I det siste har spørsmål om den kunsthistoriske kompetanse ved Norges kunstmuseer blusset opp. Diskusjonen har et absurd preg: At en så viktig del av Norges kulturarv, som vår historiske billedkunst, ikke skal forvaltes av dem som har greie på den, er uforståelig.
At man ikke fant frem til en ny direktør ved Munchmuseet med kunsthistorisk kompetanse i 2010, vakte reaksjoner. Stein Olav Henrichsen ble vurdert som en strategisk kapasitet av de som ansatte ham. Henrichsen er utdannet musiker og hadde blant annet vært styreleder i stiftelsen Ultima Music Festival i flere år. Ansettelsen ble av kritikerne sett på som uforståelig og arrogant. Billedkunstner og professor Wenche Gulbransen sa i denne anledning at «man får litt følelsen av og til at mangel på kompetanse er kompetanse i seg selv».
Også da avgjørelsen om å ansette pianisten Ingrid Røynesdal som ny direktør for Nasjonalmuseet ble kunngjort i 2023, reagerte kunstkritikerne på den ansattes manglende kunstfaglige innsikt. Røynesdal er utdannet statsviter og klassisk pianist. Hennes år som direktør for Oslo filharmonien, fra 2013–2023, ble fremhevet av de som støttet henne.
Disse ansettelsene, og flere tilsvarende, kan forklares ved reformbølgen innen den offentlige administrasjon som gikk over verden i de to siste tiårene av det 20. århundre, kalt New public management (NPM).
Les også: Det er for sent å demonstrere for Y-blokken
Lite forskning
NPM-reformistene fant forbilder innen privat sektor. Ansvarlig økonomistyring var idealet, profitt et annet.
Styringsprinsippene bak NPM har virket begrensende på kunstmuseenes aktivitet knyttet til kunstsamlingene. Og den har gjort kunsthistorikere overflødige ved kunstmuseene i Norge.
To trekk må fremheves for å forklare frakoplingen av den kunstfaglige erfaring: For det første har troen på ledelse per se vokst seg sterk i de siste år. For det andre har begrepet «kurator» slått an. Kurator kan, slik jeg ser det, være en frilans kunstformidler på siden av det etablerte fagfeltet. Hva skal vi med kjedelige kunsthistorikere når vi har denne typen fristilte genier?
Munchmuseets nye direktør fra 2022, Tone Hansen, er et eksempel: hun ser på seg selv som billedkunstner, kunstskribent og kurator. Kunstkritikerne mente heller ikke hun hadde den nødvendige kunsthistoriske ballast.
Kunstmuseenes sentrale arbeidsområder står i motsetning til denne utviklingen: Kunstmuseenes kjerneområder er ervervelse og bevaring av en kunstsamling; Samlingen danner utgangspunkt for museets forskningsprogram, som danner grunnlaget for institusjonens formidlingsaktivitet gjennom utstillinger og publikasjoner med mer. Denne aktiviteten utgjør definisjonen av hva et kunstmuseum skal være. Den forutsetter et godt kunsthistorisk miljø som setter premissene for kunstmuseenes aktivitet. De fleste siviliserte land vil se på utgiftene til denne nasjonsbyggende virksomheten som helt nødvendige.
Så vidt jeg kan se, har det vært lite relevant forskning ved Munchmuseet i de siste ti år. Det vil si prosjekter som kan kaste lys over Edvard Munchs kunst. Dertil har nok utstillingsaktiviteten i denne tiden vært for heftig. Museet har satset på en praksis med å invitere samtidskunstnere som det mener står Edvard Munch spesielt nær. Eventuelt finne frem til historiske utstillinger ut i fra samme begrunnelse. En kostbar utstillingsaktivitet har umuliggjort forskning ved institusjonen. Allikevel hevder museet i sine meddelelser at det satser på forskning og spesielt innen restaureringsarbeidet.
En av de siste av denne typen utstillinger er den med Marianne Bratteli som åpnet tidligere i år. Hva Brattelis kunst har med Munch å gjøre, er vanskelig å få øye på.
Hvilken prestisje ligger det ikke i en slik separatutstilling? Men mistanker rundt upariskhet kan lett oppstå. For å motvirke dette oppretter kunstinstitusjonene gjerne fagkomiteer eller juryer. Ved Munchmuseet er ikke direktøren ansvarlig for sine utstillingsprosjekter overfor noen, ikke engang et styre.
Forandringene i kunstmuseenes ledelse vil vise seg i at deres tilknytning til universitetene blir svekket. Deres betydning som kollektiv hukommelse vil forsvinne. Fokus vil flytte seg mot kunstopplevelser knyttet til utstillinger. For å si det enkelt: Det vil skje en metamorfose der kunstmuseene gradvis vil forvandles til kunstgallerier.
Man vil bli fristet til å selge ut kunstmuseenes samlinger. Dette er sjarlatanenes tid!
Les også: Vi lever i en dekadent tid. Det er underkommunisert i samtalen om kunst
Et nytt museum
Når vi ser tilbake på de siste tiårs utvikling innen særlig maleriet i Norge, blir vi slått av hvilken gullalder vi har gjennomlevd.
Denne glanstiden startet med gjennombruddet av den nonfigurative/abstrakte kunsten i 1960-årene, og ble ytterlig styrket med nyfigurasjonen på 1980-tallet. Etter min mening åpner denne epoken opp for å bruke det gamle Nasjonalgalleriet til noe fornuftig: Fyll det med denne fantastiske kunsten! Det nye Nasjonalgalleriet mener jeg i tilfelle kan kalles et epokemuseum. Dette bør skje i regi av Nasjonalmuseet, hvor jo plassen alt er sprengt!
Gjort på riktig måte vil det gamle museet på ny skinne og tiltrekke seg besøkende, i stedet for å fremstå som dagens spøkelse. Men skal epokemuseet lykkes, må det etableres en kunstfaglig ledelse for museet.
Nok en ledelse med sjarlataner er en fornærmelse.
