Hva skal man egentlig si i anledning mannsdagen? Det er ikke så enkelt.
Man kan ramse opp utfordringene mange menn møter i dagens samfunn: dårlige skoleprestasjoner, utenforskap, ensomhet, ufrivillig barnløshet, høy selvmordsrate og en identitet som for mange er i oppløsning. Men da risikerer man å fremstille menn som ofre. Som tapere. Og det er ikke akkurat en rolle menn liker å bli plassert i.
Ingen er tapere eller vinnere som kjønnsidentitetsgruppe. Det finnes store variasjoner innad hver gruppe.
Man kan også gå i motsatt retning, slik flere gjør i aviser og på sosiale medier i dag: Si at menn må slutte å være så trygge på sin identitet at det blir for maskulint og gammeldags, eller at de må slutte å sutre over problemene sine fordi det ikke er en «mandig» ting å gjøre. Men det er ikke så classy å bruke Mannsdagen til å rakke ned på menn.
Ett ord går igjen: ansvar
Så hva med å feire menn? Feire dem som gode fedre, som partnere som de siste tiårene har tatt langt større ansvar hjemme, på toppen av det tradisjonelle ansvaret de alltid har hatt.
Feire dem som venner, som hardtarbeidende mennesker som risikerer liv og helse for alt fra å bygge tunneler, broer og høyspentmaster til å hente søppelet vårt.
Et klapp på skulderen er fint av og til, men det er også noe tradisjonelt mandig ved å bare få ting gjort – uten drama og uten behov for skryt. Så hva skal man si da?
Når jeg spør menn om hva det betyr å være mann i dag, så klør mange seg i hodet. Mannsrollen er ikke lenger like enkel å definere, og det er et problem med trange kjønnsroller. Men ett ord går ofte igjen: ansvar! Å være mann betyr å ta ansvar for andre.
På individnivå trigges menn av budskap om nettopp å ta ansvar: for seg selv, for egen helse og kropp, for sin økonomi, for samfunnet, og for å bli mer attraktive partnere.
Gratulerer!
Høyresiden og deler av «mannosfæren» er flinke til å kommunisere nettopp slike forventninger: «Rydd opp rommet ditt, gå med rak rygg, stå opp om morran, og ikke legg skylden på samfunnet for problemene dine!»
Dette er budskap som gir «empowerment», og som kan forebygge radikalisering. Men samtidig er det historieløst å individualisere strukturelle problemer som rammer bestemte grupper i samfunnet.
Sosial ulikhet kan ramme menn hardt – i alt fra skoleprestasjoner til muligheten for å klare seg godt i livet og etablere familie. Dette er områder der venstresiden tradisjonelt har vært flinkere, særlig med erfaringene fra kvinnekampen og budskapet om at «det private er politisk». Poenget er at det handler ikke bare om å ta individuelt ansvar.
I denne sammenhengen handler det også om å få muligheten til å gjøre det menn tradisjonelt finner svært meningsfullt: å ta ansvar!
Ingen må føle seg overflødig i sitt eget samfunn. Alle må få lov til å ta ansvar for menneskene rundt seg og for samfunnet som helhet. Dette må vi bli flinkere til å legge til rette for – uten å sette kjønn opp mot hverandre.
Gratulerer med Mannsdagen!
