Aslak Versto Storsletten opptrer i sin kommentar i Subjekt 8. mai som et slags orakel som kan si sannheten om pengebruken i offentlige virksomheter og prosjekter, og hva vi offentlig ansatte klarer og ikke klarer.
Dette selvsagt satt opp mot den enestående effektiviteten i det private næringsliv. Generalisering tjener sjelden noen sak, og jeg skal forsøke å nyansere noe.
Det er de gamle argumentene som vi har hørt fra Storslettens trosfeller og ikke minst ledere i alle år siden tenketankenes mor ble opprettet etter krigen, med det mål å diskreditere og senere bygge ned det offentlige. En nedbygging fulgt opp av politikere som har svelget agnet og sørger for at de store internasjonale kapitalkreftene kan overta de fabelaktig lukrative markedene offentlige tjenester er.
Det gjelder bare å komme seg inn i strømmen – her hvor de kan hente pengene nesten direkte ut av folkets lommer, og det beste er at det aldri tar slutt. Ikke rart internasjonale investeringsfond er så interesserte i eldreomsorg og barnehager i Norge, for ikke å snakke om svenske skoler.
Svenske skoler er et godt eksempel på kjerneproblemene med deling av velferdstjenester mellom det private og det offentlige, nemlig at det private har lettere for å velge sine «kunder», mens det offentlige er til for alle. Som i den svenske skolen kan da de private skolene velge de best fungerende elevene, og den offentlige sitter igjen med de som krever mer.
Markedsprinsipper på ville veier
Forståelig er det også at det er mer attraktivt å arbeide i private virksomheter, og at det jobbes mer effektivt når det som er vanskelig, skyves over på det offentlige. Vi ser mye av det samme i skjæringspunktet mellom privat og offentlig helsevesen i Norge.
Mens jeg sitter og skriver dette, hører jeg på radioen at det private helseforetaket Unilabs gir radiologene bonus basert på antallet bilder de klarer å se igjennom på en dag. Det høres jo umiddelbart veldig effektivt ut, og en lite «sløsende» fremgangsmåte. Hvorfor blir dette allikevel lite effektivt?
Jo, fordi det blir feil når slike tjenester organiseres etter markedsprinsipper. Det er ikke Unilabs som må behandle de krefttilfellene de ikke oppdager i farten, det er ikke Unilabs som må stå i sorgen eller dekke tapet familier, arbeidsgivere og samfunnet har lidd. Det er det offentlige som må gjøre. En slik praksis koster det private selskapet ingenting, men skaper store kostnader i det offentlige helsevesenet, hos arbeidsgivere og familier.
Respekt for skattepenger
Kanskje vi skulle vært litt mindre effektive, og fokusert litt mer på kvalitet og ikke minst helheten i bildet. Både i røntgenbildet og det store bildet.
Stort sett bestandig er det offentlig sektor, vi skattebetalere, som sitter igjen med regningen når det private stikker av med de enkle tilfellene, gjør feil, eller bankene trenger redning etter utallige feilvurderinger om låneevne.
Storsletten hevder at «Det er lettere å bruke «eierløse» penger mer slurvete, mindre effektivt og mindre omsorgsfullt enn vi bruker våre egne penger». Det kan hende, men som offentlig ansatt, så har jeg ikke en eneste eierløs krone å bruke. Det er skattepenger vi snakker om! De er et resultat av Storslettens, min og alle som ikke har reist til Sveits, sin arbeidsinnsats, og innbetaling over skatteseddelen.
Jeg, mine kolleger, og ikke minst min leder har den dypeste respekt for disse pengene, og forsøker å forvalte dem så godt vi kan. De er i tillegg ganske knappe, så skal vi ha en mulighet til å gjøre en god jobb – som ofte er det vi motiveres av, ikke bonuser for antall utførte prosesser innenfor en tidsramme – så må vi være påholdne.
Les også: Mediebransjen bør være forsiktig med hva de ønsker seg
Sparing i offentlig sektor
I jobben min har jeg ansvar for en funksjon der vi kjøper tjenester fra et antall private tjenesteytere. Det er ikke hensiktsmessig for staten å eie disse ressursene, så vi leier dem inn, og det er en fin bigeskjeft for leverandørene.
Vi laget dette opplegget fra bunnen av, og satte premissene for hvordan tjenesten skal leveres og kompenseres. Vi har en privat søsterorganisasjon finansiert av oljeselskapene, som kjøper de samme tjenestene fra flere av de samme aktørene.
En av disse leverandørene ringte meg her om dagen for å avtale fakturering etter å ha levert tjenesten, det oppstod en liten misforståelse, og da fikk jeg ved en inkurie vite hva vår private søsterorganisasjon betaler for den samme tjenesten.
Der jeg betaler 160.000 per tjeneste på årsbasis, betaler de 229.000. Leverandøren stusset litt på dette, men slo seg til ro med min forklaring: de har oljepenger, vi har bare skattepenger. Ikke så store tall, men de skal ganges med 40-50 i året og over 10-15 år blir penger av det. Heldigvis ikke våre skattepenger.
Les også: Motreaksjonen mot digitaliseringen av skolen kommer ikke ett sekund for tidlig
Hvem sine penger?
Det er klart at Storsletten har et poeng, men jeg blir bare litt lei av høyresidens evige gjentakelse av den såkalte sannheten Storsletten viser til:
«Når en privat bedrift tar dårlige beslutninger, taper den penger og går i verste fall konkurs. Markedet måler og veier selskapet kontinuerlig, og vil reagere negativt om bedriften tar dårlige avgjørelser. Bedrifter som ikke skaper overskudd, overlever ikke.»
Dette er utvilsomt riktig i mindre virksomheter, der den enkelte beslutning og den enkelte arbeidstakers effektivitet har direkte innvirkning på bunnlinjen. Jeg har jobbet lenge nok i private produksjonsbedrifter til å vite det, og kjenne på den motiverende faktoren det kan ha.
Men det er annerledes i store foretak: oljeselskaper, internasjonale foretak, Unilabs for eksempel eller Sas, som Storsletten viser til (44 prosent av aksjene er eid av Danmark og Sverige, men må vel regnes som en privat bedrift? Børsnotert som den er). Der kan ineffektive og dårlige beslutninger leve gjennom systemene i årevis, og ikke føre til konkurs, men absolutt tap av penger. Som for eksempel da Equinor sølte bort 200 milliarder i USA.
Når tapet av penger ikke er stort nok til å velte hele lasset, kan det få lov til å rulle og gå i årevis, som i mitt eksempel over. Vi i det offentlige, vi har ikke råd til å holde på slik.
Ikke har vi samvittighet til det heller. Det er tross alt skattepenger vi forvalter, ikke «eierløse» penger som skal bidra til et litt større overskudd hos en anonym aksjonær bosatt i Sveits, skjult bak en postkasse på en øy langt, langt borte.
