Kvinner i akademia har lagt frem spørsmål knyttet til innføringen av kjønnsidentitet i lovverket. Konkrete spørsmål de fortsatt ikke har fått svar på.
Problemstillinger akademikere som Anne Kalvig og Kamilla Aslaksen reiser, møtes med tilsvar om kommentarfeltene og «tonen» i debatten i stedet for de fremlagte problemstillingene.
Denne ignoreringen er også påfallende fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og deres spesialrådgiver, Anine Kierulf, som i debatten om kjønn og kjønnsidentitet har på seg mange hatter.
Et angrep på kvinners menneskerettigheter
WHRC Norge er del av en internasjonal kampanje som minner om Kvinnekonvensjonen og kvinners internasjonale menneskerettigheter basert på biologisk kjønn.
Ved å inkludere menn som kvinner har man i prinsippet åpnet for at enhver mann skal kunne telle og regnes som kvinne, og ved det åpnet opp for at det er jenter og kvinner som er den diskriminerende part om de avviser dette. Det er både et grovt brudd på kvinners menneskerettigheter og en avvisning av kvinner som en biologisk realitet og egenart. Hvordan kunne det skje?
NIM skal fremme og beskytte menneskerettighetene nasjonalt og er (på papiret) et uavhengig, offentlig organ som organisatorisk er finansiert og underlagt Stortinget. Anine Kierulf var fagdirektør fra 2017-19 og er nå spesialrådgiver samme sted. Hun er også styremedlem i Fritt ord, en stiftelse som deler ut økonomiske midler til prosjekter innen journalistikk, kunst og kultur.
NIM, representert ved Kierulf, ga på en høring i 2020 uttrykk for at de ikke så noe i veien for at kjønnsidentitet kunne inkluderes i hatparagrafen (§185). Kierulf ledet i 2021 også regjeringens ytringsfrihetsutvalg som skulle se på ytringsklimaet innen akademia, og blir ofte brukt av media i spørsmål som angår ytringsfrihet.
Kierulf sitter altså på begge sider av bordet. Hun er for kjønnsidentitet i lovverket, samtidig som hun skal være eksperten som objektivt skal vurdere ytringsfriheten i akademia. En ytringsfrihet mange kvinner erfarer innskrenket grunnet inkludering av kjønnsidentitet i lovverket.
Anne Kalvig og Marianne Brattgjerd har fremlagt konkrete eksempler på at Kierulf har støttet opp om skeiv kjønnstro og transaktivisme i sosiale medier. Så er virkelig Kierulf objektiv i saker som gjelder ytringsfrihet, lovverk og menneskerettigheter knyttet til kjønn/kjønnsidentitet?
En svært selektiv samtale
Innføringen av kjønnsidentitet i lovverket og samfunnet vårt har medført konsekvenser og konflikter beskrevet av Christina Ellingsen, Anne Kalvig, Kamilla Aslaksen, Aud Farstad, Marit Bruset, Marianne Brattgjerd, meg selv og Jenny Klinge (SP).
Kierulf og NIM er godt kjent med perspektivene vi har lagt frem og begrunnet i publiserte artikler. Når personer og organisasjoner med politisk makt og ressurser ignorerer åpenbare, artikulerte og faktiske konflikter, gjør de seg selv inkompetente.
Det er spesielt alvorlig at NIM som har i oppdrag å overvåke menneskerettigheter i Norge, ignorerer kvinners stemmer. På New Zealand har samme ignoranse ført til at det er ulovlig for lesbiske å organisere arrangementer som ikke er åpne for menn som identifiserer seg som lesbiske. I Storbritannia blir arrangementer dedikert til lesbiske kansellert, og lesbiske arrangører beskrevet i den skeive regnbuens svært fargerike språkdrakt.
Til panelsamtalen «Menneskerettigheter i hagen – skeives rettigheter» inviterte NIM to profilerte homofile menn til en samtale om hvordan det står til med «skeives» rettigheter. Anine Kierulf leder og deltar i samtalen, der NIM og de profilerte homsene gir uttrykk for at motstanden mot Pride og foreningen Fri handler om forhold i USA og folks fordommer og misforståelser. Om bare folk kunne lese vårt program, sier den gang Fri-leder Inge A. Gjestvang. Som om kvinnene jeg snakker om, ikke har gjort det.
Det som har skjedd, som ingen i NIM-samtalen nevner, er at lov om endring av juridisk kjønn ble iverksatt i 2016 og at kjønnsidentitet ble inkludert i hatparagrafen i 2020. I tillegg er forslag til forbud mot konverteringsterapi og forslag om å innføre en tredje kjønnskategori lagt på bordet. Parallelt med dette er befolkningen siden 2016 pålagt og kurset i en skeiv kjønnstro mange av oss ikke ønsker å trekkes inn i eller bli del av.
Les også: Det aller verste aktivistene vet, er moderat kritikk av Pride
Skeiv kjønnsideologi er blitt et alvorlig problem
Innføringen av kjønnsidentitet i lovverket har medført konkrete konflikter som må løses.
Menn i kvinneidrett, menn i kvinnefengsler, ny-språk, og lesbiske som fremstilles som hatefulle transfober fordi vi påpeker at menn ikke kan være lesbiske. Loven har gitt barn på seks år mulighet til å endre juridisk kjønn mot (en av) sine foreldres vilje, ført til kanselleringer, politianmeldelser og angiveri, og mange sier de kjenner på en redusert ytringsvilje grunnet frykt for represalier.
NIM burde vært de første til å gjenkjenne, problematisere, identifisere, definere og adressere hvordan jenter og kvinners menneskerettigheter påvirkes av nettopp skeiv kjønnstro/-ideologi. Hvorfor gjør de ikke det?
Hagesamtalen til NIM er et skoleeksempel på hvordan NIMs styre og fagstab med «eksperter» er ute av stand til å ta innover seg de reelle konsekvenser kvinner som minner om barn og kvinners menneskerettigheter, har lagt på bordet. NIM fremstår også som ute av stand til å ta innover seg debatten som har foregått i akademia og media. Det går utover jenter, arbeidstakere, barn, familier og vår felles forståelse av hva kjønn og homofili er og ikke er.
Les også: Hat, haram og hærverk i regnbuegaten
Når skal vi møtes?
Når ideelle organisasjoner og institusjoner finansiert av Stortinget opptrer ukritisk til den omveltende skeive kjønnspolitikken, svikter de sitt oppdrag. Spesielt alvorlig blir den unisone ukritiskheten når det er snakk om menneskerettigheter og nye lover som påvirker hele befolkningen.
Slik jeg ser det, sa Anne Kalvig opp sin professorstilling ved Universitetet i Stavanger fordi hun forventer en standard universitetet ikke kan innfri. NIM og Kierulf innfrir heller ikke, for NIM sitt oppdrag er å overvåke menneskerettighetene.
For å sikre at jenter og kvinner fikk samme menneskerettigheter som menn, erkjente FN at en egen konvensjon om kvinners rettigheter var nødvendig. NIM og Kierulf har ignorert kvinner, og da også lesbiske kvinner som har løftet opp konkrete problemstillinger jenter og kvinner over hele verden erfarer i møte med menn som identifiserer seg som kvinner, og skeive organisasjoner og aktivister som jakter ned de kvinnene som tar kampen.
Men NIM er ikke alene – så å si alle som har som jobb å årvåkent ivareta menneskerettighetene, har unnlatt å utrede hvordan lovverk knyttet til kjønnsidentitet berører jenter, kvinner og da også homofile jenter/kvinner.
Så når skal vi møtes og snakke om hvordan jenter og kvinner blir berørt av kjønnstro og inkluderingen av kjønnsidentitet i Norge og verden, NIM?
