Lars-Petter Solås ble ekskludert fra Oslo FRPs valglister etter en konflikt med journalister på et nachspiel. Det burde ikke skjedd.
Valgloven § 3.2, er klar på at du må ha søkt fritak innen fastsatt frist. Hendelsen skjedde etter denne fristen. Jeg sendte derfor inn en klage til Kommunaldepartementet, som førte til at FRP må beholde ekskluderte Solås som listetopp under høstens kommunevalg i Oslo.
Det presseetiske aspektet er derimot lite snakket om. To av av journalistene Solås er anklaget for å forulempe, er fra Nettavisen, i tillegg til en fra Dagbladet. Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum og hans ansatte har altså vært offer, aktor og så godt som dommer i denne saken.
Hadde Lars Petter Solås en reell mulighet til et forsvar?
Brikkene som ikke faller på plass
Når en sak med en offentlig person eksploderer i media, feller mobben raskt en dom.
Vi har sett det før med Atle Antonsen og tidligere helseminister Tore Tønne – som tok sitt eget liv. Felles i disse sakene var at det i etterkant kom frem et mer nyansert bilde, litt for seint for personen i gapestokken.
Denne saken har noen puslespillbrikker som ikke faller på plass. Journalistene ble angivelig antastet, slått til og tatt strupetak på. Er ikke det mest logiske å ringe vedkommende neste dag? Er volden så alvorlig, burde hendelsen også politianmeldes neste dag. Hvis du har blitt utsatt for noe så graverende, hvorfor fortsetter nachspillet? Hvorfor reagerer ingen av de andre festdeltakerne fra FRP og de andre journalistene på festen?
Det er også betimelig at saken kommer i media etter at Nettavisen får mail fra Solås. Her kommer på det rene at Solås har blackout. Dette forstår Nettavisen, og skriver selv at han ikke husker en døyt. Solås er fra dette punktet forsvarsløs.
Redaktør Stavrums første uttalelse er at det finnes flere versjoner av hendelsen – men det er hans versjon som blir malt ut. Solås har befølt en i skrittet, tatt strupetak og slått til en annen. Så det etterlatte inntrykket er vi kan ikke ha en ordførerkandidat som driver med antasting og grov vold.
Det vi ikke får vite, er hva er de andre versjonene er.
Uklar rolleavklaring
Mange har undret seg over hvorfor journalistene var der, så seint på natten. Her vil jeg pirke i bakenforliggende forhold. Hvem anklagerne er, får vi ikke vite. Hvorfor ikke?
Videre sitter Stavrum på flere dominobrikker, som han spiller ut en etter en. Om Nettavisens skal politianmelde, vil han vente med å avgjøre til FRPs granskning av saken er klar. Det gjør at redaktør Stavrum kan sitte som en romersk keiser. Han kan rette tommelen opp eller ned – for hvorvidt Solås overlever, eller dømmes nord og ned.
Normalt når en politiker driter seg ut, tar det ofte et par uker med fornektelse før stormen blir så stor at innsikten til slutt sier at løpet er kjørt. Solås legger seg derimot raskt flat og beklager at han har gjort urett, gir på Facebook en oppriktig unnskyldning. Jeg har aldri sett en flatere politiker, og Solår er en ganske røslig kar.
Pressens har også noen stemmer som ikke helt får alt til å stemme. Aftenposten-journalist Vegard Venli setter fingeren på pressens samrøre med politikere og en «nachspiel-kultur» Venli trekker opp rammene i «Vær varsom»-plakaten, med utidig rolleblanding og journalisters habilitet.
I podkasten «Tur og mediekjør» trekker Venli frem «Vær varsom»-plakaten paragraf 2.2, om å unngå bindinger som kan føre til spekulasjoner om habiliteten din og at bakenforliggende forhold skal opplyses om. Videre setter Venli fingeren på hvordan journalistene kom i denne situasjonen. Det er det også mange som har undret seg over, inkludert meg.
Var pressekortet synlig og rollefordelingen klar? Ble timeliste for overtidsbetaling sendt til redaktøren, siden det er presisert i media at de var på jobb? Disse faktorene må på plass, for å skape klarhet, tillit, med tydelig rolleavklaring – spesielt når det er en redaktør som anklager.
Les også: Lars Petter Solås danner egen bystyregruppe
Forhastet konklusjon
Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, trekker i trådene som gjør at denne mediestormen får en konstitusjonell art. Stavrum styrer sannhetsgehalten. Som redaktør tar han regien på historien som avgjør om Solås skal politianmeldes. Bildet han maler, er med bre pensel. Alle som etter dette skal avgjøre Solås sin skjebne, må ha blitt farget av det.
Redaktør Gunnar Stavrum er ikke er ikke hvilken som helst aktør i saken. At han som redaktør har regien, med hans ansatte som part i saken, gir grobunn til å spørre om rolleblanding og habilitet.
Et større bakteppe som er konstitusjonelt og prinsipielt viktig, er hvorvidt historien i media er riktig. Hvis bildet er uriktig, kan redaktøren i en stor avis ha minimert handlingsrommet til FRP og Solås på sviktende grunnlag. Solås kan ikke forsvare seg mot Stavrums kunnskap og makt i situasjonen.
Artikkel etter artikkel, er hans historie satt fast i et spor. Ledet det til at Solås blir ekskludert fra partiet, med karantene på åtte år fra å stille som folkevalgt i FRP? Han er antagelig politisk død. Så merker også Oslo valgstyre kastene i mediestormen og forhaster seg. Ordfører og leder av valgstyret går tidlig og markant ut å forhåndsprosederer: Ja, han kan vi stryke av listen og få ut!
Les også: Hevder media har kansellert «nachspiel-politiker». Nå tar han saken til departementet
Mektige våpen
Pressen og politikere er som katt og mus i symbiose, med to forskjellige roller. Eva Sannum sier i «Tut og mediekjør» at pressen kan felle en politiker, men en politiker kan ikke felle pressen.
Pressen tar ikke fem flate øre for å stille en næringslivslederes habilitet i tvil. Da kan ikke andre lover og regler gjelde når pressens habilitet blitt bragt i tvil. Det er jo tross alt en person sitt ettermæle og liv som står på spill. Skal ens politiske karrierer legges død, må det gjøres rettferdig og transparent.
Den som er uten skyld, kan kaste den første stein. Hva om Solås ikke er elefanten i rommet, men det er Nettavisens redaktør Stavrum selv. Ord og bilder er mektige våpen – misbruk dem ikke! Dette er «Vær varsom»-plakatens grunnprinsipp, som er uthevd i fete typer.
Så, redaktør Gunnar Stavrum, har du brukt din penn, som et dødelig sverd for å lage et politisk lik?
