Universitetet i Michigan har de siste årene brukt over 2,75 milliarder kroner på mangfold- og integreringsprogrammer. En omfattende undersøkelse, publisert i avisen The New York Times (NYT) sist søndag, avslører at universitetet er mer splittet enn noen gang.
Avisen har jobbet med saken i over seks måneder, og de har snakket med mer enn 60 kilder. Artikkelen, som er full av sjokkerende anekdoter og vitnemål, viser at programmet, til tross for alle de gode intensjonene, har skapt flere problemer enn det har løst.
DEI-programmer (DEI= Diversity, eyuity and inclusion, red.anm.) har lenge vært en rød klut for konservative medier og politikere. Mange av dem har gått inn for å avskaffe DEI-programmene fullstendig, fordi de anser dem som lite annet enn verktøy for å fremme progressiv ideologi og propaganda.
Dette har fått mange liberalere og progressive til å avvise all kritikk av DEI som potensielt rasistisk, eller enda verre: støtte til Trump.
Det er verdifullt at denne grundige gjennomgangen av DEI-byråkratiets bakside er publisert i et liberalt fyrtårn som NYT. Dette gjør det vanskeligere å avfeie den nødvendige kritikken som trumpisme eller rasisme. At NYT publiserer dette nå, er trolig et uttrykk for at problemene disse programmene har skapt, har blitt for store til å overse lenger. Et oppgjør er uunngåelig.
Mange liberalere måtte motvillig innse dette etter terrorangrepet mot Israel 7. oktober 2023, da det brøt ut kaos på flere campuser.
Radikaliserte studenter uttrykte åpent støtte til Hamas og trakasserte jødiske medstudenter. Konsekvensene har så langt vært at rektorene ved Harvard, Columbia og Universitetet i Pennsylvania har mistet jobbene sine, men det er en annen historie.
Artikkelen i NYT er uansett interessant, og saken har fått stor oppmerksomhet, selv om den grunnleggende kritikken er nokså velkjent for folk som har fulgt litt med. Men hvordan havnet vi her?
Kontroverser over hele landet
Høsten 2014 gikk en video viralt fra Yale University på sosiale medier. Videoen viste den anerkjente professoren i biologi Nicholas Christakis, omgitt av en gruppe rasende studenter. Christakis prøver igjen og igjen å få til en roligere samtale med studentene, men uten å lykkes. På et tidspunkt mister en av de sinteste kvinnelige studentene fatningen helt, og skriker ham opp i ansiktet:
«Du er totalt ubrukelig! Faen ta deg! Du har skapt et rom for vold. Hvorfor i helvete tok du denne stillingen? Hvem faen ansatte deg? Du burde gå av. Du burde ikke sove om natten. Du er avskyelig».
Hva «trigget» den unge kvinnen? Hva var forbrytelsen Christakis hadde begått? Svar: Halloween-kostymer! Helt konkret hadde Christakis forsvart sin kone, som også var professor på Yale, for å ha ment at universitetet ikke burde blande seg inn i hvordan unge voksne velger å kle seg ut på Halloween.
Erica Christakis (kona), professor i sped- og småbarnspedagogikk, hadde noen dager før bråket startet sendt ut en e-post til studentene sine, der hun blant annet skrev: «Jeg føler meg egentlig ikke komfortabel med å pålegge mine egne standarder for Halloween-kostymer på andre. Har vi mistet troen på unge menneskers evne til å utøve selvsensur gjennom sosiale normer, og til å ignorere eller avvise ting som plager dem? Hvis du ikke liker kostymet noen har på seg, se bort eller fortell dem at du er fornærmet. Snakk sammen. Ytringsfrihet og evnen til å tåle krenkelser er kjennetegnene på et fritt og åpent samfunn».
E-posten utløste et voldsomt oppstyr på campus, og det endte til slutt med at Erica Christakis sa opp jobben ved eliteuniversitetet. Mannen holdt ut og er der fremdeles. Det som skjedde med ekteparet Christakis i 2014, har gått inn i historiebøkene som «The Halloween Costume Controversy», og den blir ofte trukket frem som det øyeblikket det gikk opp for mange at det hadde skjedd noe fundamentalt med studentene og kulturen på amerikanske universiteter ved inngangen til 2010-tallet.
Lignende kontroverser oppsto ved mange andre universiteter på samme tid, noe som utløste store debatter om «safe spaces», «trigger warnings», «microaggressions» og så videre. Universitetene valgte i stor grad å imøtekomme den nye, mer følsomme og lettkrenkede studentmassen. Ofte i form av storstilte satsinger på DEI.
Les også: Vestlig kultur har gjort voksne til umodne «kidults»
Det største DEI-byråkratiet i USA
DEI-programmer hadde eksistert lenge, men satsinger på dem tok seg kraftig opp rundt 2014, og de eksploderte etter protestene og ødeleggelsene som fulgte etter drapet på George Floyd i 2020.
Milliarder av dollar er blitt sprøytet inn i DEI-programmer, og markedet for DEI-tjenester ble i USA alene estimert til en verdi på 3,4 milliarder dollar i 2020. Mellom 2020 og 2022 økte medlemskapet i National Association of Diversity Officers in Higher Education med 60 prosent. Bare for å antyde litt av omfanget.
Ingen amerikanske universiteter har satset mer penger, mer prestisje og flere ansatte på DEI-programmer enn Universitetet i Michigan, som er et av Amerikas største og mest prestisjetunge offentlige universiteter.
De siste ti årene har universitetet brukt 250 millioner dollar – rundt 2,75 milliarder norske kroner – på DEI. Universitetet har i dag det største DEI-byråkratiet ved noe universitet i USA. DEI-prinsipper er blitt inkludert i alle universitetets aktiviteter, og ledelsen ved universitetet liker å si at engasjementet for mangfold, rettferdighet og inkludering ikke lar seg skille fra jakten på akademisk kvalitet.
Har den massive satsingen gjort universitetet til et mønsterbruk, der trivselen, mangfoldet og læringsmiljøet blomstrer? Ikke helt.
Det artikkelen i NYT dokumenterer, er at den massive DEI-satsingen tvert imot har skapt dysfunksjon, konflikt og utbredt misnøye blant studenter og ansatte – og at den har forverret miljøet på campus. Forsøket på å skape mangfold gjennom byråkratisk tvang har ikke ført til harmoni og «fargerikt fellesskap», men til mistrivsel og et læringsmiljø der den akademiske friheten blir sabotert fra alle kanter.
Fakultetsansatte forteller i artikkelen om hvordan de tvinges til å presse forskningen og undervisningen inn i strenge, forhåndsdefinerte rammer for «mangfold», definert av et byråkrati på utsiden av fakultetet.
Da Scott Lyons, en professor i engelsk som er intervjuet i saken, leste høyt fra en klassisk William Faulkner-tekst som inneholdt et rasistisk ord, endte det med anklager fra studentene, etterforskning fra DEI-byråkratiet og utfrysing. «All sørstatslitteratur er nå mistenkelig», sier han. «Ingen underviser i Huck Finn lenger».
Eksplosjon i klager
DEI-byråkratiet sier de fremmer mangfold og inkludering, men det har i praksis skapt nye hierarkier og nye konfliktlinjer. Ikke bare favoriseres noen grupper basert på hudfarge, kjønn og legning, men også de ansatte som klarer å tilpasse seg DEI-sjargongen og som er villige til å underkaste seg DEI-kulturen, blir løftet frem og belønnet. Resultatet er en ny form for ekskludering, kamuflert som inkludering.
En tidligere dekan, selv kvinne med minoritetsbakgrunn, forteller hvordan systemet fungerer i praksis. «Vi satte opp et godt show for DEI-byråkratiet», forteller hun. «Vi rapporterte om møter med studenter, diverse tiltak og kampanjer. Vi hoppet gjennom alle ringene de holdt opp. Det var det de ville se – ikke reell endring».
Programmene gis også skylden for å ha bidratt vesentlig til å skape en fryktkultur, der mange velger å holde kjeft og sensurere seg selv, og der kritisk tenkning ofres til fordel for ideologisk konformitet. Universitetet i Michigan er i likhet med de fleste store amerikanske universiteter dominert av progressive og venstreorienterte studenter og ansatte. Mindre enn 15 prosent av studentene definerer seg som konservative, og blant fakultetet er antallet konservative trolig knapt registrerbart.
Ingen NYT har snakket med i saken, motsetter seg idealene om mangfold eller sosial rettferdighet i seg selv. «Likevel», skriver Nicholas Confessore, den undersøkende journalisten bak saken, «var den vanligste holdningen jeg møtte om DEI under mine besøk i Ann Arbor, en slags forsiktig forakt». «De himlet med øynene over de mange kurstilbudene som kretser rundt identitet og undertrykkelse, og e-postene med DEI-tema som de ofte mottok, men sjelden leste».
Det mest paradoksale som kommer frem i artikkelen, er dette: Michigans egne data dokumenterer at skolen, ti år etter den storslåtte satsingen på mangfold, er blitt mindre inkluderende. En rapport fra 2022 viste at det var mindre sannsynlig at studentene hadde kontakt med personer med en annen hudfarge, religion eller politisk overbevisning enn før tiltakene ble innført – akkurat den typen engasjement som DEI-programmene i teorien er ment å fremme. Studenter og ansatte er i stedet blitt fanget i endeløse konflikter over identitet, påståtte krenkelser, og dumme misforståelser.
Forklaringen på det siste er at mange studenter og ansatte raskt oppdaget at det ligger makt i å late som generell misnøye og faglige uenigheter egentlig er brudd på DEI-regelverket. Dette har utløst en eksplosjon i antall formelle klager om trakassering og diskriminering, på bekostning av trivsel, akademisk frihet og ytringsfrihet.
Les også: Palestina-aktivist gikk til angrep på gyros-restaurant – trodde gresk flagg var israelsk
MLK så neppe den komme
Da det brøt ut protester på campus i kjølvannet av terrorangrepet på Israel 7. oktober, som jødiske studenter oppfattet som pro-Hamas og antisemittiske, viste det formidable DEI-byråkratiet seg totalt handlingslammet. Både jødiske og propalestinske studenter og ansatte følte seg sviktet og oversett.
I januar presterte en komité bestående av ledere fra DEI-byråkratiet å gi skolens Martin Luther King Jr. Spirit Award til en propalestinsk studentgruppe som rett etter terroren 7. oktober hadde postet en uttalelse som feiret drap av sivile israelere. Lærdommene fra alle kursene om mikroaggresjoner var plutselig som blåst vekk.
Universitetet endte til slutt med å trekke tilbake prisen da den kvinnelige lederen for den propalestinske gruppen la ut et offentlig innlegg på Instagram, der hun oppfordret til «død og det som verre er» for «hvert eneste individ som støtter den sionistiske staten».
En desillusjonert DEI-byråkrat sier det slik i saken: «Sosial rettferdighet er ikke å skrike, slåss, kjefte på folk og fortelle dem at de kommer til å brenne i helvete. Det er ikke inkluderende. Det er ikke rettferdighet. Det er ikke antirasistisk. Det er det stikk motsatte».
Etter et tiår med DEI og en kvart milliard dollar sølt vekk står Universitetet i Michigan mer splittet enn før horden av DEI-byråkrater rykket inn. I det store bildet er ironien her nesten for perfekt. Den store kulturelle omveltningen, som i metaforisk forstand ble innledet med hysteriske protester mot krenkende Halloween-kostymer i 2014, har ti år senere endt opp med å skape et byråkratisk monster som sluker ressurser og kveler initiativ.
Stikk i strid med intensjonene har mangfoldsbyråkratiet ved Michigan-universitetet skapt splittelse, konflikt og selvsensur, som har ført til misnøye og undertrykkelse av den akademiske friheten. Til overmål har det også vist seg så moralsk avstumpet at det deler ut mangfoldspriser i Martin Luther King Jr.s navn til grupper som feirer terror mot jøder i Israel. MLK så neppe den komme.
Nicholas Christakis, professoren fra Halloween-bråket på Yale, kommenterte saken i NYT på X, og hadde dette å si: «Så mye av dette, om ikke alt, har vært åpenbart for veldig mange observatører ved utallige universiteter i over et tiår. Det har utviklet seg en slags dekadent vrangforestilling rundt disse spørsmålene. Når disse utfordringene nå blir belyst, er responsen i beste fall et kynisk forsøk på å gi programmene nye navn. DEI-apparatet har alvorlig skadet universitetenes arbeid og troverdighet, institusjoner som burde ha visst bedre, og har aktivt skadet arbeidet for like muligheter og sosial rettferdighet, saker jeg støtter».
Christakis har rett. Betyr dette begynnelsen på slutten for det mangfoldsindustrielle komplekset ved amerikanske universiteter? Neppe. Det er investert for mye penger, prestisje og ideologi i dem til at det forsvinner over natten. Men denne saken i NYT er et av mange tegn nå på at den det liberale sentrum er i ferd med å vende seg mot den illiberale progressive bevegelsen som har fått lov til å dominere så mange liberale institusjoner de siste ti årene.
Dette oppgjøret må komme, og det kan ikke skje en dag for tidlig.
