• Ute 28. mai.
• 16 spor
• Plateselskap: Distortion.
«Pass deg for snarveier sier jeg til de yngre». Slik åpner Ari Bajgora debutplaten «Valget å gå, og vi gikk».
Det er kanskje breialt av en 21-åring å lire av seg livsvisdom, men Bajgora har faktisk nesten ti år i gamet allerede. Som 11-åring rappet han for lommepenger rundt i parkene på Grünerløkka.
Ti år senere tar han langt større summer fra landets største arrangører.
For Bajgora har allerede blitt et navn i norsk hiphop. Han har flere gjennombruddspriser under beltet, og det allerede før debuten er sluppet. Hører du på «Valget å gå, og vi gikk» er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor både fans og eminente rappere har trykket Ari til sitt bryst.
Mens flyten på låten «Kanskje til nytte» sier hiphop, så sier rytmene salsa, tempoet tas ned og dyrekjøpt erfaring lires av i tilbakelent stil over glasert piano.
Bajgora viser et vidt spekter, og dette setter terskelen. Selve rappen leveres i en stil som kanskje nesten virker retro i dagens landskap.
Les også: Vil heller «prate piss» med Wolfgang Wee enn å bli anmeldt i Vink
Den nye pønken?
Mens «hiphop er den nye pønken» nesten er blitt en utvasket klisjé, er det stadig nye, unge stemmer som har noe på hjertet. Bajgora er definitivt blant dem.
Visst møter vi fortsatt tematiske klisjeer om penger, damer og dop, men det kommer med en inderlighet og en tilsynelatende ambisjon om å si noe mer, noe nyanserende, kanskje noe som til og med er nyttig.
«Alt du trenger» gir et søtt førsteinntrykk, men med nostalgisk tvist. Ikke bare på grunn av sampelet fra Gro Anita Schønns «På Ringeriket trenger’u’ikke penger» (1976), eller den jazzede instrumenteringen, men også på grunn av en slags dvelende etterpåklokskap som sniker seg inn både i og mellom linjene.
Flyt og fyr
Selv om Bajgora har flust av søte kjærlighetsfraser i ermet, er han heller ikke redd for å sparke fra seg. Både gutta og Simen Velle får kjørt seg på «Koster å være kar». Han sier han ikke tar for seg politikk, men er likevel sosialpolitisk.
Mens norsk rap tilsynelatende har favorisert en mykere stil, som nesten grenser mot sang, har Bajgora en tydeligere flyt. Vers leveres raskt, med en diksjon skuespillerne på Nationaltheatret kunne misunt, skarpe konsonanter klinger i takt. Rytme, energi og attitude sammenfaller.
Det er ikke rart rappens ringrever liker Bajgora. Mens vi snakker om den eldre garde, så har Bajgora fått med seg Lars Vaular på «Sirkler og kvadrater». Dette er heller ikke platens eneste feature. Men den mest profilerte, for de andre krever kanskje et google-søk, og selv ikke det avslører hvem det er. Likevel oppleves det ikke vilkårlig hvem som er med hvor.
Dopaminjakt og hastverk
Selv om utgivelsen strekker seg over 16 spor, aner man tidvis et snev av hastverk.
Han redder det dog alltid inn. Mye takket være sterke rap-tekniske prestasjoner, men også med melodisk finesse. Produsent Andrew Murray fortjener anerkjennelse for det mangefasetterte lydlandskapet. «Faded Franklin» er en låt som kombinerer 808s med stryker, tidvis jazzede assosiasjoner med en spenstig fadeout, som bygger opp, ikke ned.
Det jaktes dopamin, både lyrisk og rytmisk. «Valget å gå, og vi gikk» har både rom for refleksjon og evnen til å fylle et dansegulv. En dualitet få er forunt.
Les også: Ari Bajgora: Fra frisluppen bråkmaker til hardtarbeidende hustler
Autentisk utgivelse
Bajgora kombinerer uskyldige hverdagsøyeblikk, som å miste en baguette til en måke eller å være keen på en jente i klassen under, side om side med beinhard sosialrealisme om generasjonelle traumer, svarte skjeer og venner man mister på veien.
Albumets mest hardtslående låt, «Kompisen til kompisen til fetter’n min», har en umiskjennelig klang som drar assosiasjoner til Klovner i kamp og den eldre garde i norsk rap. Skildringene er like blytunge som rytmen, og det melodramatiske underlaget gjør lite for å dempe det nærmest eksistensielle ubehaget.
«Valget å gå, og vi gikk» er et autentisk album. Flere sjangeruttrykk testes, kanskje til og med grensene for hiphop. Om rappen virkelig skal være den nye pønken, har nok Bajgora og hans jevnaldrende skjønt mye.
Sjangeren handler like mye om holdning og leveranse, som om melodi: Norsk hiphops fremtid ser lys ut.
