I dagens VG har om lag 100 personer skrevet under et opprop for å påvirke Stortinget til å bruke enorme milliardsummer fra Oljefondet til våpenindustrien.
I dette oppropet argumenteres langs de samme forslitte linjer som vi har hørt igjen og igjen, nemlig at det er viktig at Ukraina vinner krigen, også for vår «demokrati og frihet», og at denne krigen kan vinnes med penger, våre penger. Og det hevdes at å skyte bort Oljefondets penger i Ukraina vil være en investering i vår egen fremtid.
Merk at selv om det er forskere som har skrevet under, er ikke dette argumentet basert på forskning. Dette er politisk aktivisme. Aktivisme, lobbyvirksomhet og fortryllende retorikk er selvsagt lov, men folk må ta det for det det er, nemlig et politisk-ideologisk synspunkt, en mening, om at Norge er best tjent med å bruke penger på krigføring fremfor å oppfordre til diplomati og fredsforhandlinger.
Neglisjerer flertallsviljen i USA
Min kommentar er ment som en grunnleggende kritikk av krigslinjen og krigsretorikken i dette VG-oppropet, og i tusenvis av andre innlegg de siste par-tre årene.
Jeg påstår ikke med denne kritikken at fredsforhandlinger vil bli enkelt, til det er situasjonen på bakken blitt ekstremt krevende, men det blir ikke enklere hvis det norske storting er hissig på å bruke oljepenger akkurat nå på å motarbeide flertallsviljen i USA, vår viktigste allierte.
Er man virkelig villig til å neglisjere det som er ønsket og håpet til svært mange unge menn over hele Europa, også i Norge, om at denne krigen må løses ved forhandlingsbordet nå, fremfor å utsette forhandlingene til enda flere er drept – eller til og med la situasjonen eskalere til storkrig i Europa? For det er nemlig de unge som er tenkt å bli brukt som slakt i en eventuell storkrig.
At denne krigen kan vinnes, og at den kan vinnes med våre penger, har for øvrig ikke belegg i forskning. Besitter man gode kunnskaper om historie, internasjonal politikk, internasjonal rett og sosiologisk/psykologisk kunnskap om menneskesinnet, statsledersinnet og samfunn, og oppebærer evnen til å analysere og trekke opp ulike hypoteser, scenarioer og konsekvenser, vel, da er det ingen forskningsmessige piler som peker på at denne konflikten kan løses med våre penger på slagmarken i Ukraina.
Les også: Krigen i Ukraina forener Vesten om våre liberale verdier
Om du ikke støtter oss, er du en sviker
Gjengen bak oppropet i VG har kort sagt ingen rasjonell exit-plan, selv om de selvsagt skal ha for å drømme stort …
I stedet har norsk politisk elite og presseeliten, sammen med et ideologisk drevet kommunisthat (som selvsagt er lett å forstå), brakt norsk offentlig debatt om Ukraina-krigen ned i et kaninhull – som amerikanerne nå er i ferd med å krabbe ut av.
Amerikanerne har hørt det før – krig for «demokrati og frihet» i Afghanistan, Irak, Syria, Libya, alt ganske så mislykket. Her på berget ligger man imidlertid tiår etter amerikanske velgeres oppvåkning. Her har man i stedet – i navnet til «demokrati og frihet» – nær truet og skremt, latterliggjort og forhånet, både forskere og menigmann til taushet, med krav om at vi kollektivt skal «fordømme» og «stå sammen».
Og man har latt nettrollene, også i redaktørstyrte medier der redaktører selv har gått i bresjen for kampanjer mot meningsmangfold, fått fritt spillerom til å kalle enhver som forsøker å bruke sin ytringsfrihet på en kunnskapsbasert, opplyst og nyansert debatt om sikkerhetssituasjonen i Europa, for «Putin-venner», «kommunister» – eller «fascister».
De har hylt fra kronikker, debattinnlegg, kommentarer og tråder, alltid med den samme undertonen i argumentasjonen – om du ikke støtter krig for fred, så er du en sviker. Den saklige debatten var død lenge før den hadde begynt, takket være gjengen som tok det retoriske eierskapet til «demokrati og frihet».
Les også: Den dominerende fortellingen om Ukraina-krigen er en karikatur av virkeligheten
Vel anvendte oljepenger
På toppen av dette møter man gjerne det fordummende argumentet om at vi ikke kan forhandle med diktaturer eller autokratier. Neivel, nei!? Hvor historieløst (og stakkarslig) er vel ikke det?
Grensen mellom Norge og Russland ble trukket gjennom traktat århundrer før Norge var et demokrati. Og de fleste land i verden i dag er fremdeles ikke fullverdige demokratier. Vi har ganske enkelt ikke råd til å la være å forhandle med autokratier. Vår suverenitet over Svalbard hviler eksempelvis på avtale med flest ikke-demokratiske land, og i Nato finner vi også land som ikke holder samme demokratiske nivå som oss. Eller?
I den grad man ønsker å bistå Ukraina med store summer fra Oljefondet, bør dette være bidrag til gjenoppbygging og til etablering av sikkerhetssoner med mer, og da etter at man har fått fredsforhandlinger i gang, der både Ukrainas og Russlands sikkerhetsbehov ivaretas.
Da vil også mange av de 100.000 ukrainerne i Norge kunne flytte hjem. Det vil være vel anvendte oljepenger.
Men den debatten får vi vel kanskje fortsatt ikke lov til å ta uten å bli brølt ukvemsord etter av gjengen som sidestiller sine egne politiske oppfatninger med «demokrati og frihet»?
Ikke til å undres over at meningsmålinger viser at stadig flere av de unge mennene, de som er påtenkt å dø for «demokrati og frihet» i en skyttergrav som en investering i «vår» fremtid, har fått en stadig synkende tro på demokratiet.
For hvem gidder vel i et demokrati å høre på deres bekymringer for fremtiden? Ikke Stortinget i hver fall. Og nettopp dét utgjør en alvorlig bekymring for demokratiets og vår felles fremtid.
