Man kan lett le av den paranoide, som ser verdenspolitikken som en teaterforestilling hen kan finne ut av manuset til.
Når enkeltes behov for et stabilt verdensbilde blir så sterkt at de ignorerer eller tilpasser enhver hendelse, kan det være vanskelig å holde seg for god for psykologisering. Spesielt når konklusjoner og prinsipper blir absurde.
Den smått hysteriske kampanjen mot konspirasjonsteorier utviser en slik komisk absurditet, som kommer av dens generaliserte fordømming av konspirasjonsteorier. Generaliseringen forutsetter nemlig en likestilling av teorier om at jorden er flat med ethvert utsagn om hvem som sprengte Nord Stream-ledningen.
Manglende begrepsforståelse
Kampanjens anførere er dog flinke til å nevne at de fleste tror på en eller annen konspirasjonsteori, samtidig som de understreker farene dette innebærer.
I en NDLA-tekst av redaksjonsmedarbeider Tor Ivar Utvik kan man lese: «Men de som tror på én konspirasjonsteori, er mer tilbøyelige til å tro på andre konspirasjonsteorier også, og disse teoriene har kanskje et mørkere budskap. Enkelte teorier har potensial til å bli farlige, spesielt hvis noen tror at noen har skjult den egentlig sannheten.»
Her kan man lett skimte angsten for at «pesten kan spre seg», i tillegg til artikkelforfatterens manglende forståelse for begrepet han skriver om. Enhver konspirasjonsteori innebærer at deler av sannheten holdes skjult, så siste siterte setning gir liten mening.
Det er usikkert om det også i neste avsnitt er Utviks manglende begrepsforståelse vi er vitne til. Men resultatet er i alle fall at han fortsetter å spre dumskap til norske elever: «Folkemordet på jødene (Holocaust) bygger på en antisemittisk konspirasjonsteori. Holocaust er det mest ekstreme eksempelet på hva en konspirasjonsteori kan føre til.»
Konspirasjonsteorier har helt klart spilt en rolle i antisemittismens historie, men å si at Holocaust bygger på en konspirasjonsteori blir å blande sammen et virkemiddel til å spre antisemittisme med årsaken til antisemittisme. Det hadde faktisk vært mer edruelig å påstå at årsaken til Holocaust var industrialiseringen, som muliggjorde masseutryddelsene, selv om også det hadde blitt helt feil, da man hadde sauset sammen en forutsetning med en årsak.
Holocaust ble utført av det tyske nazistpartiet, hvis oppslutning steg voldsomt etter børskrakket i 1929 (i 1928 var partiet nede i 2.8 prosent). Sett i lys av dette og at annen jødeforfølgelse har vært tett knyttet til pest, uår og andre kriser, er det mer enn rimelig å forstå jødeforfølgelsene som et resultat av nedtrykte menneskers behov for å finne en syndebukk. En slik forklaring understøttes i tillegg av Hitler selv, som skal ha uttalt at «Om ikke jødene hadde eksistert, måtte man ha funnet dem opp.»
I samme Utvik-tekst kan vi også lese om Breivik, som «hadde et svært konspiratorisk verdensbilde, og de aller fleste har tatt avstand fra handlingene hans. Denne terrorhandlingen i Norge viser hva som kan skje om konspirasjonstenkning kommer ut av kontroll.»
For å få virkeligheten til å stemme overens med teorien må deler av virkeligheten utelates. Som for eksempel at terroristen var i jevnlig kontakt med barnevernet og senere vokste opp til å bli en mislykket kapitalist. At kanalen for frustrasjonen som oppveksten skapte, ble terror, må nok heller tilskrives den tradisjonelt terroristiske, fascistiske ideologien han bekjente seg til.
Da de fleste «konspirasjonsteoretikere» på begynnelsen av 2010-tallet var livredde for at statens fullmakter skulle ekspandere enda mer som følge av terror – slik man så etter 9/11 – gir det ingen mening å forklare Breiviks politiske posisjon som «konspirasjonsteoretiker.»
Les også: Kunstig intelligens skal sensurere «hatprat» i «Call of Duty»
Skygger for faktiske ideologier
Utvik drar også frem stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2021 som et eksempel på «konspirasjonsteoriers» farlige innflytelse.
For de fleste som så bildene fra det såkalte kuppforsøket, og i tillegg før har sett en halvt seriøs slosskamp, var det klart at man hadde med tamme saker å gjøre. Om man i ettertid har sett FBI-sjefer uttale seg, eller rettere sagt ikke uttale seg, om sine egne folks rolle under det såkalte kuppet, er det åpenbart at «kuppet» bare ville ha vært et kupp i Disneyland, og neppe viser noen farer ved konspirasjonsteorier.
På mange måter minner tendensen til å forklare alt for mange hendelser som et resultat av konspirasjonsteorier, om enkelte rasisters tendens til å forklare muslimers terrorhandlinger som et resultat av islam. Forskjellen er at anti-konspirasjonsteori-kampanjen skjærer bort enda mer av virkeligheten enn rasistene – som nøyer seg med å se bort ifra sosio-økonomiske forhold – all den tid de gjør selve konspirasjonsteorien til et tankesystem på linje med marxisme, islam og så videre.
Siden konspirasjonsteori for anti-kampanjen nærmest blir en ideologi, blir for eksempel Breiviks fascisme mindre interessant.
Les også: Til forsvar for konspirasjonsteorier
Emokratiet
I tillegg til høyst tvilsomme tolkninger av begivenheter fører anti-konspirasjonsteori-kampanjen med seg en nedvurdering av dømmekraften.
Sånn sett er den en del av den øvrige emokratiske forenklingen av virkeligheten, som består i at personer, tema, standpunkt og så videre gis et stempel, som man skal reagere adekvat på. I likhet med de mest paranoide konspirasjonsteoretikerne uttrykker kampanjen en dragning mot svart-hvitt-tenkning.
Man skal reagere i tråd med stemplets status: bra eller dårlig, konspirasjonsteori eller trygt, dypstatspropaganda eller sannhet.
