Da israelsk politikk dreide mot høyre etter den andre intifadaen (2000-2005), forsøkte økonom og teknokrat Salam Fayyad – først som finansminister og deretter som statsminister – å bygge opp institusjoner, infrastruktur og økonomi i det palestinske samfunnet for å skape et grunnlag for en selvstendig stat.
Arbeidet var tilsynelatende så vellykket at en FN-rapport i 2011 slo fast at de palestinske selvstyremyndighetene nå var i stand til å regjere en selvstendig palestinsk stat.
I april 2013 gikk imidlertid Salam Fayyad av. I et intervju med Ezra Klein i New York Times i februar i år innrømmer Fayyad at bakgrunnen for hans avgang like mye skyldes motstand internt som uvilje mot å finne politiske løsninger fra israelsk side.
Et splittet samfunn
Selv etter at Fayyads regjering hadde lyktes i å redusere volden og terroren i de palestinske områdene, fortsatte Israel med militære raid inn i den urbane A-sonen, der selvstyremyndighetene i henhold til Oslo-avtalen skulle ha full jurisdiksjon. Fayyads avgang som statsminister i 2013 skyldtes imidlertid også skarpe konflikter mellom ministre og maktpersoner på palestinsk side, som kom til uttrykk blant annet gjennom voldelig mobilisering mot innkrevingen av inntektsskatt.
Fayyad ville gjøre som sionistene, som hadde lagt grunnlaget for sin statsdannelse gjennom et systematisk arbeid med å bygge statsbærende institusjoner. Under den britiske mandatperioden hadde sionistene selv skattefinansiert egne sivile institusjoner, inkludert skole og utdanning.
Forutsetningen for at Israel kunne bli en stabil og velfungerende stat, var i tillegg en samfunnskontrakt mellom de styrende og de styrte, forankret i en distinkt etnonasjonal identitet.
Det Salam Fayyad ikke i tilstrekkelig grad forsto, var at palestinerne ikke hadde de samme forutsetningene for å gjenta suksesshistorien til de jødiske sionistene. Palestinerne er ikke bare splittet i fraksjoner, som har ligget i en mer eller mindre åpen borgerkrig med hverandre. Det palestinske samfunnet er i bunn og grunn et klan- og stammesamfunn.
Les også: Norge trenger flere barn. Lavere skatter til foreldre kan være løsningen
Klanstrukturen er systematisk
Terror- og ekstremismeforsker Glenn E. Robinson utarbeidet i 2008 en oversikt over de viktigste stammene, klanene og notabiliteten (innflytelsesrike familier) i de palestinske områdene.
Hovedpoenget til både Robinson og andre forskere er at klanstrukturen er et systematisk trekk ved befolkningen i Palestina. Det er i tillegg snakk om et veldig broket bilde med stadig skiftende allianser, der en og samme klan kan ha medlemmer i ulike militser med bånd til både Hamas og Fatah. Klanene spiller på ulike politiske hester hele tiden – de bedriver en form for diversifisering for å redusere den politiske risikoen.
Den politiske eliten rund Yasser Arafat som vendte tilbake til Gaza i 1994, som del av Oslo-prosessen, var bærere av et nasjonalt prosjekt. De hadde bare en svak tilknytning til de mektige klanene i det palestinske samfunnet, oppvokst som de var i fattige flyktningleirer, og med et langt opphold i eksil i Tunis etter at PLO hadde blitt kastet ut av Libanon.
Denne typen politisk elite kjenner vi fra de europeiske koloniene, der en selvbestaltet avantgarde vendte tilbake til klan-, stamme- eller kastesamfunn med revolusjonære vestlige ideer om nasjonalisme, sosialisme og marxisme. Da ideologiene imidlertid heller ikke i Palestina hadde noen sosiologisk forankring, ble resultatet at de palestinske selvstyremyndighetene kom til å fungere som et patron-klient-system under gudfaren, Yasser Arafat.
At klanene kunne få ny makt, skyldes ikke minst at Arafat konkluderte med at den avtalen han hadde inngått med den israelske statsministeren, Yitzhak Rabin, ikke ville gi de ønskede resultatene. Israel var ikke interessert i palestinsk selvstendighet, bare begrenset selvstyre. Arafat bestemte seg derfor for å slå inn på den linjen PLO hadde lagt seg på tidligere, under hans opphold i ulike arabiske land: en desentralisering av beslutningsmyndigheten med et skinn av anarki.
Følgen var at lokalt planlagte terrorangrep mot Israel økte, samtidig som Arafat kunne hevde at han hadde mistet kontrollen og derfor ikke kunne holdes ansvarlig. Mens Arafats folk fortsatt kunne ha status som mellommenn mellom den palestinske og den israelske økonomien – og kunne fortsette å fylle lommene sine – ble deres faktiske kontroll på bakken i Gaza eller i Betlehem og i andre byer på Vestbredden undergravd.
Resultatet var en styringskrise. De palestinske selvstyremyndighetene greide ikke å opprettholde hverken kommunale tjenester eller lov og orden, og tomrommet ble fylt av de gamle klanene.
Selvutnevnte krigsherrer
Ved utbruddet av den andre intifadaen i 2000 hadde klanene allerede posisjonert seg som de mest effektive lokale styringsstrukturene til å ta seg av de sultne og forsvare de svake med egne militser.
Dette utviklingstrekket i det palestinske samfunnet ble ifølge den israelske historikeren, Dror Ze’evi, oversett av mange analytikere, som i stedet festet seg ved at en ny generasjon av unge, militante aktivister steg frem og overtok etter den gamle garden rundt Arafat.
Den andre intifadaen førte også til en pulverisering av sikkerhetstjenesten til de palestinske selvstyremyndighetene. Sikkerhetsapparatet ble splittet opp i fraksjoner og smågrupper, som ble ledet av lokale kommandanter. I virkeligheten dreide det seg ofte om selvutnevnte krigsherrer, kjeltringer og bøller. Om disse bevæpnede gruppene primært utførte ordensfunksjoner, kjempet mot okkupasjonen, sloss mot lokale rivaler eller stort sett opptrådte som kriminelle gjenger, var til slutt umulig å si.
Skulle de palestinske selvstyremyndighetene med Salam Fayyad i spissen ha greid å rydde opp i dette voldelige kaoset, måtte de ha brukt de diktatoriske metodene Hamas i Gaza benyttet seg av. Fayyad var imidlertid en vestlig utdannet teknokrat. Salam Fayyad ble derfor et offer for de indre motsetningene i det palestinske klansamfunnet, like mye som hans prosjekt ble sabotert av den nye israelske sentrum-høyre koalisjonsregjeringen, som kom til makten i 2009, ledet av Benjamin Netanyahu.
Les også: I Norge blir fremtidens lærere indoktrinert i kritisk raseteori
En ny mislykket stat?
Klansamfunn er et begrep som det er fruktbart å bruke om de palestinske områdene. Fordi klanlojaliteten og æreskodeksene er knyttet til ekteskaps- og arvereglene i den arabiske storfamilien, så forsvinner ikke disse sosiale båndene selv om samfunnet moderniseres.
Klanene har i dag både leger, ingeniører og advokater blant sine medlemmer, og forgreninger til diasporaen. Klanene forvalter finansielle fond, driver NGO-er og samarbeider med alle politiske grupper, såfremt det tjener de familiære interessene.
Klanene og storfamiliene har en enestående evne til å endre seg med tiden og tilpasse seg skiftende forhold, nettopp fordi de ivaretar grunnleggende menneskelige behov for sikkerhet, trygghet og tilhørighet, som hverken staten eller foreninger i sivilsamfunnet har kunnet sikre bedre og mer effektivt.
Å bygge styringsstrukturer som overskrider de dominerende klanlojalitene er forsiktig uttrykt utfordrende, noe både Arafat og Fayyad fikk erfare. Hvilke tanker hadde områdeekspertene i Utenriksdepartementet gjort seg om disse historisk nedslående erfaringene før de anbefalte å anerkjenne Palestina?
Rommer ikke en forhastet fremskynding av en palestinsk statsdannelse en fare for at institusjonene blir kapret av de kreftene i samfunnet med mest voldskapital?
Det er fare for at Palestina kan bli en ny mislykket stat på linje med Libanon, Syria og Irak, der Iran vil kunne øke sin innflytelse.