«Nå skal vi feire,» utbrøt generalsekretær i Norsk redaktørforening (NR), Reidun Kjelling Nybø, da hun hørte nyheten.
Onsdag valgte nemlig regjeringen å droppe et svært omstridt forslag om å innstramme lov om rett til innsyn i dokument i offentlig virksomhet.
Forslaget ville gjort at regjeringen og departementene kunne skjult mer av sin interne kommunikasjon. Slik ville det blitt mye vanskeligere for journalister og andre å få oversikt over hva myndighetene foretar seg. Til og med interne dokumenters blotte eksistens ville blitt hemmeligholdt.
Naturlig nok var motstanden stor fra aktører som Redaktørforeningen og Presseforbundet, men i mediene druknet saken litt i mengden. «Offentlighetsloven» og «innsyn» er ikke de mest sexy ordene som får folk til å klikke på nyhetssaker.
Høringsrunden beskrives likevel som «knusende». Forslaget ble slaktet av det store flertallet av høringsinstanser. I et debattinnlegg i Aftenposten 16. september fikk regjeringen streng beskjed om å skrote forslaget fra de tidlgiere stortingsrepresentantene Dag Terje Andersen (AP), Karin Andersen (SV), Per-Kristian Foss (H), Trine Skei Grande (V), Siv Jensen (FRP), Martin Kolberg (AP), samt generalsekretær i Norsk presseforbund, Elin Floberghagen og leder i Pressens offentlighetsutvalg, Tron Strand.
Det var altså på sin plass at forslaget ble droppet. Men til tross for den massive motstanden var det langt fra selvsagt at dette skulle skje.
Les også: Vi kan ikke tillate at folk kanselleres som følge av påstander i mediene
Ingen gikk til valg på mindre åpenhet
«Ett skritt nærmere en dystopisk fremtid,» skrev Subjekt da regjeringen tidligere i år ville gi PST og E-tjenesten drastisk utvidet rett til masseovervåkning av befolkningen. Også da var motstanden massiv, fra aktører som Tekna, Datatilsynet, Norges institusjon for menneskerettigheter og Advokatforeningen. Likevel ble forslaget vedtatt.
Hvorfor gikk det annerledes denne gangen? Neppe fordi forslaget om innstramminger i offentlighetsloven var betydelig mer kritikkverdig enn økt masseovervåkning av befolkningen.
Kanskje kan det ha en sammenheng med de siste månedenes mange habilitetsskandaler. Er regjeringen inhabil i spørsmålet om hvor mye befolkningen skal ha innsyn i av deres kommunikasjon? Det er et relevant spørsmål. Det er jo ikke akkurat slik at «mindre åpenhet» var en sentral valgkampsak for noen av regjeringspartiene.
Les også: Hjelp, jeg er førstegangsvelger. Men føler at ingen av partiene fortjener min tillit
Metoo for habilitetsspørsmål
Endringer i offentlighetsloven, masseovervåkning og habilitetssakene er selvsagt vidt forskjellige saker. Likheten er at de handler om tillit.
I Norge har vi generelt svært høy tillit til hverandre og til myndighetene. Vi antar at folk flest snakker sant. Denne tilliten bør hverken folket eller politikerne ta for gitt.
«Tilliten til norske topp-politikere er på et bunnivå,» skrev NRK i 2019. Vi tviler på at habilitetssakene med Tonje Brenna (AP), Anette Trettebergstuen (AP), Ola Borten Moe (SP) og Erna Solberg (H) har gjort saken bedre.
I samme periode som befolkningens tillit til politikerne har fått seg en knekk, har politikerne begynt å vise befolkningen mindre tillit. Vi må finne oss i å bli overvåket, og vi skulle ikke lenger få gå regjeringens kommunikasjon etter i sømmene.
Regjeringen ville ikke selv bli overvåket av befolkningen, men de siste månedenes habilitetsskandaler viser at slik årvåkenhet er nødvendig. Ideelt sett skal vanlige folk ha personvern og privatliv, mens makteliten burde spille med åpne kort. Den siste utviklingen har gått feil feil retning. Det finnes grenser for hvor langt denne strikken kan tøyes.
«Vi aner konturene av et metoo for habilitetsspørsmål,» skriver kommentator i Morgenbladet, Maria Berg Reinertsen. Det kommer stadig nye avsløringer, og flere politikere tenker at dette kanskje gjelder «meg og». Det er på høy tid. Tilliten vi har i Norge er verdifull, fordi den gjør kommunikasjon og handel mer sømløs. Men den er skadelig om ikke maktpersoner gjør seg fortjent til den.
At vi komme gjennom dette med en mer kritisk befolkning og en elite som er mer varsom med å bryte skrevne og uskrevne regler, er det best tenkelige utfallet. Det verst tenkelige er at vi ikke lærer noen ting.
