I Subjekt tirsdag svarer Kjetil Rolness på min kronikk i Aftenposten med tittel «Hva mener unge muslimer om homofili?».
I et tankeeksperiment lurer Rolness på hva jeg hadde sagt hvis kristne ungdommer eller høyreorienterte var enige i at homofili er forbudt. Jeg hadde nok sagt at det var dypt problematisk. Hvis de hadde vist stor toleranse for homofile personer, ville jeg regnet det som positivt. Hadde jeg snakket med dem og det var tydelige at de var ambivalente, i tvil, og slet med spørsmålene, så ville jeg kanskje sett en mulighet for endring.
Min kronikk gjenforteller i hovedsak funn fra studien Unge muslimske stemmer: Om tro og ekstremisme. Studien var del av et femårs prosjekt – Radikalisering og motstand – finansiert av Norges forskningsråd. Professor Levi Geir Eidhamar har funnet noe av det samme, og skriver om det i en artikkel om holdninger til kjønnsroller og homofili blant muslimer og kristne.
Les også: Vestlig kultur har gjort voksne til umodne «kidults»
Usaklig
Rolness og alle andre står selvsagt fritt til å tolke slike funn som man ønsker – gjerne med utropstegn, retoriske spørsmål og store bokstaver. Vi får også kritikk fra religiøse miljøer og lever fint med å levere noen litt vanskelige nyanser og poeng som ikke alltid lar seg å plassere i en polarisert offentlige debatt. Det er kanskje forskningens viktigste rolle.
Men etablerte stemmer i offentligheten bør kanskje legge seg på et minstemål av saklighet. At radikal i denne sammenhengen ikke viser til noe normativt, men til hvordan Raja plasserer seg i forhold til det etablerte synet på homofili i islam, tror jeg Rolness forstår. Radikal betyr å ønske store og raske endringer – og blir ofte brukt positivt, for eksempel i miljøkampen eller på venstresiden i politikken.
Det kan også stilles spørsmål ved motivasjonen bak å knytte muslimer knyttes til «steining og halshugging», i en sak som handler om at de er mot det.
Les også: Arbeiderpartiets fall har så vidt begynt. Med mindre partiet gjør noe drastisk
Håp om endring
De som er interessert i religionssosiologiske perspektiver og en innsikt i unge muslimers verdensbilde, anbefales å lese boken vår.
Mange vil nok bli overrasket og forhåpentligvis få en bedre forståelse av det vi kaller islam som hverdagsreligion. Men dette er altså forskningsfunn og ikke mine meninger. Vi gjengir hva mange unge muslimer tenker og mener om islam. En del er ganske konservativt, mens andre deler er preget av individualisering, sekularisering og liberalisering av religionen. En kvalitativ studie som vår er ikke representativ, derimot kan den gå mer i dybden og få frem flertydigheten og usikkerhet i svar på det de opplevde som vanskelige spørsmål.
Mine egne meninger uttrykkes primært i siste avsnitt i kronikken, hvor jeg beskriver de unge muslimenes syn på homofili som «dypt problematisk». Samtidig ser jeg et håp om endring i den usikkerheten de uttrykte, og at de viste stor toleranse for homofile personer. Sånn noenlunde det samme som jeg ville svart på Rolness mislykkede retoriske spørsmål