Multippel personlighetsforstyrrelse er en tidligere psykiatrisk diagnose, der man mente at mennesker kan utvikle flere personligheter med unike hukommelsessystemer. I praksis betyr det at en personlighet hverken har kontroll over, eller erindring av hva den andre gjør. Det var kun 200 registrerte internasjonale tilfeller før 1980.
Fra 1980 ble diagnosen imidlertid del av populærkulturen gjennom noen gode filmatiseringer av fenomenet, samt økt interesse i fagmiljøene. I kjølvannet av dette kom det plutselig estimat på at hver tiende amerikaner kunne lide av diagnosen, et voldsomt hopp fra de tidligere talte 200.
Naturlig nok begynte folk å forstå sine skiftende selvtilstander som uttrykk for Multippel personlighetsforstyrrelse, etter gjeldende sykdomsnarrativ. Verre var det at fagfolk mente tilstanden skyldtes fortrengte minner av å ha blitt utsatt for seksuelt misbruk som barn. Dermed begynte pasienter å identifisere seg som ofre for seksuelle overgrep de ikke husket, og som antagelig ikke hadde forekommet etter hva vi nå vet. I dag anses fenomenet kontroversielt, og er ikke lenger en formell diagnose.
Multippel personlighetsforstyrrelse er ikke et isolert eksempel. Sykdomsforståelser som adopteres av populærkulturen får stor definisjonsmakt over folks oppfatning av egen helse. I dag er det eksempelvis vanlig å assosiere relativt normale utfordringer med konsentrasjon og hukommelse som ADHD.
Det er veletablert at sykdomsnarrativ også kan påvirke kroppen vår rent fysisk.
Placebo er den positive effekten av behandling som skyldes forventning om heldig resultat, altså en forventning om helbredelse. Det er altså en reell og observerbar virkning som kommer fra medisiner uten aktivt virkestoff. «Medisinen» fungerer fordi pasienten tror på fortellingen om bedring som «medisinen» serveres sammen med. Virkningen blir sterkere hvis medisinen og fortellingen gis av en autoritet.
Placeboeffekten viser at kropp og sjel ikke er meningsfulle separate kategorier, og at de gjensidig påvirker hverandre i et komplekst samspill. Antagelig er vi ikke i nærheten av å forstå denne interaksjonen fullt ut. Dette poenget er viktig fordi det illustrerer at fortellinger i seg selv kan ha en dyptgående virkning på hele mennesket, også den delen som er ubevisst og kroppslig.
Derfor må vi undersøke om økningen av pasienter med kjønnsinkongruens også kan være uttrykk for sosial eller ideologisk påvirkning.
Les også: Holder «kjønnssegregerte» arrangementer for studenter. Nå får de pris av UIO
Psyke og soma
Hvordan folk velger å forstå seg selv, må være et privat og selvstyrt anliggende.
Problemet oppstår idet vi som fagfolk og offentlig helsetjeneste anbefaler en behandling av så inngripende art at den påfører pasienten irreversibel og livslang fysisk skade (listen over bivirkninger blir stadig lenger). «Behandlingen er dessuten forankret i et svakt og motstridende kunnskapsgrunnlag, og anses eksperimentell. Diskusjonen av kjønnsinkongruens som et behandlingstrengende medisinsk fenomen er i tillegg påfallende emosjonelt ladet.
Jeg har selv jobbet med tematikken på Rikshospitalet, og har dermed observert hvor innsnevret tankerommet er, også for helsepersonell som jobber med det direkte. Gjennom mine ti år i psykiatrien har jeg faktisk ikke vært borti et så betent og polarisert fagfelt, hvor politisk og verdibasert argumentasjon ofte trumfet faglige behov for nyansering og kompleksitet.
Forklaringen er ikke at andre pasientgrupper ikke har høy grad av lidelse og ikke er behandlingstrengende. Sykehusene er fulle av folk som fortjener og trenger hjelp for å fungere, og som er del av en minoritet. Forklaringen er mer sannsynlig at det her er ideologiske krefter i spill som går utover individets subjektive lidelse og behov for behandling.
Kjønnskorrigerende behandling baserer seg på en konkretistisk forståelse av mennesket som reduserer «identitet» til en konstant størrelse i individet.
Antagelsen om identitet som uforanderlig er en metafysisk påstand som ugyldiggjør de teoriene vi ellers bruker når vi snakker om identitet. Her omgjøres mennesket til en rigid skikkelse hvis subjektive realitet må kanaliseres inn i en konkret virkelighet for å kunne være «sann», dette stikk i strid med gjengse psykologiske oppfatninger av andre psykiske tilstander.
Absurditeten blir tydelig om vi gjør en slik virkelighetsoppfatning til premiss for behandling av også andre lidelser hvis kjerneproblematikk er inkongruens mellom psyke og soma. Det er vanskelig å se for seg en verden der anorektiske pasienter får sulte seg til døde på sykehus etter oppmuntring fra personalet, eller hvor dysmorfofobiske pasienter får fillers, botox, og plastisk kirurgi på blå resept.
Les også: Derfor skaper T-en i LHBT problemer for pride-bevegelsen
Den eneste muligheten
Den konkretistiske forståelsen som underbygger behandlingen, gir også direkte utslag på hvordan den evalueres.
Det vises ofte til statistikk som demonstrerer få angrende etter gjennomgått behandling. En henvisning til slik forskning er i beste fall uttrykk for naivitet. For det første er forskning på anger en uhyre kompleks øvelse. Anger inntar mange forskjellige uttrykk og forkledninger, og kan lett forveksles med «depresjon», «uro» eller andre psykiske tilstander. Å fatte angerens betydning i eget liv er ikke nødvendigvis lett, og kan fort bli en langvarig prosess.
For det andre blir det spesielt vanskelig å angre når man på irreversibelt vis allerede har satset absolutt alt. Se for deg at kjønnsorganene dine er skjært vekk, din evne til reproduksjon er borte, utseendet ditt er totalforandret, du er avhengig av medisiner for å leve, eller du har så store smerter at dobesøk oppleves som terror. Alt dette rammer ikke alle pasienter, men antagelig er kun én av disse faktorene mer enn nok for å redusere livskvaliteten betraktelig. Hvis det da i tillegg er en selvvalgt tilstand, blir det nærmest umulig å akseptere og ikke minst anerkjenne at man tok feil valg.
Dermed fanges fagfolk og pasienter i et selvforsterkende narrativ om at løsningen på uro finnes i en konkret kroppslig endring. Narrativet er imidlertid basert på falske premisser. Det ér mulig å akseptere at kroppen ikke ser ut eller fungerer som man ønsker, og fortsatt leve et godt liv. Det ser vi i helsevesenet eksempler på hver eneste dag.
Faktisk er slik aksept den eneste muligheten, også for de som har gjennomgått kjønnskorrigerende behandling.
