I Subjekt mandag 25. november skriver Lars Erik Gjerde «Er det greit å hate menn? Enkelte kvinner synes visst det». Det er et svar på mitt debattinnlegg «Verden har et mannsproblem».
Det er slitsomt – men dessverre veldig vanlig – at når vi damer ytrer oss, blir vi tillagt meninger og tanker vi ikke har. Angrep er kanskje det beste forsvar.
Det er sånn femåringer holder på når de ikke får godteri: «du hater meg», roper de. Og det roper menn ofte også når damer ber dem rydde opp etter seg eller slutte å voldta oss mens vi sover, eller noe annet fullstendig okey.
I retorikken kalles slike angrep for ad hominem. En strategi som angriper motpartens karakter i stedet for argumentene deres. Du må gjerne avvise kritikken min så mye du vil. Du kan fraskrive deg ansvaret og si «dette angår ikke meg». Men det fjerner ikke det faktum at når over halvparten av millenniumsdamer og gen Z-damer ikke vil være sammen med menn, så er det fordi dere gjør noe feil.
Les også: Gjør Amerika kjedelig igjen, please
Litt mer skam, takk
Å gå inn i en lang filosofisk diskusjon om hva hat er, og om det er en akseptabel følelse eller ikke, er en avsporing, så jeg skal ikke gå inn på det. Det jeg derimot vil si, er at det er helt betimelig at damer – og menn for så vidt – er sinte og redde når mannskulturen har gått så av hengslene at samfunnsordenen vår er truet.
Men jeg skjønner at du ble skremt av at jeg satt overskriften på spissen. Så la meg presisere: Nei, alle menn er ikke et problem. Men majoriteten av menn har et problem. Majoriteten av menn har en høyst problematisk, dyptliggende holdning: berettigelse. En tro på at det er greit at de tar plass på bekostning av andre. I familien, på arbeidsplassen, i kjæresteforhold, i media, i samfunnet, så tar menn uforholdsmessig stor plass. Det et hverken hatefullt eller feil å si det. Det er sant.
Likevel er det ingen grunn til å være hysterisk. Jeg personlig vil hverken at menn skal lide eller dø. Ingen damer jeg kjenner, hater menn. Tvert imot: jeg vil at alle menn skal få nyte godt av alle menneskerettighetene. At jeg hater menn – at jeg hater noen som helst – er simpelthen ikke sant. Så den legger vi død.
Gjerde sier at jeg vil at alle menn skal skamme seg. Han virker sjokkert. Som om menn er berettiget til å være unndratt denne følelsen. Og dermed tråkker han rett i salatpoenget mitt.
For det stemmer at jeg vil at menn skal føle mer skam. Ikke noe utover den helt normale, sunne skammen vi alle burde føle når man har pisset rundt seg uten å tørke opp. Men litt mer skam vil jeg at menn skal ha. Samfunnet vårt er tjent med det.
Radikale menn er farlige
Gjerde misforstår når han tror at fokuset mitt er på skam. Det jeg vil, er at menn tar mer ansvar. Som individer.
Det kan vise seg i alt fra å planlegge en date, til å sørge for at barnas klær får merkelapper på seg. Snakk med den grumsete kompisen din, ta din skjerv på jobb, rydd opp etter deg. Ta ansvar for at familien din og samfunnet vårt går rundt, så vi alle kan ha det fint sammen. Det er det jeg – og mange damer med meg – ønsker oss. Hverken mer eller mindre.
Og her er det mange som trår så veldig feil, når man sammenligner radikale menn med «radikale» kvinner. Når menn skriver innlegg i avisen, sender ikke «radikale» kvinner dere clitpics og dødstrusler. Vi går ikke rundt med T-skjorter med påskriften «your body my choice» eller «ulik lønn for ulikt kjønn». Vi syns ikke dere fortjener å bli voldtatt, og vi laster ikke opp hevnporno av dere når dere slår opp med oss.
Menn i dag kan skrive kontroversielle kronikker – slik de vi skriver nå – uten å ha hemmelig adresse. Det kan ikke damer. Radikale menn utgjør en reell trussel mot dem rundt seg. De sloss for retten til å kontrollere og/eller skade andre. «Radikale» kvinner vil ikke skade menn. Vi vil simpelthen at dere slutter å skade oss. Så å plassere radikale menn og «radikale» kvinner i samme bås gir ikke mening.
Jeg skriver «radikale» kvinner i hermetegn, fordi vi er ikke egentlig radikale. Vi vil bare nyte menneskerettighetene våre. Og her må vi faktisk være kompromissløse, ellers ender vi fort opp som damene i Afghanistan eller USA.
Les også: Er det X eller Y som gjør seg irrelevante nå?
Illustrerer poenget mitt
Det er ikke bare ad hominem-angrep menn bruker når de blir møtt med kritikk. En annen vidt utbredt respons er påstanden om at det er galt å generalisere. Alle menn er ikke sånn, får vi ofte høre.
Men det er bare sludder og pølsevev. Det er helt greit å generalisere. Det er faktisk helt nødvendig å generalisere.
Å generalisere er «å trekke allmenngyldige slutninger om noe, basert på innsamlede data». Det er ingenting galt ved det.
Ta dette eksempelet: «Kinesere spiser ris og italienere er glade i pasta». Det er en setning som gir oss verdifull informasjon om matkulturen i to forskjellige land. Det er ikke feil å si at kinesere spiser ris, selv om det nok finnes kinesere som ikke liker ris. Det finnes kanskje millioner av kinesere som ikke spiser ris. Men – på gruppenivå – så spiser kinesere ris. Hvis vi skal kunne snakke om matkultur, så må vi generalisere. Sånn er det også med andre kulturdiskusjoner: landskultur, familiekultur, arbeidskultur, kjønnskultur, klassekultur og så videre.
Med andre ord er det umulig å føre alle diskusjoner på individnivå – og det er uhensiktsmessig å prøve. Gruppenivådebatt gir verdifulle perspektiv på hvem vi er, og menn – og mannskultur – kan ikke være fritatt analyse og samtale på gruppenivå.
At menn generelt er så innmari redde for å snakke om seg selv som gruppe, understreker egentlig bare at her er det mye grums å ta tak i. For vi mennesker er ikke redde for å snakke om oss selv på gruppenivå så lenge alt står greit til. Frykten viser oss der vi har en jobb å gjøre.
Egentlig, Lars Erik Gjerde, illustrerer du bare eksemplene mine helt perfekt. Du blir konfrontert med noe du syns er ubehagelig, og forsøker på alle måter å avlede oppmerksomheten, i stedet for å gå i deg selv. «Når menn konfronteres med sin egen følelse av berettigelse, har de en tendens til å peke fingeren mot en som er hakket verre enn dem selv», skrev jeg. «Hvorfor er jeg som mann ansvarlig for hva Taliban eller Andrew Tate driver med?» skrev du. I’ll say no more.
