hari (UK) ringer: «Heeeey, Støøørla, how are you, my love!?»
Johann er, om det fortsatt er mulig å si, veldig homofil, veldig entusiastisk og veeeldig effektiv når han snakker, grunnet kontinuerlig 100 prosjekter og reisemål på agendaen. Dagens agenda var imidlertid veldig to the point.
«I want to hear everything! How are you, how’s love, how’s your addiction… But I just don’t have time now – let’s speak soon»… som om det var jeg som ringte ham og ikke omvendt… «but I have a quick question, you might be able to help me, do you know of any journalist who might want to interview me about the Norwegian translation?»
Joda, det kunne jeg saktens finne ut av. Før han la på, rakk jeg imidlertid å snike inn en bitteliten kommentar i håp om respons:
«Hey, Johann, one thing, I deleted ALL social media and apps for two months now, what do you think? It may be the lack of withdrawal symptoms, but I feel much better…»
Tonen skiftet øyeblikkelig fra det man på britisk bokstavelig talt kaller gay til grave: «Sturla, listen, it might save your life. I’m being serious, I love you and please do not log on again. I beg you. But I can not talk about this now, I am writing a book and I am under NDA (Non Disclosure Agreement), but let’s talk in 2022!»
Tilbake i blid tone: «Bye, I gotta go, loooove you»…
I dét øyeblikket skjønte jeg øyeblikkelig og intuitivt hva som lå bak Johanns kryptiske melding. Jeg forsto at den største pandemien vi står overfor, ikke er Covid-19, og at det ikke bare er jeg som er nødt til å logge av for å ikke bli utslettet, men faktisk hele jordkloden.
Digital detox
Et drøyt år senere sitter jeg på stampuben Sjøbua i mitt nye hjem Lillesand, og nyter en smått prematur pinnekjøtt-tallerken med tilhørende øl og akevitt. Og jeg leser for første gang en bok på min smarttelefon.
Boken er Johann Haris kommende «Stolen Focus» (2022), hvis forlegger har sendt meg i håp om at jeg nok en gang kan spre Johann Haris ideer i Norge, slik jeg så effektivt gjorde i kjølvannet av hans nest siste bok «Chasing The Scream – The First and Last Days of The War on Drugs» (2015). Som alltid med Johanns bøker er det besnærende lesning.
Skal man tro navn som Hillary Clinton, Noam Chomsky, Naomi Klein, Stephen Fry er bøkene hans geniale, i måten de så sømløst samler de beste ideene som trekker veksler på hverandre innenfor til én og samme fortelling at det fremstår viktig og prekært.
Som i sine to foregående bøker kaster ikke Johann bort tid. Han beretter om hvordan han er blitt en slave av teknologi, støy og oppdateringer, legger ut om hvordan han stadig oftere tar seg selv i å være ufokusert, uoppmerksom, overtrøtt og mindre empatisk som følge av pling og plong på telefonen.
Johann bestemmer seg for at noe må gjøres. I likhet med hans rake ideologiske motpart i økosystemet som spenner fra Chomsky til Alex Jones (og alt imellom), altså «ideenes slagmark» bedre kjent som «kulturkrigen», nemlig den anti-progressive dissident-youtuberen, Dave Rubin, går han til skrittet å kaste telefonen ut av vinduet og bestille en «enveisbillett til ingenmannsland». Der Dave Rubin gjerne velger seg ut en tropisk strand i Mexico for sin off-the-grid-eskapisme, er ikke Johann (de er for ordens skyld begge homofile) snauere enn å velge seg småbyen Provincetown i New England, som utover å være stedet der pilegrimene poetisk nok angivelig gikk i land, er en liten landsby skreddersydd for liberale, homofile menn.
Som han selv beskriver, er det hele to stykker i knøttlille P-Town (under 3.000 innbyggere) som lever av å kle seg ut som Ursula fra Disneys «Den lille havfruen», og det er flere små bokhandlere enn det er republikanske velgere. Ved siden av det åpenbare og støvete knutepunktet for sightseeing, Pilgrims-monumentet, er landsbyens mest ikoniske geopins et Aids-monument og en enorm blå trone(!) som vender ut mot Atlanterhavet. Her blir Johann sittende i ukesvis å fundere på sin eksistensielle angst i fraværet av påkoblethet.
Han beskriver scener på denne stranden hvor en drøss gyselige menn med sixpacks (det nærmeste han selv kommer å trene er når han løfter «Krig og fred» opp fra nattbordet) hver kveld i solnedgangen dukker opp for lage trutmunn i kor foran selfiestenger uten å ense naturens underverker i horisonten. «Det er som å se B.F. Skinner (en slags gjennomgående erkeskurk i fortellingen) sine duer kledd ut som mennesker», grøsser han.
Det ville vært lett for meg å fnyse av denne maleriske utbroderingen av problemet han og følgelig hele verden står overfor, som trettende exposé; som han selv kommenterer om sitt patetiske forsøk på å virkelig nyte sin barndomshelt Dickens, nå som han endelig har fått tid og rom:«yes, I get it he is an orphan, now what’s your point?» Men den frukten henger så altfor lavt. Bokens virkelige styrke og slagkraft er jo nettopp det at vi står overfor en massiv utfordring hvor gigantiske tech-konglomerater i ledetog med noen av planetens skarpeste hoder konspirerer i sanntid om å stjele tiden fra oss.
Helten Tristan Harris
Tidstyveri er alvorlige saker, og det er jo nettopp det at problemet er så innlysende, men at vi samtidig later til å ikke hverken ha vilje eller evne til å ta det på alvor, som virkelig er alvorlig.
Vi mister stadig evnen til å fokusere. Alt går fortere, folk har mindre tid til hverandre, hele jordkloden er søvndeprivert, og vi som art evner ikke lenger å utføre hverken trivielle oppgaver eller løse eksistensielle problemer på en adekvat måte – fordi det piper i lomma døgnet rundt. Selvhjelpslitteraturen og deres håndlangere står som vanlig parate til å skylde på individet og Reagan-spøkelset antar nye former for ørtende gang når de angivelige skurkene blir forsøkt ansvarliggjort. «Pull yourself up the bootstraps« har blitt til «bare skru av telefonen da vel».
Dette budskapet forsøkes promulgert av bokens antagonist (protagonisten, den israelsk-fødte Stanford-guruen Nir Eyal. Eyal er mest kjent for boken «Hooked» (2013), nærmest en 101 for selskaper i Palo Alto og omegn som ønsker å skape nett-narkomani mest effektivt ved hjelp av ideer klekket ut på nevnte Stanford. I hans nyeste bok «Indestructable» (2019), snur han imidlertid, smått hyklersk ifølge Johann Hari, på den berømte flisa og skriver en bestselger om hvordan vi som konsumenter kan bli nyktre igjen ved hjelp av tips og triks utklekket på samme sted.
Det er Stanfords laboratorier som er historiens virkelige episenter, eller bedre: åsted. Det er her vi også møter vår helt, fortellingens Sherlock Holmes: Tristan Harris, den tidligere Google-ingeniøren som gikk rogue etter selskapets mislykkede forsøk på å gjøre dissidenten-in-spe om til huskatt ved å utnevne han til «sjef for tekno-etikk» eller noe deromkring. Hans 141-sider lange interne memo som ropte varsko om selskapets iobende avhengighetsskapende, og følgelige uetiske, design, ljomet gjennom dalen. Google prøvde hardt å desarmere den tikkende bomben, uten hell.
Tristan Harris ble lei av å tvinne tommeltotter på et hjørnekontor med klingende tittel, og forlot selskapet i 2015 for å forandre verden. De neste seks årene er Wikipedia-artikkel-historie. Som medgrunnlegger og sjef for Centre of Human Technologies har han av The Atlantic blitt beskrevet som «Silicon Valley’s samvittighet», blitt kåret til en av verdens mest innflytelsesrike av Times Magazine og satt rekord for mest sette Netflix-dokumentar «The Social Dilemma» (2020). Det går en rød tråd gjennom hans argumentasjon som best kan oppsummeres i en nå sagnomsust tale han holdt for en fullsatt sal nyfrelste tech-etikere i San Fransisco i 2019: «this technology … is an interconnected system of mutually reinforcing harms – addiction, distraction, isolation, polarization, fake news – that weakens human capacity, in order to capture human attention». Hvorpå han coinet begrepet «human downgrading», som har blitt et slags kamprop for den stadig voksende bevegelsen av bekymrede naboer i Silicon Valley.
Som Johann Haris bok på mesterlig vis klarer å formidle er problemene om mulig enda mer komplekse og såkalt «hypernyanserte» enn de fremstår ved første øyekast.
Ulike splinter-grupper innad i «motstandsbevegelsen» har begynt å oppstå, ulike aktivister og tenkere fokuserer på ulike aspekter ved problemet. Og det er i seg selv et potensielt problem sidestilt med f. eks. rasisme eller klima-utfordringer: teknologisk etikk et nærmest et uløselig problem fordi uendelig med penger og gigabyte, metadata og prosesshastighet nå er opphøyd i en uhellig og potensielt svært destruktiv dualitet oppsummert av en annen av bokens heltinner, Shoshana Zuboff, psykologi-professor tilknyttet Harvard. Henne begrep «overvåkningskapitalisme» fra bestselgeren ved samme navn har virkelig satt fart på debatten om disse halvgudene må rives ned. Sammen med Johann Harris og flere har de til og med fått sving på den notorisk sidrumpa Amerikanske Kongressen.
Nå vil «alle» løse problemet, men som kjent er man nødt til å forstå et problem for å løse det, og det er, selv ikke for Johann Hari, noen enkel oppgave. Det må spoles tilbake. Og det er nettopp det både Hari og nå jeg også gjør.
Et samfunn i kollaps
«Hva er det du leser egentlig?» piper det fra hjørnet-bordet på kav lillesandsk, og jeg blir dratt ut av fortellingen. «Eller, jeg mener, hvorfor sitter du alene og leser – på en bar?» Stemmen tilhører en av fire tilsynelatende veldig unge jenter (for unge?) som sitter med hver sin drink på bordet litt bortenfor, ved siden av den digitale peisen.
For hver drink er det også én smarttelefon, og jentene drikker med begge henda. Ved et innfall faller det meg inn å ta på meg Google-etiker-hatten, og jeg inviterer meg bort til bordet. Jeg begynner å spørre og grave i vaskeekte Johann Hari/Hylland Eriksen/Sherlock Holmes/B.F. Skinner-stil (pick your poison) for å komme til bunns i hvorfor i all verden de sitter og stirrer på Snapchat når de faktisk er sammen fysisk (ja, de snapper faktisk til hverandre). Vet dere ikke hvor farlig dette er? Har dere ikke sett «Social Dilemma»? Hallo? Shoshana Zuboff, anyone? Dere kunne like gjerne tatt kokain!
De så på meg som jeg var en marsboer fra det ytre rom (altså som om jeg var fra Grunerløkka i Oslo, ikke så veldig langt fra sannheten, altså). Og jo, de hadde visst kokain også. Jeg tok av meg Harris-hatten og ikledde meg rollen som Sturla. «Kan vi ikke prøve å ta vekk telefonene litt, jeg er så nysgjerrig på hvordan ungdommer i Lillesand er og hva de snakker og tenker om, jeg bor her, tross alt.»
Det fungerte bedre ,og plutselig var vi i opphetet og lærerik samtale om følelser, sex, rus og om det å være ung i en liten by i en kaotisk samtid. Selv om min virkelig store innsikt kan virke banal, fremstår den nå mens jeg skriver livsviktig. Det var ikke mer enn tjue minutter ut i den telefonløse samtalen at det smalt som en bombe: «Moren min ble drept av faren min», pep den ene jenta. Hjernen min gikk straks i Poirot-modus, og de små grå laboratoriemusene løp rundt mellom Skinners bokser, Bruce Alexanders parker og endte til slutt som de ofte gjør, både i mitt og Haris’ univers, i Vincent Felittis laboratorium ved Keyser Permanente på 90-tallet: «Dette er jo et klassespørsmål!» veltet det ut av meg til tilhørernes forfjamselse. «Klassehvaforrnoe?»
Jenta har blitt traumatisert. Som en hel generasjon. Et helt kontinent. Ifølge forskningen til Vincent Felittis er en drøy fjerdedel blitt utsatt for alvorlige barndomstraumer.
Sir Angus Deaton forsøker i boken «Deaths of Despair» (2020) å forklare det uforklarlige: hvorfor forventet levealder i USA de siste fem-ti årene har falt for første gang siden krigen, ved å peke på overdoser, selvmord, livsstilsykdommer grunnet økte klasseforskjeller i kjølvannet av krigen mot terrorisme og finanskrisen. Det offentlige ordskiftet er brutt ned grunnet Trump og Bannon! Men de er jo bare symptomer og ikke selve sykdommen.
Det er jo et helt vestlig samfunn i kollaps! Dette startet jo før Marx! Før Rousseau! Ja, til og med før den agrikulturelle revolusjon!
Les også: Når går pornoalarmen?
Vår virkelige fiende
Teknologisk utvikling er et gode, ja, men det er også et verktøy for å øke klasseforskjellene.
Man kan ganske enkelt ikke ta produksjonsmidlene i egne hender for så å banke dem i hodet på de rike, fordi de rike på det tidspunktet har redefinert hva disse midlene er, patentert dem og låst dem inn i Onkel Skrues binge, Spillet er rigget. Og hver teknologiske nyvinning skaper et ekstra lag av distinksjon mellom klassene.
Det åpenbare i dette eksempelet er at om man kobler opp Shoshana Zuboff/Tristan Harris og Vincent Felitti (noe Hari gjør, applaus!) så får du enkel matte: er man utsatt for vanskelige ting, om man har en uheldig barndom, øker sjansen for å bli avhengig (pluss alle de andre tingene som overvekt, suicidalitet etc.). Våre nye dingser er skapt for å gjøre oss mer avhengige av flere ting; fordi vi er ikke kunden, vi er produktet! Og de som har det vanskelig, får det følgelig enda vanskeligere, mens de som sitter på patenten, også sitter på et enda viktigere fortrinn: overlegen kunnskap. Kunnskap om hvor forbanna livsfarlige produkter de lager.
Internett er fullt av historier om hvordan barna til Mark Zuckerberg, Steve Jobs og resten lever i oppdragelses-regimer som består av Facebook/Netflix/iPhone-forbud, fiolin og piano-lekser på Montessori-aktige skoler og grønne smoothier fra morgen til kveld. Disse folka er ikke bare nåtidens Carnegies og Rockefellers, de er også den direkte motsatsen til det sørlige nabolandets mektigste menn: Escobar-familien. Med viten og vilje. Zuckerberg er hverken Augustus eller Daniel Plainview, han er fuckings El Chapo! Bare at han klarte å gjøre alle avhengige. El Chapo og Escobar når ikke Mark Zuckerberg og Steve Jobs til knærne.
Kanskje er det bare ved å avslutte krigen mot narkotika at vi får samlet nok energi til å gå til krig mot vår virkelige fiende: klassesamfunnet på speed. Eller då er det jo bare å logge seg av … eller hva?
Les også: Er banksystemet i ferd med å kollapse?
