Stagnasjonen er blant menneskeslektens farligste og dødeligste fiender. En stagnert mann råtner. Han lever, men beveger seg med stormskritt i gravens retning.
Jeg vet ikke med deg, kjære leser, men for meg er det å stagnere et mareritt. Men hvordan unngår en dette? Hvordan unngår man at ens rekreasjon ender opp som blind konsumerisme? Hvordan unngår man en tilstand der en venter på at mannen med ljåen henter en til dødsriket? Undring og dannelse må til.
Les også: Slår ned Høyres drøm om en norsk kulturkanon
Har vi hørt Griegs piano og Bulls fiolin?
En er ikke fullkommen eller perfekt bare fordi en er ferdig på videregående skole, eller bare fordi en har fullført en høyere utdannelse. Det å foredles i ens karakter, det å modnes, og det å dannes bør forbli ens mål.
Tenker en først at en må aldri åpne en bok igjen, så er man plutselig på vei fra foredling til fordervelse. Leseren bør ikke bli mismodig – bøker er ikke den eneste ingrediensen i den gode dannelsens blanding, dog må det sies at om en ikke kan lese, så er det alltid mulig å høre på bøker også. Kunst, musikk, film, poesi, ja alle uttrykk for kultur bidrar til at en dannes som menneske.
Det sies at norsk kultur har blitt forvirret. Folk vet ikke lenger hva det å være norsk betyr. Men hvordan er det mulig om en ikke kjenner norsk kultur og historie? Er vi fortrolig med Norges litterære kanon? Har vi sett Krogh og Munch? Har vi hørt Griegs piano og Bulls fiolin?
Om svaret er nei, er det ikke forunderlig at norsk kultur forblir et mysterium, at vi ikke vet hva det vil si å være norsk.
Dannelse i skolen
Vi må stadig undre og dannes, og ha lyst til å oppdage. Kjære leser, jeg kommer fra ringe kår, og er ikke etnisk nordmann selv. Min familie stammer fra eks-Sovjetunionen, og selv om kommunismen er av djevelen, så kan en gjerne sette pris på det sovjetiske utdanningssystemet, som inneholdt dannelse.
Selv om en skulle bli fabrikkarbeider, måtte en likevel lese klassikerne og pugge dikt i løpet av skoletiden. Det å lese mesterverkene øker virkelig meningsmangfoldet i et samfunn. Det er ikke falskt meningsmangfold, som økes ved progressiv politikk og inkluderende språk av ideologien som forminsker ytringsfrihet og samfunnets mot til å komme opp med originale ytringer.
Det er heller meningsmangfold som økes ved interaksjon med forskjellige strømninger og stemmer – en del av den europeiske dialogtradisjonen som begynte med Sokrates. Det øker evnen til å uttrykke ens tanker, evnen til å tenke selv, evnen til å sette pris på det vakre.
Dostojevskij skriver i «Idioten» (1869) at det vakre skal redde verden. Uten det vakre og uten dannelse blir vi fattigere. Da går vi også glipp av det sanne og det gode, for det vakre, det sanne og det gode er det samme.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Ikke et liv verdig å leve
Verden er så vakker, ja den norske kulturen er vakker, og har så mye godt å gi oss, om vi våger å dannes og lar være å stagnere. Da er det mye lettere å velge å ha det godt. Da er det mye lettere å leve det gode liv. Da er det mye vanskeligere, og kanskje til og med umulig, å stagnere. Da kan en forbli hele og ferske selv som en 95-åringer.
Det er ikke vits å leve et ugransket liv, kanskje er det heller ikke vits å leve et stagnert et. Et degraderende, råtnende liv. Et liv som en lar være å leve når en undres, når en dannes, og når en først ser og finner behag over hvor mye verden har å by på.