Vestens engasjement har svekket Ukraina. Det er på tide å tenke nytt

Vestens forsøk på å straffe Russland har fungert mot sin hensikt. Her er avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg og Russlands president, Vladimir Putin, ved en tidligere anledning. (Foto: AP Photo/RIA-Novosti, Alexei Nikolsky, Pool.)
Vestens forsøk på å straffe Russland har fungert mot sin hensikt. Her er avtroppende Nato-sjef Jens Stoltenberg og Russlands president, Vladimir Putin, ved en tidligere anledning. (Foto: AP Photo/RIA-Novosti, Alexei Nikolsky, Pool.)
Russlands økonomi vokser, mens Vesten feiler på «alle» geopolitiske fronter, skriver Eirik Kjønnøy.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Krigen i Ukraina har vart i et kvart tiår og utviklingen har ikke gått Ukraina og Vestens vei. Russland har heller styrket enn svekket sin geopolitiske posisjon og man bør få en ende på krigen.

Etter snart å ha vart i et kvart tiår tyder flere ting på at man bør få en ende på krigen i Ukraina. Muligens burde man begynt tidligere. For til nå har ikke utviklingen gått Ukraina og Vestens vei, og lite tyder på at ting vil bli bedre av at krigen fortsetter. Russland har heller styrket enn svekket sin geopolitiske posisjon, mens Ukraina mangler både folk og ammunisjon.

Geopolitikk – de harde realitetene

Målet om å isolere Russland politisk og ødelegge landet økonomisk har åpenbart feilet, ettersom russisk økonomi vokser. Samtidig som Brics har fått flere medlemmer. Iran, Egypt, Etiopia, De Forente Arabiske Emiratene og Saudi-Arabias inntreden i Russlands egen handelsblokk taler ikke om et isolert Russland slik flere drømte om for 2,5 år siden.

Ei heller taler det til Vestens fordel at Saudi-Arabia er på talefot med den gamle erkefienden Iran og truer med å dumpe europeisk gjeld om EU og USA går videre med planene om å konfiskere russiske valutareserver. Oppå dette har flere land startet å handle i annen valuta enn dollar, og Tyskland har sett vedvarende økonomiske problemer, knyttet til blant annet bortfallet av russisk gass.

Legger man til at Mali, Niger og Burkina-Faso har gått sammen i en allianse for frigjøre seg fra Vestlig (nærmere bestemt fransk) dominans, kan man si at Vesten feiler på alle geopolitiske fronter. Krigen i Ukraina er i så måte intet unntak. Allerede i 2022 kunne man lese om at Vesten ikke var i stand til å produsere nok granater for å dekke Ukrainas behov. I mars i år kunne en kilde fra europeisk etterretning fortelle CNN at Russland produserte nesten tre ganger så mange granater som EU og USA til sammen.

Annonse
Ukraina, ukrainsk, ukrainske soldater. (Foto: Reuters/Kai Pfaffenbach.)
Russland må skrape bøtten for å få nok soldater. (Foto: Reuters/Kai Pfaffenbach.)

For få soldater

Om man hadde nok granater å sende spørs det likevel om det ville ha hjulpet. For å lykkes med den annonserte mobiliseringen av 500.000 folk har myndighetene i Kiev sett seg nødt til å gjøre det lovpålagt for alle mannlige innbyggere mellom 18 og 60 å registrere seg, mens deres allierte i Litauen og Polen har sagt seg ville til å hjelpe til. Polen vil hjelpe med å sende hjem ukrainske menn i vernepliktig alder, mens Litauen vil bidra med å nekte dem sosiale ytelser.

Det er som sagt heller ikke alle hjemme i Ukraina som er motiverte, og i denne BBC-videoen får man blant annet høre om et bryllup hvor kun halvparten av gjestene dukket opp i frykt fortvangsinnrullering. Når myndighetene ser seg nødt til tvinge krigsflyktninger og øvrige militærnektere til fronten, sier det seg selv at de har altfor få soldater.

Dette har selvsagt også flere i Vesten fanget opp. Allerede i november 2022 uttalte paven at Vesten måtte ta sin del av ansvaret for krigsutbruddet. Godt mulig dette var helt oppriktig ment fra pavens side. Men når erfarne populister som Donald Trump og Nigel Farage sier det samme, sier det også endel om den militære stillingen i krigen.

Les også: Den dominerende fortellingen om Ukraina-krigen er en karikatur av virkeligheten

Forhandlingskort

Det meste tyder på at Ukraina er i en meget svak posisjon, men samtidig fortsatt besitter en nevneverdig militær styrke. Da burde man stille krav til landet om å gjenoppta fredsforhandlingene med Russland. Muligens har man allerede stilt lignende krav, men da med motsatt fortegn. Påstanden om at Boris Johnson stoppet fredsforhandlingene i Istanbul i våren 2022, har blitt fremsatt av tidligere leder av Bundeswehr Harald Kujat mens medlemmer av Zelenskys parti har nevnt Johnsons tur til Kiev som medvirkende årsak.

Uansett hva som viser seg å være sant når det gjelder forhandlingene i Istanbul, er det lite trolig at Ukraina noen gang vil få en like god avtale som de ville ha fått da. Etter hvert som kulturboikotten, sanksjonene og våpenstøtten fikk virke inn på den russiske befolkningens bevissthet, ble det også lettere for Kreml å skaffe støtte til krigen og mobilisere hundretusener av soldater som mer enn doblet antallet russiske soldater. Fra å være på drøyt 200.000 ved krigens utbrudd ble antallet økt til til over en halv million, noe som gjorde tanken på en militær seier mot en av verdens sterkeste militærmakter enda mer urealistisk.

Kort sagt

Vi bør kvitte oss med den feilaktige troen på Vesten har de økonomiske og militære musklene som skal til for å påtvinge stormakter som Russland vår vilje gjennom ren og skjær maktbruk. Til nå har Vestens Ukraina-engasjement satt oss selv og Ukraina i en svakere posisjon. Om vi ikke oppfordrer ukrainske myndigheter til å forhandle nå vil vi sannsynligvis gjøre forholdene enda verre. For om Ukraina vil måtte forhandle frem en fred mens russisk styrker okkuperer Kiev, etter at den ukrainske hæren har gått fullstendig i oppløsning som følge av døde, sårede og desertering, vil landet neppe komme særlige godt ut av forhandlingene.

Lar vi den ukrainske hæren kjempe til den går i oppløsning er det også mulig at den ukrainske befolkningen ikke vil huske vårt bidrag som et forsøk på å hjelpe, men som et kynisk forsøk på å svekke Russland så lenge det var ukrainere igjen til å svekke med.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar