Vi trenger en samtale om maskulinitet og femininitet. Det vil si, vi trenger å ha en samtale om hva vi mener med ordene. For selv om de brukes titt og ofte, virker det uklart om vi er enige om betydningen.
Et eksempel er FPU-leder Simen Velle, som i et intervju sa at det i hans øyne ikke er noen forskjell på begrepene «mann» og «maskulinitet». Dette fremstår som en lite oppegående kommentar fra en oppegående fyr. «Maskulinitet» og «mann» er åpenbart ikke ensbetydende begreper. Hadde de vært det, ville beskrivelsen «maskulin mann» ikke gitt mening, hvilket det jo gjør.
Men Velle er inne på det som jeg tror er kimen til problemene rundt vår samtale om begrepene «maskulinitet» og «femininitet» – det ubehagelige faktum at det en link mellom menn og maskulinitet, og kvinner og femininitet. Mer spesifikt er det et Venn-diagram; begrepene «mann» og «maskulinitet» er ikke ensbetydende, men overlapper. Menn er i gjennomsnitt mer maskuline enn kvinner.
Hva menes så med begrepet maskulinitet og femininitet? Et raskt Google-søk etter hvordan det forstås i jungiansk psykologi, tar oss et lite stykke:
| Det maskuline | Det feminine |
| Mannens ego | Kvinnens ego |
| Kvinnens ubevissthet | Mannens ubevissthet |
| Orden | Kaos |
| Utadvendthet | Innadvendthet |
| Handling | Reseptivitet |
| Lys | Mørke |
| Aspirasjon | Det å være jordet |
| Gjøren | Væren |
| Ånd | Sjel |
| Tradisjon | Kultur |
| Sol | Måne |
| Logos/artikulering/differensiering | Linken mellom det bevisste og det ubevisste |
Denne skisseringen er ikke perfekt, men det er i alle fall bedre enn ingen skissering.
Les også: Omsider har venstresiden begynt å forstå Jordan Petersons appell
Den jevne Subjekt-leser
Mitt inntrykk er at den jevne Subjekt-leser oppfatter det slik at vi befinner oss i en tid hvor maskuliniteten er under angrep.
Andrew Tate passer godt for å bygge oppunder denne hypotesen; en så pass patologisk form for maskulinitet som Tate representerer, ville aldri fått oppslutning dersom unge gutter ikke var sulteforet på litt positivt snakk om maskulinitet.
Selv om jeg kan være enig i at det skjer et angrep på det maskuline i vår tid, mener jeg det også kan argumenteres for at vi som kultur totalt sett tilber det maskuline til fordel for det feminine.
Et eksempel på dette kan kanskje sies å være den moderne feminismen. Den kanskje mest kjente kvinnelige jungianske analytikeren, Marie Louise von Franz, sa dette på et spørsmål om den:
«Er feminismebevegelsen drevet av det feminine? Den burde være det, men noen ganger er den dessverre ikke det. Det svares faktisk av temaet om animus-problemet. Feministbevegelsen, hvis den er drevet av animus (kvinnens maskuline ubevissthet), ødelegger femininitet. Og dessverre er det en del av det; at animus-besatte kvinner leder feministbevegelsen, og gjennom dette ødelegger formålet de kjemper for. De ødelegger sitt eget mål. Men hvis kvinner hadde gjort det i sin sanne femininitet, tror jeg ikke de hadde trengt så mye bevegelse. De kunne bare sittet. Og hatt en enorm effekt gjennom å bare sitte stødig».
Videre skriver Robert A. Johnson i boken «We – Understanding the Psychology of Romantic Love» (2012):
«Det er ikke bare menn som har akseptert den patriarkalske versjonen av virkeligheten. Kvinner har også blitt lært opp til å idealisere maskuline verdier til fordel for livets feminine side. Mange kvinner har tilbrakt livet i en konstant underlegenhetsfølelse, fordi de følte at det å være feminin var «sekunda vare». Kvinner har blitt trent opp til å tro at bare maskuline aktiviteter, som tenking, makt og oppnåelse, har noen reell verdi. Det hele resulterer i at den vestlige kvinnen befinner seg i det samme psykologiske dilemmaet som den vestlige mannen, hvor ensidig, konkurransepreget mestring av de maskuline kvalitetene får dominere til fordel for hennes feminine side».
Dele opp etter kjønn
Kanskje er det for lettvint å si at vi lener oss mot enten maskulinitet eller femininitet. Kanskje må vi dele opp matrisen i flere bokser. En mulighet ville naturligvis være å dele den opp etter kjønn.
Her kunne en mulig beskrivelse være at vi for menn etterstreber femininitet, og avskyr maskulinitet, mens vi for kvinner i dagens samfunn etterstreber nettopp de maskuline idealene.
Bevispunkter for dette ville være vår kontinuerlige insistering på at menns psykiske helseproblemer er deres manglende evne til å snakke om følelser, samt den kontinuerlige higen etter kvinner i ledergrupper.
En annen mulig inndeling ville kanskje være å skille mellom den mørke og lyse siden til disse begrepene. Marie Louise von Franz er inne på en form for «mørk maskulinitet» i sin beskrivelse av den moderne feminismen, og det kunne i så måte være mulig å dele opp maskulinitet og femininitet i sin gode og onde side for å nyansere de to.
Les også: Vil du forstå unge menn? Da må du forstå forskjellen på Andrew Tate og Jordan Peterson
Eget lodd
Personlig tror jeg at vi grovt sett, som samfunn, tilber det det maskuline til fordel for det feminine. Det som aller helst skulle skjedd i en slik kontekst, er at man utlignet dette med introduksjonen av det feminine. Dog har vi, i stedet for en innføring av det feminine, kun fått et angrep på det maskuline. En slags «hverken pose eller sekk»-scenario.
Å si at vi som samfunn skal lene oss mer mot det feminine, er litt for håpefullt. Jeg tror det beste vi kan gjøre er å aller først begynne å fortelle hva vi mener med disse begrepene. Snakke om dem. Gi dem litt kjøtt på beinet.
Da må vi tåle at dens primærkilder, som mytologi og psykoanalyse, kanskje lugger litt med våre likestillingsdogmer. Freud og Jung visste tross alt ikke hva som skulle bli støtende i 2025.
