Oslo kommune står overfor en krevende økonomisk situasjon og må kutte hele 2,3 milliarder kroner i budsjettet. Likevel er det vanskelig å forstå hvorfor byrådet foreslår å kutte 37 millioner kroner fra tilskuddet til Oslo nye teater – en reduksjon på hele 40 prosent.
Høyre skal være forkjemperen for ansvarlig økonomisk politikk, men å rasere tilskuddet fra et år til det neste er ikke ansvarlig: Det er en katastrofe.
Dette er en dårlig gjennomtenkt prioritering som vil få målbare konsekvenser for Oslos kulturliv, kulturtilbud og næringsliv.
Les også: Byrådet kutter i støtten til Oslo nye teater
Liten nytte, stor skade
37 millioner kroner er en betydelig sum, men monner lite – 1,61 prosent – mot å spare 2,3 milliarder. Men for Oslo Nye Teater, og for kulturlivet i hovedstaden, er det derimot en katastrofe. Kuttet vil føre til et dårligere tilbud for publikum, og føre til varig skade på scenekunstbransjen i hele landet.
Effektivt er det heller ikke, skal vi tro frilansskuespiller Herman Bernhoft. Teaterledelsen sier at kuttene fører til at de fleste av teaterets scener må stenges. Bernhoft skriver i Avisa Oslo at kommunen i dag betaler 90 millioner for 1.427 publikumsseter, altså 63.000 per sete. For 53 millioner sier teateret at de kun kan tilby forestillinger på Trikkestallen, med sine 230 seter. Det øker prisen til over 230.000 per sete.
Dette er ikke det eneste punktet der kulturbyråd Anita Leirvik North (H) er i ferd med å spare seg til fant.
Kultur og kreativ næring skaper verdier for 50 milliarder kroner i Norge, ifølge regiondirektør i NHO Arktis, Sigrid Ina Simonsen. Oppsetningene på Oslo nye teater bidrar direkte til å trekke publikum til Oslo, noe som stimulerer det lokale næringslivet, fra hoteller og restauranter til små bedrifter. Ved å svekke teaterets økonomiske fundament, svekker man også Oslos attraktivitet som kulturby og reisemål. To av tre som reiser i Norge oppgir at kulturopplevelser er en viktig del av reisen, ifølge NHOs turistundersøkelse.
Les også: Pride fungerte godt i Sofienbergparken. La Fotballfesten være på Kontraskjæret
Søt kløe, sur svie
Skal Oslo fortsette å være en levende by, må vi verne om de kreative næringene. Da trenger vi ikke bare et kulturtilbud for publikum, men en levedyktig bransje for kunstnerne.
Ved å kutte hos Oslo nye kan byrådet kanskje få neste års budsjett til å gå opp, men det skadene vil prege feltet i flere år. Kutt i kulturstøtte har varige konsekvenser. Budsjettåret 2025 går kanskje i null, men redusert støtte nå vil gi oss fattigere scenekunst i flere år fremover.
Norsk er et lite språk i verdenssammenheng, som gir et magert kommersielt grunnlag sammenlignet med engelskspråklige giganter. Kulturtilskuddene fra stat og kommune gir grunnlag for et en bred kulturbransje, med plass til både kommersielle vinnere og den smale kunsten som er med på å drive kulturlivet fremover.
Men det krever varige, forutsigbare støtteordninger. Å kutte 40 prosent hos en aktør fra et år til et annet er alt annet enn forutsigbart. Flere frilanskunstnere lever allerede på fattigdomsgrensen, og er spesielt utsatt når de store institusjonene må kutt. Den norske kulturbransjen er avhengig av å ha frilansere. Hvis vi skal opprettholde en stab av frilansende scenekunstnere i Oslo er vi avhengige av at det potensielle arbeidsmarkedet ikke desimeres fra et år til et annet.
Les også: Vi trenger flere kritikere. Ta pengene fra NRK
Effektivisering inn i intetheten
Noen vil kanskje hevde at Oslo nye bør effektivisere driften eller finne private midler. Kanskje er det også riktig å kutte noe i støtten til Oslo nye. Men det finnes ikke den bedriften som kan effektivisere seg bort fra 40 prosent av den økonomiske støtten sin. Det er viktig at vi stiller krav til etterrettelighet til alle som forvalter offentlige penger, ikke minst i kulturbransjen. Men her kan det virke som om Høyre- og Venstre-byrådet har bitt over for mye. Det er ikke effektivisering, det er desimering.
Private bidrag er og bør være en viktig del av inntektsgrunnlaget til norske kulturinstitusjoner, men de kan aldri erstatte det offentlige ansvaret for å sikre et bredt og mangfoldig kulturtilbud. Når vi kutter støtten til kultur, kutter vi også båndene som binder samfunnet sammen – og det vil merkes lenge etter at budsjettet er i balanse.
