Det er knallharde tider for de små og frittstående mediene.
Bare den siste uken har motemagasinet Melk og honning og det feministiske magasinet Altså gått konkurs. Mange verdsatte hva de bidro med. Begge fortjente å eksistere. Nå er de blitt utkonkurrert eller spist opp av konserngiganter, som utnytter stadig flere av stordriftsfordelene.
Magasiner som Altså bidro til mediemangfoldet. Redaktør og gründer Ida Eliassen ble hedret med Redaktørforeningens pris, Årets nyskaper, i 2021. På toppen hadde de 9.000 abonnenter.
Slike frittstående og uavhengige medier har (eller hadde) tydelige profiler svært forskjellige fra konsernmediene, som i mine øyne bare ligner mer og mer på hverandre.
Selv benekter de dette, men selvfølgelig blir de likere og likere. Journalister kontakter meg stadig oftere fra konsern-e-post-adresser (@amedia.no, @schibsted.com, etc.) og publiserer den samme artikkelen i mange forskjellige medier. De kaller det «innholdsdeling», men i praksis er det svekking av medietilbudet de holder på med. Drar du det langt nok, blir alle aviser helt like – det er i motsatt retning vi må gå for å sikre debatt, ytringsmangfold og demokrati.
Medier skal ha ulike strategier, konkurrere mot hverandre og kjempe om å presentere ulike perspektiver. Konkurransen blir mildere og mildere når de i praksis blir kollegaer, fremfor konkurrenter.
Les også: Melk og honning er konkurs
Over fire av fem aviser eies av konserner
Konsernavisene blir alle silt gjennom den samme layouten og det samme publiseringssystemet.
De deler innsikt med hverandre om hvilke typer saker som går bra. Jeg unner alle medier å være effektive, men at konkurrerende medier, som publiserer journalistikk ut ifra ulik innsikt, og som måles etter ulike kriterier, blir færre, er meget dårlig nytt for demokrati og mediemangfold. Konsekvensen er selvforsterkende, da de store får enda større stordriftsfordeler, som videre presser ut de små.
Nå eies 81 prosent (!) av norske medier av et konsern. De tre største mediekonsernene i Norge – Schibsted, Amedia og Polaris – eier 71 prosent av det norske avisopplaget. De største blir bare større og større – maktkonsentrasjonen øker.
I Norge har vi en redaktørplakat som sikrer redaksjonell uavhengighet fra eiernes interesser. Den skal vi være stolte av. Dessverre er insentivene for det motsatte minst like sterke.
Norske mediekonserner sies å være opptatt av å gi redaktørene frihet og ansvar, samt stimulere til ulikhet. Likevel ser vi langt sterkere krefter som kjemper for det motsatte, og vi hører stadig om forstemmende eierinvolvering i norske redaktørforhold. Jeg kan forurolige deg med at det her finnes mørketall – ifølge andre, nettopp konsernansatte redaktører.
Motsatsen er redaktøreide medier, men de er virkelig forsvinnende få. Med andre ord er det grunn til bekymring når tre eiere kontrollerer nærmere tre fjerdedeler av det norske avisopplaget. Samfunnet blir best når det blir informert fra flest og ikke færrest mulig kilder.
Les også: Altså er konkurs
En demokratisk nødvendighet
Tirsdag ble jeg gjenvalgt til styremedlem i Oslo redaktørforening, og jeg må takke for tilliten. Både der og utenfor vil jeg kjempe for særlig de frittstående mediene og for mediemangfoldet.
De frittstående mediene opptar meg sterkt, og de bør engasjere deg også.
Hva kan du som leser og medborger gjøre?
Velg å annonsere i og abonnere på frittstående medier. Det har med demokrati, faktakontroll og mediemangfold å gjøre. Lite er viktigere i tiden fremover.
Du selv belønnes med nye og utfordrende perspektiver. Også de store blir bedre av å reelt sett utfordres.
Her er noen av mine favorittaviser, frittstående er de også:
· Subjekt
· Klassekampen
· Minerva
