USAID har blitt et sentralt tema i internasjonale nyheter etter at Donald Trump, med støtte fra Elon Musk, besluttet å kutte over 90 prosent av organisasjonens finansiering og bemanning.
Dette har ført til omfattende oppsigelser og nedleggelse av humanitære prosjekter. Kritikere advarer om alvorlige konsekvenser for global helse og utvikling, samt svekket amerikansk diplomati, mens stormakter som Kina og Russland kan styrke sin innflytelse.
I arbeidet med å kartlegge USAIDs globale innflytelse, har det overrasket meg hvor vanskelig det er å finne god, kritisk informasjon i de største norske mediene.
Det virker ofte som om det kritiske blikket på amerikansk utenrikspolitikk svekkes, så lenge det ikke er Trump-administrasjonen som står bak beslutningene. Av og til lurer jeg på hvor det kritiske perspektivet på USA har blitt av.
USAID (United States Agency for International Development) er for mange ensbetydende med humanitær og utviklingsrettet hjelp. Gjennom flere tiår har organisasjonen vært aktiv i kriserammede områder, med nødhjelp, helseprogrammer og utdanningsprosjekter.
Likevel viser en rekke kilder at USAID også brukes som et utenrikspolitisk redskap for å fremme amerikanske interesser, noe som får store konsekvenser for hvordan bistand oppfattes i mottagerlandene, og
hvordan demokratiske prosesser utvikler seg.
Bistand eller politisk påvirkning?
DA USAID ble opprettet i 1961 under John F. Kennedy, fikk de et offisielt mandat om å fremme demokrati, økonomisk vekst og menneskerettigheter.
Samtidig var CIA allerede dypt involvert i hemmelige operasjoner og regimeskifter, særlig i Latin-Amerika og Sørøst-Asia. Etter Watergate-avsløringene og de påfølgende Church Committee-undersøkelsene valgte president Jimmy Carter å begrense CIAs virksomhet kraftig.
Blant annet ble flere hundre CIA-ansatte sagt opp, mens USAIDs ansvar for politisk påvirkning i land der amerikanske interesser sto på spill, vokste. Mange hevder at en del av CIAs mer «politiske» funksjoner dermed gikk inn i USAIDs portefølje.
I Latin-Amerika finner vi klare eksempler på slik innblanding. Under Reagan-administrasjonen bidro USAID til å finansiere Contras-opprørerne i Nicaragua, som en del av strategien for å undergrave det venstreorienterte Sandinist-regimet. I Bolivia utviste president Evo Morales USAID i 2013, etter å ha anklaget organisasjonen for å støtte opposisjonsgrupper og svekke myndighetenes arbeid. USAID avviste riktignok anklagene, men hendelsen illustrerer likevel organisasjonens kontroversielle rolle.
På Cuba ble prosjektet «ZunZuneo» avdekket i 2014 som en hemmelig finansiert mobilbasert plattform, rettet mot å samle cubanere i en «skjult» opposisjon for å svekke Castro-regimet. Her ante ikke brukerne hvem som sto bak, noe som understreker hvordan «bistand» i praksis kan være ren politisk påvirkning.
Les også: «Memecoin»-eventyrene til Trump og Milei endte i kollaps. Bryr velgerne seg?
«Disinformation» og digital ID
USAIDs engasjement strekker seg også til støtte for lokale medier, akademiske institusjoner og frivillige organisasjoner.
Offisielt er hensikten å styrke demokratiet. I praksis kan enkelte miljøer bli favorisert, noe som i land som Ukraina og Georgia har betydd etablering av nye mediekanaler med klare pro-vestlige narrativer, mens andre aktører opplever å bli utestengt fra viktig finansiering.
Flere journalister i Øst-Europa mener dessuten at de ikke får tilgang på støtte dersom de ikke følger en bestemt linje. Når slike programmer omtales som «demokratistøtte», blir spørsmålet hvor grensen går mellom å fremme ytringsfrihet og å manipulere politiske prosesser. Mange innbyggere i mottagerlandene oppfatter støtte til opposisjonen som forsøk på regimeskifte, noe som undergraver lokal legitimitet
og fører til polarisering.
Særlig i Latin-Amerika har amerikansk innblanding skapt mistillit, ettersom mange ser på det som et forsøk på å styre utviklingen utenfra. Dermed svekkes både respekten for demokratiske valg og nasjonal suverenitet.
I nyere tid har USAID finansiert ulike «Countering Disinformation»-prosjekter, under CEPPS-samarbeidet, der «faktasjekk»-organisasjoner brukes til å presse sosiale medieselskaper til mer sensur. I sin «Disinformation Primer» oppfordrer USAID blant annet til «advertiser outreach» for å kutte reklameinntekter hos aktører man anser som kilder til feilinformasjon.
Under fjorårets World Economic Forum ba Jeanne Bourgault, leder for Internews, den globale annonseindustrien om å «følge pengene» og slutte å finansiere det hun kalte «bad, bad content», for heller å fokusere på «the good, the accurate, and relevant news and information».
Parallelt har USAID vært pådriver for digitale ID-systemer i blant annet Ukraina og India, noe som kan åpne for mer kontroll med nettaktivitet og dermed skape store utfordringer for personvern og ytringsfrihet.
Les også: Over 4.000 konservative samlet på Jordan Peterson-konferanse i London
En kanal for skjult maktspill
USAID har utvilsomt bidratt med betydelig hjelp innen helse, utdanning og infrastruktur i mange sårbare land.
Likevel må organisasjonen være langt mer åpen om hvordan pengestrømmene fordeles, hvilke kriterier som legges til grunn, og hvorvidt målet er legitim demokratistøtte eller snarere politiske agendaer.
USA er ikke alene om å bruke bistand på denne måten; også andre stormakter, inkludert Russland og Kina, benytter myk makt for å fremme sine interesser. Dette gjør det desto viktigere å rette et kritisk søkelys mot hvordan bistand, uansett avsender, blandes med geopolitiske motiver.
Diskusjonen om USAIDs rolle viser oss at bistand sjelden er et nøytralt gode. Selv om organisasjonen gjør mye positivt, kan den parallelt fungere som et instrument for amerikansk utenrikspolitikk.
Dersom vi ønsker å sikre at bistand virkelig gavner lokalsamfunnene og støtter reelle demokratiske prosesser, må både giver- og mottagerland kreve bedre mekanismer for innsyn og ansvarliggjøring. Bare da kan bistand forbli et redskap for utvikling – og ikke misbrukes som en kanal for skjult maktspill.
