25. september 2024 skriver Kjetil Rolness på sin Facebook-side: «Denne var god, J.K. Rowling klargjør vår tids definisjon av en kvinne» – og refererer til den noe oppgitte og svært sarkastiske «definisjonen»: A woman is anyone who identifies as the thing that has no real definition but is certain that they are the thing that can’t be defined.
Rolness har raljert mye over kjønnsdebatten. Det kan hende at han, og mange med ham, trenger å se kjønnsdebatten fra litt flere perspektiver?
«Ikke bestått!»
Det er mange som ikke kan slippe følgende forståelser: Gud har skapt oss til mann eller kvinne! Eller denne: Kjønn er biologisk bestemt– vi er skapt som to kjønn, som er mann og kvinne!
Begge disse påstanden er satt under prøve, og resultatet er «ikke bestått!» Jeg skal vise noen eksempler på dette:
I 2021 utkom en bok som kaster nytt lys over vår tradisjonelle Bibelforståelse: «The Shape of Sex: Nonbinary Gender from Genesis to the Renaissance», av Leah DeVun.
DeVun starter med en beskrivelse av Adam som verdens første androgyn. Av den androgynes kropp tok Gud en del og skapte kvinnen Eva, og med det ble også mannen Adam til!
Gjennom historien er det mange beskrivelser av kjønnsmangfold, blant annet beskrives over hundre kulturer der ikke-binaritet har vært en forutsetning for å kunne bli stammens sjaman.
Det er også beskrevet mange variasjoner av kjønn i faglitteraturen, for eksempel i boken «Third Sex, Third Gender: Beyond Sexual Dimorphism in Culture and History» (1996).
Mange har lest eller referert til Simone de Beauvoirs bok «Det annet kjønn» (1949). Det som ofte ikke blir referert, er at hun her gir en omfattende beskrivelse av naturens kjønnsmangfold.
Det er ikke så vanskelig å forstå at noen blir oppgitte og sarkastiske over debatten omkring kjønn, men på denne måten går de glipp av hva som faktisk skjer i dagens samfunn: Forståelsen av kjønn kan ikke lenger begrenses til hvilken rolle vi spiller i forplantningsakten, som leverandør av eggcelle eller sædcelle.
Forplantning er én, men ikke den eneste biologiske markøren for kjønn. Biologi angår alt som får menneskekroppen til å fungere: Hormoner, nevrotransmittere, og ikke minst nervesystemet, med hjernen på toppen!
I de første ukene etter unnfangelsen har alle fostre anlegg for å utvikle seg i både mannlig og kvinnelig retning, i de fleste tilfeller fødes vi som tilsynelatende jentebabyer eller guttebabyer, men det fødes sannsynligvis langt flere med ytre eller indre biologisk kjønnsvariasjon enn vi aner. Et enkelt individ kan ha mosaikker av celler som omfatter både XX og XY-kromosomer (XX-celler er vanligvis forbundet med kvinnekjønn, og XY-celler er forbundet med å ha en mannekropp).
Les også: Vestlig kultur har gjort voksne til umodne «kidults»
Ingen mental lidelse
I tillegg til vanlige intersextilstander er det også noen som begynner å snakke om «hjerneintersex» for å beskrive transtilstander og kjønnsmangfold.
Nevrobiologer forklarer uttrykk for kjønnsmangfold og intersex som resultat av nevrobiologiske variasjoner som ikke direkte uttrykkes som subjektive egenskaper, men som rommer en tilbøyelighet til at egenskaper kommer til uttrykk, gitt spesifikke påvirkningen fra miljøet. Dette beskrives også som epigenetikk.
Forståelse av kjønn må baseres på biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. For min del hadde jeg stor glede av å lese forskningen til Sandra Bem, som på 1970-tallet analyserte oppfatningen av kjønnsroller i befolkningsgrupper i USA. Hun beskrev amerikanernes oppfatning av hva som kjennetegner maskulinitet og femininitet, men hun tok også med en tredje kategori av egenskaper som var nøytrale, ikke-kjønnede egenskaper.
Etter hvert kom hun til å gjøre det grepet som kanskje kan beskrives som å åpne en «Gordisk knute», eller kanskje som et «Columbi egg»: Hun tok den gjeldende kjønnsdimensjonen, som hadde mann på det ene ytterpunktet og kvinne på det andre og knakk den i to, slik at hun fikk to dimensjoner: En dimensjon for mannlighet og en for kvinnelighet. Når man setter disse opp i et koordinatsystem i 90 graders vinkel på hverandre, skapes det et større rom som vi kan plassere oss innenfor: Der kan vi være mye mann og lite kvinne, vi kan være mye kvinne og lite mann, vi kan være mye eller lite av begge deler, og vi kan være mange variasjoner av begge.
Denne beskrivelsen kan vi bruke for å forstå kjønn på alle nivåer.
I sexologien har kjønn og kjønnsidentitet vært diskutert siden slutten av 1800-tallet, psykiatrien og psykologien har sjenerøst bidratt med både sykeliggjørende og normaliserende beskrivelser av avvik fra normalen. Husk at normalfordelingskurven hadde en enorm innflytelse i beskrivelsen av menneskelige egenskaper på 1900-tallet!
Trans ble i psykiatriske lærebøker beskrevet som en psykisk lidelse, resultat av uheldige faktorer i oppveksten; en fraværende far kombinert med en dominerende mor ble regnet som viktige risikofaktorer.
Vi skal ikke ta med hele denne debatten her, men vise til at i 2006 publiserte Gender Identity Research & Education Society (GIRES) en ekspertrapport som blant annet konkluderte med at kjønnsidentitet er resultat av en nevrobiologisk variasjon.
I tråd med at det vi i dag kaller kjønnsinkongruens, er tatt ut av kapittelet om mentale lidelser i WHOs diagnosesystem ICD-11, kan denne nevrobiologiske variasjonen gjerne sidestilles med talent som intelligens og musikalitet!
Les også: Hvem kan stole på Jeff Bezos når han har så mye å tape?
Anti-transbevegelsen
På grunn av diskriminering og minoritetsstress kan mange transpersoner utvikle psykiske problemer, men transpersoner kan også fungere utmerket i samfunnet, ta utdannelse, ha ansvarsfulle jobber, være gode foreldre, og gode samlivspartnere.
Mange transpersoner synes også å ha mer av et annet talent, som i noen tilfeller kan være belastende, det vi kan kalle nevrodivergens, eller mer spesifikt, autisme. Graden av problem versus ressurs avhenger av hvor på autismespekteret en befinner seg.
De færreste av oss har problemer med å akseptere at sosiale kjønnsroller har utviklet seg i løpet av det siste hundreåret. Kvinnebevegelsen har vært en viktig drivkraft i dette. 1900-tallet har ført med seg store reformer i form av menneskerettigheter, likestillingsarbeid, antidiskriminering, og, utrolig nok i vår tid: Fredsarbeid! Internasjonale organisasjoner har utviklet deklarasjoner som gjelder menneskerettigheter og seksuelle rettigheter.
På mange måter har vi lagt grunnlag for en lys fremtid for verden. Men tilbakeslaget er så altfor tydelig. Det synes å være drevet av alle dem som ikke føler at de har fått sin del av den økonomiske velstanden – mange opplever samfunnet som urettferdig, og er usikre på om demokrati som en god styringsform. Den debatten får ligge i denne sammenhengen, men den kan være viktig for hvorvidt mennesker har rom for nye tenkemåter.
Det som er relevant her, er at det finnes en internasjonal velorganisert anti-transbevegelse som er støttet av mektige økonomiske krefter. For å få innsikt i dette kan man lese den amerikanske feministen, Judith Butlers siste bok, «Who is afraid of gender?» (2024). Boken inneholder en rammende analyse av hvordan tilsynelatende ulike krefter har gått sammen om å angripe spesielt transkvinner og behandling av transungdom.
Disse kreftene består av religiøse og feministiske fundamentalister: Pavekirken og Trans-ekskluderende radikale feminister (TERF-er), økonomisk støttet av amerikanske evangelistiske trossamfunn og, har vi forstått, Tesla-grunder Elon Musk! (Alternativt kan man lese en presentasjon av boken fra Ida Lødemel Tvedt i Dag og Tid)
Det er ille at Kjetil Rolness, som jeg oppfatter representerer en relativt uskyldig, om enn til tider surmaget intellektuell samfunnsdebatt, nører opp under anti-transbevegelsen. Han blir talsmann for mange som sikkert føler seg like uforstående til kjønnsdebatten, men han blir ikke godartet, tvert imot!
Jeg har levd sammen med en transperson i snart førti år, og har vært terapeut for en rekke transpersoner som har hatt behov for psykologisk hjelp en periode av livene sine. Jeg kan skrive under på at det kan være vanskelig å forstå hvordan det er å være et annet menneske. Men jeg synes jeg har utviklet en forståelse som er god å leve med: En forståelse som er åpen for undring og ny innsikt, som er inkluderende overfor det jeg ikke forstår, og som har respekt for dem som er forskjellige fra meg selv.
Jeg har også lært at uansett hvor forskjellige vi kan være som mennesker, så har vi aller mest felles; vi har ønsker og behov som de fleste av oss kan forstå: Ønsker om og behov for tilhørighet og respekt, trygghet, og fred i verden!
