2025 har knapt begynt, men allerede har vi rukket å oppleve skyhøye strømpriser som følge av Norges integrering i det Europeiske strømmarkedet.
Mange politikere i Norge vil nok hevde at vi ikke har et valg, at vi på grunn av våre obligasjoner til EU gjennom EØS-avtalen er nødt til å fortsette integreringen med den fjerde energimarkedspakken, på tross av de økonomiske utfordringene mange av oss opplever som konsekvens.
Energi er for øvrig bare et av mange felter hvor overgivelse av Norsk suverenitet til Brussel påvirker oss. Vi kan nevne grensekontroll, innføring av karbonskatt og andre «European Green Deal»-elementer, samt kravet om at Norge følger etter når politikere vi ikke har stemt på, kommer med nye lover.
Det er derfor verdt å spørre seg om tiden hvor EØS-avtalen er gunstig for oss, går mot veis ende, eller om den allerede er forbi.
En europeisk superstat
For å forstå endringene i våre avtalevilkår, bør vi se på hvilke partier som styrer i Brussel.
EU-valget i sommer resulterte i at den styrende «grand coalition»-alliansen mellom European Peoples Party (EPP), Socialists and Democrats (S&D) og Renew fikk fornyet tillit, på tross av sistnevntes store tap.
Det ville ikke være merkelig å gå ut ifra at for velgere som ikke ønsker store radikale endringer, ville det gi mest mening å stemme på et av de moderate sentrumspartiene. Problemet er at disse gruppene på tross av god omtale i pressen er føderalister, som konstant arbeider for en europeisk superstat.
Dersom man ønsker å stemme på partier som respekterer medlemslandenes (og Norges) uavhengighet, må man ty til partier som i sine respektive hjemland omtales som radikale og populistiske. Gruppene i EU-parlamentet som ikke ønsker et føderalt Europa, inkluderer venstreradikale The Left, markedsliberale og nasjonalkonservative European Conservatives and Reformists (ECR), høyrepopulistiske Patriots for Europe (PFE), og høyreradikale Europe of Sovereign Nations (ESN).
Disse gruppene har en varierende grad av russlandsympati, som gjør noen av dem (særlig The Left og ESN) til tvilsomme samarbeidspartnere.
Les også: Har du merket noe rart med Mark Zuckerberg? Det er du ikke alene om
Tyskland og EU har ikke svaret
Det er ikke bare Norge som akkurat nå står i en energikrise, men også store deler av Europa.
For vår del skyldes det hovedsakelig Tyskland, som fikk 43 prosent av sitt gassforbruk fra oss i fjor. Tyskerne fikk en såkalt Dunkelflaute i julegave. Den Tyske energikrisen skyldes både Nord Stream, været, og en håpløst mislykket satsing på fornybar energi.
Heldigvis er EU-kommisjonen på saken, og de har svaret: Mer integrering av energimarkedet. Det var budskapet til kommisjonens direktør-general for energi, karrierebyråkrat Ditte Juul Jørgensen, da vi begge deltok på European Business Summit i Brussel nå i november. Og i panelet Jørgensen deltok i, ble ikke kjernekraft nevnt en eneste gang, på tross av at nedstengningen av kjernekraftverkene er hovedgrunnen til at Tyskland er i dagens situasjon.
Med andre ord sitter ikke EU på løsningen til krisen de har vært med på å skape, noe den neste tyske regjeringen (trolig ledet av Friedrich Merz) forhåpentligvis vil gjøre.
Les også: EU viser sitt sanne ansikt
Se til Sveits
Norge ville heller ikke hjulpet saken ved å bli med i EU, siden delegasjonen vi hadde sendt til Brussel, garantert hadde bestått av våre største EU-tilhengere, hvor våre utenriksministere er gode eksempler.
Dersom vi skulle sendt representanter med evne og vilje til å stå opp mot Europakommisjon-president Ursula von der Leyens oligarker, måtte nordmenn fullstendig endret sine stemmevaner. Det absolutt lureste er selvsagt uansett å holde seg utenfor EU.
Ta for eksempel Sveits. Et annet fjellrikt, velstående land som ikke er EU-medlem, men som heller ikke er i EØS. Dette hindrer dem ikke fra å ha avtaler med EU, men det hindrer dem fra å la EU diktere sveitsisk lov. Kanskje er dette en grunn til at så mange nordmenn har flyttet akkurat dit; De vet at de dermed er trygge fra både EUs og Norges lover.
Om vi ikke skulle gå i Sveits’ fotspor, har jo Storbritannia nylig forlatt EU, med sitt handelsmarked. Å handle med britene er også et alternativ.
De gunstige elementene som på 90-tallet bidro til at vi gikk inn i EØS, er der fortsatt – men til en langt høyere, økende kostnad. EØS-avtalen er virkelig som Lando Lando Calrissians avtale med Darth Vader i «Star Wars – Empire Strikes Back» (1980): Den blir verre hele tiden.
