Kjære kolleger! Det er på tide å slutte med sytingen: vi må brette opp ermene og ta grep på egen hånd!
Debatten om den klassisk figurative billedkunstens posisjon i norsk offentlighet har blusset opp med jevne mellomrom helt siden 60-tallet. Oppfattelsen av at det forekommer en systematisk undertrykkelse av det klassisk figurative formspråk, kan man trygt si at er en vedtatt grunnpilar i brorparten av klassisk figurative kunstneres bevissthet.
Selv ble jeg oppdratt til å bli bevisst på dette da jeg kom inn i den klassisk figurative verdenen i en alder av 13–14 år. Jeg ble gjort bevisst på skjevfordeling i offentlige utsmykningsoppdrag, stipendordninger som nær sagt aldri gavner klassisk figurativ kunst, fullstendig fravær av skoletilbud, manglende museumsinnkjøp av ny norsk klassisk figurativ kunst og så videre.
Det er med andre ord riktig ille å ha en klassisk figurativ «legning» som norsk billedkunstner. Men jeg tror at dette – i alle fall til dels – er vår egen skyld.
Kommersiell suksess
Etter å ha tatt del i denne debatten siden min spede ungdom har jeg begynt å innse at denne strategien, med jevne strømmer av kronikkbølger, faktisk ikke fører til noen reell endring i den klassisk figurative kunstens posisjon.
Jeg har dessuten opplevd det som svært demotiverende og ansvarsfraskrivende – i verste fall infantilt – å skulle fortsette bjeffingen mot «bukken som passer havresekken» og kreve at «systemet» skal skjenke oss det vi behøver.
Jeg tror ikke nødvendigvis det er de store institusjonene som er problemet, men manglende samarbeidsvilje og organiseringsevne innad i det klassisk figurative miljøet. Jeg mener vi må skjenke oss selv.
Det er viktig å presisere at det er riktig og faktuelt at klassisk figurativ kunst ikke representeres i stipendordninger, utsmykningsoppdrag, utdanningsinstitusjoner, museumsinnkjøp og alt som er, og at dette er svært problematisk.
Men rent kommersielt, og blant «vanlige folk», er den klassisk figurative kunsten en soleklar favoritt. Som Jonas Vilberg trekker frem i en kronikk i NRK, gjorde Nasjonalmuseet stor suksess med en Harriet Backer-utstilling som trakk over 100.000 besøkende. TV-programmet «Portrettmesterskapet» var omtrent like populært som «Skal vi danse». Jeg tror vi må innse at det er på høy tid å slutte med sytingen.
Det fungerer beviselig ikke. Vi må bytte strategi. Vi må brette opp ermene og ta grep på egen hånd.
Les også: Han stakk av med pengene og kalte det kunst. Nå får han beholde alt – og mer til
Samarbeid gir makt
Vi har flere store klassiske kunstnere i vårt land som har gjort nettopp dette.
Jeg kan blant andre nevne Vebjørn og Eimund Sands fantastiske og hederlige «Roseslottet», Odd Nerdrums egen malerskole, Karl Erik Harr sitt nyåpnede museum på Kjerringøy, og British Museums innkjøp av flere betydelige tegninger av Sverre Malling.
Dette er eksempler på innflytelsesrike skikkelser som har brettet opp ermene, fokusert på å spesialisere sitt håndverk og vært dyktige på å danne egne nettverk. Konsekvensen har vært stor suksess hva gjelder besøkstall, salg og utdannelse med mer – ofte større enn modernistenes suksess.
Greier vi å heve oss over mindre ideologiske forskjeller og et tilsynelatende individfokus, kunne det klassisk figurative vært i mye sterkere stand, rent formelt. Jeg tror at samtidskunstens offentlige posisjon i stor grad handler om organisering og samarbeid fremfor en bevisst undertrykkelse – essensielle egenskaper som mangler blant et stadig atomisert klassisk figurativt miljø dersom man ønsker å gjøre endring.
Derfor er min oppfordring til mine kjære kolleger: vi må ikke la oss demotiveres og umyndiggjøres. En og en er vi små, men vi er mange og mektige når vi samarbeider og organiserer oss.
Les også: Tandes tenketank: Trenger kunstfeltet sitt eget arkitekturopprør?
En organisasjon
I første omgang kunne vi gått sammen og dannet en klassisk figurativ kunstnerorganisasjon.
Hadde man greid å rekruttere 200 medlemmer (som er et svært beskjedent anslag) som måtte betale 1.000–2.000 kroner i årskontingent, kunne summen for eksempel ha gått til å organisere vår egen høstutstilling.
Vi kunne leid et stort lokale, ansatt en fagjury, markedsført utstillingen og virkelig satt den klassisk figurative kunsten på kartet. Dette er mye enklere enn hva vi skal ha det til.
Vi kan ikke sitte på hver vår kant og skrive og dele kronikker. Det fungerer ikke. Vi må ta ansvar og organisere oss!
