For et halvt århundre siden var haikere et vanlig syn langs norske landeveier. En reisemåte for de eventyrlystne, dem uten stappfulle lommebøker, eller den eneste muligheten i grisgrendte strøk.
En transportmetode som beror på medmenneskelighet, sjenerøsitet og uforutsigbarhet, og som etter alle solemerker resulterer i uforglemmelige opplevelser. I våre dager hører derimot haikere sjeldenheten til. Det er nærmest et døende fenomen. Og jeg lurer på hvorfor.
Nettopp derfor slang jeg sekken på ryggen og trasket en gryende augustdag i møte, for å komme til bunns i dette mysteriet vi kaller haiking.
Opprinnelsen
Fenomenet haiking er sannsynligvis eldre enn bilen selv, og vokste frem tidlig på 1900-tallet som en opplevelsesrik reisemåte.
På kontinentet over dammen muliggjorde Fords masseproduksjonen av biler en rask infrastrukturell omveltning, og økt trafikk resulterte i en stor horde av mennesker stående i grøftekanten med tommelen ute, et tegn som senere skulle stå igjen som det universelle tegnet for haiking. Utover 60 og 70-tallet ble fenomenet vanlig også her til lands.
Kjørte man strekningen Oslo–Trondheim, var det ikke uvanlig å passere både to og tre haikere langs veien. I dag hører dette sjeldenhetene til. Hvorfor haiker ikke nordmenn lenger?
Bekjentskap gjennom bilkjøring
Ettersom jeg anså mulighetene for å få haik innenfor Ring 3 som ikke-eksisterende, tok jeg toget til Eidsvoll verk.
Da jeg ruslet av stasjonen passerte jeg en gråhåret, godt voksen mann som ryddet bilen inne på et gårdstun. Jeg spurte ham om retningen mot E6, og Pål Øyvind tilbød seg umiddelbart å svippe meg dit. Fem minutter senere sto jeg ved påkjøringsfeltet, og som en slags lykkehilsen sendte han med meg fem pakker drops, for jeg «trengte visst litt næring».
Tre timer etter avreise var jeg plutselig i Lillehammer. Etappen var tilbakelagt nesten like effektivt som om jeg skulle kjørt selv, men med fire nye bekjentskaper i sekken. Blant dem en bjørnejeger, en butikkansatt og en prosjektleder. Samtlige åpne og rause mennesker, hver med sine historier, og gladelig plass til selskap på veien. Det er merkelig hvor godt kjent man blir av å kjøre bil med fremmede.
Les også: Derfor er samtiden så stygg
Bilens kommersielle inntog
Det er trolig mange årsaker til den svake bestanden av haikere i Norge. Bilens kommersielle inntog er utvilsomt en av dem.
Siden 60-tallet har antallet personbiler i landet tidoblet seg, ifølge SSB. Ved årsskiftet 1960 telte den norske bilparken omkring 542.000 kjøretøy, mens det i dag er registrert over 5,8 millioner biler i Norge.
Til tross for et stort antall biler står hele 16 prosent av norske husholdninger uten bil til disposisjon, ifølge Vegvesenets reisevaneundersøkelse. Til gjengjeld er kollektivtilbudet bedre enn noen gang, og fremkommeligheten for dem uten bil likedan.
Da privatbilen ble allemannseie i 1960, var gullalderen for norsk rutebilnæring over. Kanskje kan mangel på kollektivtilbud forklare noe av haikebølgen som skyllet over landet vårt på 60- og 70-tallet.
Uten at jeg har fordypet meg i detaljene til det kjedsommelige, er tallenes tale klinkende klar: nordmenns private transportmuskler er uforbeholdent sterkere enn for 60 år siden, både med og uten bil, dermed kan nødvendigheten av haiking også tenkes sterkt redusert.
Kulturmøter i eget land
Jeg våknet av hamrende regn mot teltduken, ved bredden av Mjøsa. Etter en skåldhet kaffekopp på Deli De Luca fikk jeg umiddelbart skyss nordover.
Mens vi kjørte, fortalte Knut livlig om livet i Gudbrandsdalen, reinjakt på Dovrefjell og traktorfestivalen i Vågå. Glad for å være i le fra det piskende regnet nippet jeg til kaffen og lyttet med begge ører, mens jeg nøt synet av dalføret som snirklet seg fremfor meg. 24 timer etter avreise, ankom jeg Lom i Ottadalen.
Om man er glad i bakverk, bør man dra på haiketur. Hvert eneste tettsted driver sitt eget bakeri, som i all ydmykhet proklameres som Norges beste. Bakeriet i Lom er intet unntak, og etter en saftig kanelknute trasket jeg ut i skogen. Jeg kom litt uventet over en rød, åpen koie innimellom furutrærne, hvor jeg slo leir for natten.
Utover kvelden snublet et middelaldrende ektepar over meg, og lurte fælt på hva jeg skriblet ned i notatblokken. Jørgen og Ann-Kathrin slo seg ned med meg, og rundt en times tid ble de sittende og skravle om medaljens bakside (og fremside) med livet i bygda. Jeg var glad for litt selskap, og det virket å gjelde dem og, for ordene satt løst og latteren like så.
Da jeg senere lå på den harde benken, i lyset fra et døende bål og stirret på den kravlende edderkoppkolonien i taket, undret jeg meg over hvorfor ikke flere gjorde som meg.
Les også: Teaterfolk vil avskaffe forestillingen. Det er ikke til å begripe
Skrekkhistorier
For mange i dag er haiking forbundet med fare, og skrekkhistorier har florert i årevis. Blant dem er de uoppklarte Santa Rosa-drapene i California og Backpacker-morderen i Australia. Også i Norge ble en 37 år gammel mann i 1987 dømt for drapet på en 13 år gammel jente, som forsvant etter å ha haiket mot Lesja sentrum.
Disse sakene er sannsynligvis bare toppen av isfjellet av hendelser langs landeveien, og under dem ligger mørketallene. At det knapt finnes en studie om sammenhengen mellom haiking og kriminalitet, gjør det vanskelig å uttale seg om risiko. Uten tall på «suksessfulle» turer, vil det også være vanskelig å avdekke en statistisk effekt. Det er på ingen måte risikofritt, men til gjengjeld, hva er?
Haiking er en tillitserklæring. Eksponeringen for det uforutsigbare oppfordrer til medmenneskelighet. Det er tross alt svært mange flere vellykkede haiketurer enn skrekkhistorier, man bare hører ikke om dem. Tar man først sjansen, er sannsynligheten stor for at det norske folk viser seg tilliten verdig.
Eller skal man la et fåtall hendelser få diktere den jevne oppfatning blant folk?
En hyllest til haikekulturen
Sannsynligvis er den infrastrukturelle omveltningen den største årsaken til nedgangen av haikere i landet vårt. Kombinert med en dose fremmedfrykt skapes en situasjon hvor man ikke lenger behøver å haike og derfor heller ikke tar risikoen.
Mitt møte med det norske folk var derimot overveldende positivt. Jeg ruslet hjem til Oslo uten en eneste ubehagelig opplevelse. På fire dager fikk jeg skyss med 16 biler, men langt flere stoppet og ga meg råd, noen inviterte meg hjem på middag eller kjørte meg motsatt vei av hva de skulle, i hjelpsomhetens navn.
Jeg sitter igjen med en nyvunnet tillit til det norske folk og en forkjærlighet for haikingens uvurderlige uforutsigbarhet. Hvis man ikke kan haike i «tillitssamfunnet» Norge, hvor kan man haike da?
