«I bakvendtland der kan alt gå an». Slik så det ut for Alf Prøysen, og slik måtte det kjennes for en politimann som i statens tjeneste stanset en voldsmann på Kongsberg en het kveld for et par år siden.
Siden har politimannen opplevd følgende berg- og dalbane i rettsapparatet: Først ble han ble frifunnet på alle punkter i tingretten, så tapte han i lagmannsretten. En nidkjær statsadvokat som valgte å gå voldsmannens ærend, anket nemlig frifinnelsen. Tjenestemannen skulle, i motsetning til de voldsmenn han pågriper, ikke få slippe unna.
Det gikk vel også prestisje i saken etterhvert som den vokste i mediene. Omdømmet til riksadvokatembetet og staten sto på spill, de som først reiste den urimelige påtalen. Dette hensynet aner vi bak det offentlige fikenløvet de høye embeter dekker seg med i det offentlige rom, nemlig «omdømmet til politiet» og politiets bruk av makt. Ett hensyn utelukker som kjent ikke et annet.
Å rette baker for smed
Av den norske stat ble ordensmannen i lagmannsretten dømt til 120 dagers fengselsstraff for innsatsen sin mot en kjent voldsmann på byen.
Politimannen beslagla, foruten en slåsshanske, et mordvåpen på gjerningsmannen, en stor, taggete jaktkniv. Til tross for dette fysiske beviset om en klar voldsintensjon (hvilken fredelig borger utstyrer seg med en jaktkniv under klærne når man skal ut på byen for å treffe medmennesker?) valgte riksadvokaten, statsadvokaten og spesialenheten for politiet å dolke politimannen i ryggen med sin kniv. Den er som kjent betydelig større, for det er sverdet til fru Justitia.
Statsadvokaten hever sverdet nå igjen i Høyesterett, mens politimannens forsvarer, advokat Elden, gjør sitt beste for å få lovens lange arm til å slippe det – en arm som i mange tilfeller kommer til kort, men som i dette tilfellet har forstrukket seg.
Et publikum som er vant til at anmeldelser de sender inn blir henlagt av rettsapparatet, det være seg innbrudd eller voldshendelser, kan bare riste på hodet over rettsstatens prioriteringer i denne saken. Ressursene er visst ikke så strukket allikevel. Riksadvokaten kan alltids komme en voldsmann til unnsetning som klager på at han en lørdagskveld på byen blir stanset av en politimann på Kongsberg.
Som kjent har politiet i den byen tidligere blitt kritisert for ikke å ha vært aktive nok for å stanse voldsmenn (pil- og buemannen). Når en politimann denne gang tar initiativ, risiko og ansvar, velger politiledelsen og staten å forfølge ham med en straffesak i rettsvesenet. Det er belønningen. Den jevne borger kan bare måpe til denne forestillingen.
Johan Herman Wessels kjente uttrykk « å rette baker for smed», i hans ironiske dikt om rettsanvendelse på ville veier, når nye, ukjente meningsnivåer i denne rettsparodien.
Les også: Subjekt mener: Derfor blir vi på X
«Gud hjelpe oss!»
«Gud hjelpe meg», utbrøt talsmannen for forsvarsadvokatene her til lands, Marius Oscar Dietrichson, da nyheten først kom om frikjennelsen av politimannen i tingretten.
Forsvarsadvokaten har, fra første stund da saken ble publisert i mediene (med oppmerksomheten rundt pågripelsesscenene på overvåkingsvideoen), i praksis gjort sitt beste for å forhåndsdømme politimannen.
Han har vært rystet over voldsbruken fra politiets side (som bare var rettet inn mot å stanse en voldsmann som fysisk motsatte seg lovlig pågripelse), og forsvarsadvokatens moralske synspunkter har gjentatte ganger blitt fremført med stor patos.
Den etter hvert medievante advokaten har siden benyttet Dagsrevyen, NRK Debatten og andre medier til å støtte påtalemyndigheten. Her har han fått tatt i bruk hele sitt retoriske repertoar.
En dreven forsvarsadvokat og en mediesjarmør som Dietrichson vet utmerket godt at ved tidlig å påvirke folkeopinionen, betød det også at de meddommere ville bli påvirket som velges fra et gjennomsnitt av befolkningen (hvor de fleste ser og lytter til de medier hvor Dierichson går igjen). Forsvarsadvokatenes talsmann kan således ta noe av «æren» for at politimannen ble dømt i lagmannsretten.
At han valgte å anvende eller vende sin forsvarsadvokatkappe etter påtalevinden, uten å ha noen formell prosessuell rolle i denne saken, er for øvrig bemerkelsesverdig i seg selv.
Som kjent har forsvarsadvokater som levebrød å forsvare kriminelle, blant annet, og få dem frikjent (det er slike som en etterhvert oppgitt allmenhet kjenner igjen under betegnelsen «kjenninger av politiet» når vi ser oppslag i mediene om nye lovbrudd begått av de samme). For den innsatsen lønnes han rikelig av oss skattebetalere til den norske stat.
Det gjør vi for så vidt villig, ikke med tanke på det høye advokatsalæret eller lovbrytere som slipper unna straff, men fordi vi (ennå) er opplyste borgere av et demokrati og en rettsstat. Innenfor den samme rettsstaten gir vi også forvarsadokat Dietrichson en rett til å uttale seg til mediene siden det er ytringsfrihet her til lands.
I praksis er som kjent den retten større for noen enn andre, og Dietrichson er et eksempel på dette. Men vi som ikke like lett slipper til i mediene som rikssynsere og kjendisadvokater, kan og bør med samme ytringsfrihetsrett få påtale denne forsvarsadvokatens utidige bruk av den.
Allmennheten betaler altså for den viktige rettsordningen med forsvarsadvokater. Rett og galt må stadig prøves og veies i en virkelighet som er uberegnelig og stadig kan overraske. For den saks skyld kan det neste gang være en av oss som trenger en forsvarsadvokat.
Men vi betaler også for et politi som skal beskytte oss mot en vold som stadig eskalerer rundt oss. Det er på bakgrunn av denne akutte samfunnssituasjonen og dette mørke bakteppet at det var mange bekymrede borgere i dette landet som etter at lagmannsretten dømte i favør privat voldsmann mot offentlig polititjenestemann, heller kjente trang til å utbryte: «Gud hjelpe oss!»
Les også: Hvorfor nominerer Trump så mange allerede nå? Ikke les Aftenposten for svar
Samfunnshensyn som bør veie tungt
Det burde ikke være noen nyhet for politikere, styresmakter og myndigheter at vanlige folk er alarmert over voldsutviklingen i samfunnet.
Flere og flere enkeltpersoner og familier blir fysisk og psykisk merket av den. Det var derfor mange som tenkte at dette utfallet i lagmannsretten, der en kjent bråkmaker og voldsmann på byen lyktes med å dømme en politimann som ville pågripe ham, er å sende feil signal til feil tid. Det vil oppmuntre utagerende voldsmenn i drift som allerede er på kant med loven, og som får status i sitt miljø ved å utfordre ordensmaktens myndighet i det offentlige rom.
Det er et rom som kriminelle og voldsmenn gjerne vil ta over, og politi på oppdrag i dette rommet melder om at ordensmaktens status og evne til å løse ordensoppdrag i stigende grad utfordres og motarbeides.
Dommen i Lagmannsretten var derfor farlig for samfunnssikkerheten, og følgeskadene vil komme om den står seg. Slike samfunnshensyn bør veie tungt på den vekt som våre ypperste dommere nå skal bruke i Høyesterett.
Vi får sette vår lit til rettserfaringen og dømmekraften der når endelig dom snart faller.
